- Mer enn kunnskapsskole

Seniorer har samlet sine erfaringer og skrevet en ny bok for de som er interessert i eller jobber med lærerutdanning.

Seniorene Åsulv Frøysnes (t.v.) og Per Østerud er glødende opptatt av norsk lærerutdanning. Foto: Kari Aamli

– Det viktige er at læreren ser elevene som de er og ikke som kunnskapsmaskiner, sier senior Per Østerud. Sammen med seniorene Åsulv Frøysnes og Sigmund Sunnanå har han skrevet boka Norsk lærarutdanning i etterkrigstida. Ei utvikling i spenning mellom tradisjon og fornying .

Først og fremst er boka en samling av fortellinger om forfatternes erfaringer i arbeid med lærerutdanning. Siste del gir bidrag til en debatt om lærerutdanningen som ventelig vil komme. De tre har solide erfaringer fra lærerutdanningen, Lærerutdanningsrådet, Forsøksrådet for skoleverket og Kirke- og undervisningsdepartementet.

Boka er blitt en komprimert historie om lærerutdanningen og et erfaringsbasert dugnadsarbeid fra tre nestorer som har vært aktive innen norsk lærerutdanning og opptatt av den siden slutten av 1950-årene.

– Vi vil noe med lærerutdanningen, fortsetter Østerud.

– Det er på høy tid at boka kommer, og vi må få til en debatt. De taler varmt om allmennlæreren som kunne noe om alle fag og den brede lærerutdanningen. Han ser med skepsis på utviklingen til mer av et faglærersystem.

Folkelig danningstradisjon

– Vi er opptatt av den folkelige danningstradisjonen, sier de to seniorene.

– Vi ønsker å ta vare på noe av tradisjonen, og ser at dreiningen mot kjernefag eller teorifag har vært og er veldig sterk. De praktiske og estetiske fagene er i seinere år sterkt redusert i lærerutdanningen. De er forundret over at dagens politikere synes å være enige om ulike tiltak som styrker den akademiske tradisjonen. Karakterkrav for opptak, todelt lærerutdanning og obligatorisk masterutdanning er slike tiltak.

– Hvor blir det av behovet i skolen, spør de.

– Er det ikke behovet i skolen som skal være med å styre lærerutdanningen? Nå ser det ut som om skolen får tilpasse seg lærerutdanningen.

– Skolen i dag er en kunnskapsskole som er innsiktet mot et effektivt og framtidig produksjonssamfunn, sier Østerud. 

– Vi ønsker å engasjere motkrefter til dagens teoretisering. De tre har sett på utredninger og skoledebatt. De betegner årene fra midten av 1970-tallet og ti år framover som gullalderen i norsk lærerutdanning. Da ble det etablert mange nye tre-årige modellforsøk, og enkelte lærerutdanningsinstitusjoner utviklet sitt særpreg når det gjelder faglig fordypning og bredde. Samtidig var det også en progressiv pedagogikkforståelse der studentene kunne prege innholdet i egne studieprogram.

Frafall, karakterer og utvidet utdanning

Frøysnes og Østerud er bekymret for at bare halvparten av grunnskolelærerne i dag fullfører etter fire år, og lurer på hvor mange som vil fullføre masterløpet etter fem år. De er kritiske til økte inntakskrav, og mener lærerutdanningen skal være for flere enn de skoleflinke.

Norsk lærarutdanning i etterkrigstida. Ei utvikling i spenning mellom tradisjon og fornying.I juli i fjor markerte de i Stavanger Aftenblad at de mente en obligatorisk femårig grunnskolelærerutdanning ville ha negative følger for grunnskolen. Statsråden og representanter for lærerutdanningen gikk imot dette under henvisning til Regjeringens program. I boka har de gitt en mer inngående begrunnelse for sitt syn. Samtidig er de bekymret over at det blir for få lærere når rundt 2000 allmennlærere gir seg årlig. Særlig på barnetrinnet ser situasjonen ut til å bli vanskelig.

– Vi kjenner ingen dokumentasjon på at man blir bedre lærere av å være skoleflink, sier Frøysnes. Både Østerud og Frøysnes mener mye tyder på at dagens lærerutdanning er bra. De ser at dagens lærerutdanning har styrket fagdidaktikken og har mer hånd om øvingsundervisningen. Samtidig ønsker de seg kunnskapsrike lærere som også er opptatt av danningsaspektet.

– Barna skal bli gagns mennesker, sier Østerud.

– Og det kan man ikke teste seg fram til. Det må være med i forståelsen av hva skolen er. Til det siste politiske innspillet om opptaksintervjuer, sier Frøysnes at dette er blitt vurdert tidligere.

– Det er mye positivt ved det og det ble brukt i 1950-årene. Særlig formelle sider gjorde at en i seinere år fant det vanskelig å bruke mer skjønnsmessige kriterier ved opptak. Det må jo gis en form for poeng for intervjuet om det skal ha noen hensikt å sette i verk et så omfattende tiltak, sier Frøysnes.

Tekst:  Kari Aamli

 

Litteraturhenvisninger

Østerud, P, Sunnanå, S & Frøysnes, Å (2015):  Norsk lærarutdanning i etterkrigstida. Ei utvikling i spenning mellom tradisjon og fornying. ABM-media, Oslo.