– Samhold er ikke farlig

Hvis du googler ordene «ghetto + oslo» kommer det opp ikke mindre enn 383 000 treff. I mange av dem hevdes det med stor overbevisning at Oslo er i ferd med å bli en ghettofisert by. Etniske grupper holder sammen og de bosetter seg i det samme nabolaget. Å holde sammen blir sett på som noe farlig.

En stor spørreundersøkelse utført av NOVA i 2006 hvor over 11000 tenåringer i Oslo har fått ulike spørsmål, modererer imidlertid bildet. Oslo-ungdommen er tolerant og det er en bred felles forståelse mellom dem. Dette gjelder både blant majoritet og minoritetsungdom.

– At de holder sammen i grupper er faktisk ikke særlig bekymringsfullt.

Dette sier professor Jon Lauglo ved Institutt for pedagogikk, UiO, som har fått tilgang til data fra denne NOVA-undersøkelsen.

– I undersøkelsen har vi sett på hvordan Oslo-ungdommen identifiserer seg med egen etnisk gruppe, det vil si i hvilken grad for eksempel pakistansk ungdom identifiserer seg med pakistanere, nordmenn med nordmenn og så videre. Deretter har vi sett på åpenheten som disse ungdommene viser overfor andre etniske grupper.

Generelt viser undersøkelsen at den dominerende holdningen blant Oslos ungdom er sterk åpenhet for andre etniske grupper enn deres egen, og at sterk etnisk identifisering blant minoritetsungdommene ikke reduserer denne åpenheten.

– Undersøkelsen støtter med andre ord ikke frykten for etnisk polarisering blant ungdom i Oslo. Å ha sterk etnisk identitet svekker ikke i seg selv integrering. Heller ikke blant etnisk norske, avler en sterk norsk etnisk identitet i seg selv fremmedfrykt. Selvsagt kan det forekomme enkelttilfeller som er unntaket fra dette positive funnet, både hos minoriteter og hos majoriteter, men den sterke hovedtendensen er at det ikke er noen «farlig polarisering». Slik polarisering skjedde heller ikke i sin tid blant norske som bosatte seg i USA, fortsetter Lauglo.

Tar livet av noen seiglivede myter

Med utgangspunkt i ulike kombinasjoner av svak eller sterk identifisering med egen etnisk gruppe og grad av åpenhet til andre grupper enn ens egen, er elever i utvalget klassifisert i kategorier som på fagspråket kalles «assimilering», «integrering», «separasjon» og «marginalisering».

– Vi kan begynne med de to siste, sier Lauglo. «Separasjon» regnes gjerne som uheldig, og kan oppstå i tilfeller der man identifiserer seg sterkt med egen etnisk gruppe, samtidig som man har liten åpenhet til andre. Man holder seg med andre ord til sine egne og bryr seg lite om dem rundt seg.
Hvis man hverken har sterk identifisering til egen etnisk gruppe eller er åpen for andre, kan man betegnes som etnisk «marginalisert».

– Det viser seg at ca. tjue prosent av de ungdommene i undersøkelsen som er barn av innvandrere, definerer seg selv på en sånn måte at de klassifiseres under en av disse to kategoriene, forteller Lauglo.

– I motsatt ende av skalaen finner vi «assimilering» og «integrering». Assimilering betyr at man tar til seg den dominerende kulturen, og forkaster sin egen.

I undersøkelsen viser det seg at tretti prosent av de som er barn av innvandrere gir svar som begrunner en klassifisering i assimileringskategorien.

Til slutt har vi «integrering», assimileringens snille fetter. Her står man sterkt inne med egen etnisk gruppe, samtidig som man er åpen for andre. Rundt femti prosent av ungdommene som er barn av innvandrere faller inn under denne kategorien ifølge Lauglo.

– Blant unge fra innvandrerfamilier er det altså de med en sterk etnisk identitet som også viser størst åpenhet overfor andre, sier Lauglo. Og heller ikke blant de etnisk norske er det noen tendens til at sterk norsk etnisk identitet går på bekostning av åpenhet for etniske minoriteter, stikk i strid med forestillingen om risiko for etnisk polarisering blant unge i Oslo.

– Det lover bra for fremtiden at det store flertall av Oslo-ungdommene ser på seg selv og andre på en måte som viser sosial åpenhet for andre etniske grupper enn deres egen. Det gjelder minst seksti prosent av etnisk norske og åtti prosent av dem som er barn av innvandrere, avslutter Lauglo.

Av Ulf Grefsgsgård