Å forhindre mobbing er et lederansvar

I høst har det har vært mange saker i media om elever som har blitt mobbet på skolen. I Dagbladets lørdagsmagasin 20. september¹ kan vi lese historiene til Kristian (26) og Robert (25) som har vunnet frem i hver sin rettssak mot kommunene de bor i. I Aftenposten 4. oktober handler det om Villemo (14), som har fått støtte fra Fylkesmannen i at skolen ikke gjorde nok for å stoppe mobbingen som hun ble utsatt for² . Spørsmålet man sitter igjen med etter å ha lest slike oppslag er: Må virkelig elever gå rettens vei for å få forståelse for at de blir mobbet eller trakassert på skolen?

I forordet til Manifest mot mobbing 2011–2014 står det: «Alle barn og unge har rett til et oppvekst- og læringsmiljø uten mobbing. FNs Barnekonvensjon slår fast at barn og unge har rett til utvikling, medvirkning, ikke-diskriminering, omsorg, beskyttelse og selvrealisering. Mobbing svekker disse rettighetene». I sakene om Kristian og Robert har begge guttene opplevd å bli brent – den ene fikk satt fyr på håret sitt, den andre ble brent med sigaretter. De fikk juling både på skolen og utenfor skolen. For enkelte barn og unge er det med andre ord vanskelig å kjenne igjen de politiske visjonene i den hverdagen de opplever.

Hva er mobbing?

En vanlig definisjon på mobbing i skolen er: «en elev blir mobbet når han eller hun gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger utført av en eller flere andre elever» (Olweus 1993). Det er snakk om overlagte handlinger som har til hensikt å volde skade, og dessuten preges slike situasjoner av skjeve maktforhold.

Hva mobbing er, hvordan det skal forstås og hvilke reaksjonsformer mobbing bør møtes med, har forandret seg over tid (Koo 2007). Mens det på 1970og 80-tallet først og fremst var observerbar, fysisk negativ oppførsel som ble kalt mobbing, betrakter vi nå også mer subtile og fordekte former for plaging av andre som mobbing. Med utviklingen av ny teknologi og sosiale medier kan mobbing videreføres i elevenes privatliv, hjem og fritid gjennom helt eller delvis lukkede kanaler. Forskerne mener at digital mobbing hovedsakelig retter seg mot elever som allerede mobbes på skolen. Det vil si at med sosiale medier får disse elevene en atskillig vanskeligere hverdag.

Forskning viser at det kan være forskjell på hva de voksne i skolen oppfatter som mobbing og hva elevene betrakter som mobbing. Særlig vanskelig kan dette bli når en elev opplever seg mobbet og de voksne i skolen avviser eller bagatelliserer dette med uttrykk som «vil du være med på leken, får du også tåle steken» (Ommundsen 2005).

Det er forskjell på hvordan de som observerer mobbesituasjoner oppfatter det som skjer og hvordan de som har vært involvert i situasjonene forteller om de samme hendelsene. Observatører «ser» ikke alt det som den som er i situasjonen opplever. Det kan skyldes at mobbing er gjentagende handlinger. De som blir mobbet, har erfaringer å bygge på som gir dem en anelse om hva som kan komme til å skje og kan tolke trusler både i øyekast, mimikk og kroppsspråk – noe det er vanskelig for en observatør å få med seg.

Djupedal-utvalget

Et regjeringsoppnevnt utvalg som ledes av fylkesmann Øystein Djupedal, skal før påske 2015 levere en NOU om psykososialt skolemiljø. Ifølge sitt mandat skal utvalget vurdere de samlede virkemidlene skolen har for å skape et godt psykososialt skolemiljø, motvirke og håndtere mobbing og andre uønskede hendelser.

På oppdrag fra Djupedal-utvalget har Kunnskapssenter for utdanning skrevet forskningsoppsummeringen Forhold ved skolen med betydning for mobbing (Lillejord m.fl. 2014). Forskningen som er gjennomgått og analysert, viser at den beste fremgangsmåten for å forhindre at mobbing og uønsket elevatferd oppstår er en bredt anlagt, forebyggende innsats for godt skolemiljø.

En viktig del av det forebyggende arbeidet er at man reagerer øyeblikkelig når det blir rapportert om mobbing og ikke lar slik atferd få utvikle seg. Ledelsen ved den enkelte skole må sørge for at det arbeides systematisk og langsiktig – både med holdninger og handlinger. Fem dimensjoner ved skolemiljøet er viktigere enn andre: at elevene opplever trygghet, at det er gode relasjoner mellom elever og lærere, at undervisning og læring er positive og produktive praksiser, at de institusjonelle omgivelsene er gode og at skolene arbeider systematisk med skoleutvikling. Flere forskere påpeker at fordi elevene har fått komme for lite til orde, har vi for lite kunnskap om de relasjonelle og dynamiske sidene ved mobbing.

Noen forskere mener at skolene bør utvide perspektivet når de undersøker hva som får elevene til å føle seg innenfor eller utenfor i skolesammenheng. Selv om norske elever skårer høyt på statistikken over trivsel på skolen, er det mange barn og unge som rapporterer at de ikke trives på skolen. Det kan også være noen elever som krysser av for at de trives på skolen, men som samtidig ikke føler seg helt inkludert i skolens aktiviteter. De kan for eksempel ha vokst opp med andre holdninger både til kunnskap og læring enn den de møter i skolen. Eller de kan oppleve at ting de synes er viktige, betraktes som uviktige av lærerne. Den kunnskapen skolen utvikler gjennom slik undersøkende aktivitet, må analyseres og brukes aktivt i arbeidet for en mer inkluderende skole.

Forskningsoppsummeringen viser at mye har blitt gjort de siste årene for å motvirke mobbing, og mange steder har man oppnådd gode resultater med kampanjer og bruk av mobbeprogram. Forskningen viser imidlertid at flere må involveres i arbeidet og at ledelsen må ta mer ansvar.

Skolens og skoleeiers ansvar

Normalt er det svært vanskelig for en elev som går til sak å få medhold i at skoler og kommuner har handlet uaktsomt i mobbesaker. Det kan skyldes at mobbingen ligger langt tilbake i tid når saken kommer opp for retten, og det kan være vanskelig å dokumentere hva som faktisk skjedde. Det skjer også at retten finner at skolen har opptrådt uaktsomt, men ikke så uaktsomt at det gir grunnlag for erstatningskrav. Når noen får medhold i at de burde ha fått hjelp tidligere, så er det faktisk så oppsiktsvekkende at det gjerne blir førstesideoppslag i de største avisene. Norske elever har et godt rettsvern, men det kan se ut som om lovverket praktiseres ulikt i kommuner og skoler ettersom mange norske barn og unge rapporterer at de jevnlig blir utsatt for mobbing, og tallene er ganske stabile over tid (Lødding & Vibe 2010).

Å forhindre at mobbing skjer og å stoppe mobbing som oppstår, er et lederansvar. På Kunnskapsdepartementets hjemmeside står det en liste over de kommunene som per 15. september 2014 har underskrevet lokale manifest mot mobbing og de 49 kommunene som gjenstår. I en ny studie påviser forskerne at skoler hvor lærerne mener at det er god skoleledelse, også har lav forekomst av mobbing (Ertresvåg og Bru 2014). Alle skoler har rutiner de skal følge i mobbesaker. Når det blir meldt om mobbing, skal det fattes enkeltvedtak, saken skal undersøkes og tiltak iverksettes. Det er ekstra alvorlig når skoler ikke følger de nødvendige prosedyrene, for forskning viser at mobbing kan gi involverte i mobbing store helseplager og psykiske belastninger senere i livet. Dette gjelder ikke bare de som blir utsatt for mobbing, men også de som forårsaker den.

Systemsvikt?

Til tross for at det i Norge er nulltoleranse for mobbing, ser det altså ut som om deler av «systemet» svikter. På mange skoler og i mange kommuner gjør både skoleeier, skoleledelse, lærere og elever det de skal og bidrar til å sikre elevene et godt psykososialt arbeidsmiljø, slik de har krav på etter opplæringslovens § 9-1. Problemet er de skolene hvor det ikke blir satt inn tiltak mot mobbing, slik myndighetene forventer. Når slikt skjer, snakker vi av og til om «systemsvikt». Men det er mennesker som har ansvar for å gripe inn når mobbing skjer og sette inn de nødvendige tiltakene. Mange voksne vet at erting, plaging og mobbing foregår, men regner det som en naturlig del av det å vokse opp og håper at det skal gå over av seg selv.

Forskningen viser at den oppvoksende generasjonen og deres foreldre ikke lenger vil akseptere at skolene ikke handler. De forventer at det blir gjort noe for å få slutt på mobbing og uønsket elevatferd. Avisoppslagene viser at de, om nødvendig, går rettens vei.

Skolene må ha som grunnregel at mobbing, plaging og trakassering ikke skal forekomme. Det betyr at de voksne i skolen må arbeide for å forhindre at mobbing oppstår og gripe inn og stoppe slik atferd når den skjer. Djupedal-utvalget har allerede varslet at de vurderer å anbefale dagbøter til skoler som ikke gjør det de skal for å innfri lovens intensjon.