Tema: Spesialundervisning

Denne artikkelen belyser og drøfter den konfliktfylte skolehistorien til en elev med sterkt grensebrytende og marginaliserende atferd. Moren til gutten det her handler om, er fortvilet over at hennes sønn gjennom hele skoleløpet kun blir tilbudt «mer av det samme», istedenfor et mer tilpasset metodisk opplegg. Artikkelen tar for seg tidsspennet fra første til medio åttende klasse.

Denne artikkelen tar for seg hvilken effekt strukturert begrepsopplæring kan ha for elever med sammensatte lærevansker i tillegg til språkvansker i videregående skole. Den omhandler elever som mottar et spesialpedagogisk undervisningstilbud i en forsterket avdeling og har mål om tilrettelagt arbeid på sikt.

De aller fleste er av den oppfatning at elever i Norge får en god grunnskoleopplæring, men hva skiller den norske fra den finske grunnskolen? Blir PISA-kartleggingen for styrende, og hvordan ivaretar det finske skolesystemet enkeltelever som faller utenfor den ordinære undervisningen? Dette er spørsmål som denne artikkelen tar for seg.

Er spesialundervisning løsningen for alle elever med lavt læringsutbytte, eller er det mulig å etablere målrettede opplæringstiltak som støtter opp om den ordinære opplæringen? Spørsmålet artikkelen retter oppmerksomheten mot, er om en kommer «tettere på» arbeidet rundt elever med lavt læringsutbytte gjennom fleksible prosedyrer og målrettede tiltak med henblikk på å øke elevers læring, motivasjon og trivsel.

Det foreligger mye forskning om evnerike barn internasjonalt. Flere land har utviklet egne opplæringsmodeller og lærerplaner for evnerike barn. I Norge foreligger det lite forskning på gruppen. Forfatteren av denne artikkelen mener det er helt nødvendig at man også i Norge gir evnerike barn mer oppmerksomhet både i læreplaner og i pedagogiske og spesialpedagogiske utdanningsløp.

Denne artikkelen omhandler en studie basert på intervju med 20 ungdommer som har fullført 10. klasse i spesialskole. Hensikten med studien var å se nærmere på hvordan ungdommene trivdes faglig og sosialt på spesialskolen, og hvorvidt de opplever undervisningstilbudet som relevant for de krav og forventninger de har møtt i videregående skole. En av konklusjonene i studien er at ungdommene etterlyser tettere oppfølging også i videregående skole tilsvarende det de fikk på ungdomstrinnet.

Det synes å være enighet om at vi har for mye spesialundervisning i skolen og at økningen i omfanget er bekymringsfullt. Samtidig synes det etter hvert å bli klart at dette styres av et sett av mekanismer med komplekse sammenhenger. Det er derfor på tide at vi fokuserer på flere forhold enn det som til nå har vært det primære, nemlig lærernes og skolenes mangelfulle praksis. Her er flere aktører som må se og ta sitt ansvar. I denne sammenheng bringer Rune Hausstätter i Spesialpedagogikk 6/2013 til torgs et betimelig og interessant fokus, som det er nødvendig å forfølge.

Kunnskapskravet i skolen har økt slik at man nå i mye større grad enn tidligere ser hvilke elever som oppfyller skolens kunnskapskrav og hvem som ikke gjør det. Som en konsekvens av at vi forsøker å lage en skole for alle, opplever vi at over 20 prosent av norske elever ikke har tilfredsstillende utbytte av den ordinære undervisningen. Artikkelforfatteren argumenterer i denne artikkelen for at man derfor fremover bør tilby spesialundervisning til tjue prosent av elevene.