Behold kompetansen i praksisfeltet

Noen pedagoger opplever etter noen år i praksis at de har behov for økt kompetanse og faglig fordypning. Noen tar en mastergrad i spesialpedagogikk. De opparbeider faglig tyngde i hvordan de kan håndtere utfordrende atferd, hvordan stimulere begrepsutvikling og forebygge lese-, skrive- og matematikkvansker. Men mange av disse pedagogene kommer aldri tilbake til barnehagen.

Jobber lengst unna barnet

For skal barnehagelæreren tilkjennegis lønn for masterutdanning, må hun bevege seg bort fra det direkte, daglige arbeidet med barn, og gå over til veiledning, rådgivning og offentlig forvaltning.

Pedagogene som innehar høyest kompetanse, er de som er plassert lengst fra barnet. Vi finner de i PP-tjenesten, i BUP og i pedagogisk veiledningstjeneste. De jobber med utredning, rapportskriving og veiledning, men deltar i svært liten grad i direkte arbeid med barn. Tanken er at de med høyest kompetanse skal nå ut til flest mulig ved å jobbe på et overordnet nivå. Men når kompetansen ut til barna?

La kompetansen følge barna

Barnehagene går glipp av sårt tiltrengt kompetanse om hvordan vi kan jobbe med sårbare barnegrupper: Barn med lærevansker, barn som strever med sosiale relasjoner eller med å tilpasse seg sosiale og atferdsmessige konvensjoner. Barnehagene, som skolene, søker råd og veiledning hos eksterne instanser, som PPT og BUP.

Disse instansene krever en henvisning med vedlagt kartlegging og rapporter fra praksisfeltet. Det går tid til saksbehandling og ventelister. PPT befatter seg primært med sakkyndighetsarbeid, knyttet til spørsmålet om barnet har behov for spesialundervisning eller ikke. BUP befatter seg i liten grad med barnehage eller skole overhodet. Blant annet fordi det gir liten poengmessig uttelling for terapeuten å være ute i praksisfeltet. Det er terapirommet som er BUP sitt domene. I dette systemet kan man miste av synet hvem som er de viktige aktørene i barnas hverdag, for barnets læring og for deres framtidsutsikt.

Veiledning er ikke nok

Veiledning kan være svært nyttig. Det kan gi nye perspektiv og supplerende kunnskap om barnet når noen utenfra ser relasjoner, språk og utfordringer med et nytt blikk. Det er også slik at vi har behov for spesialisert kompetanse, og for å dele og lære av hverandre. Men veiledning har verdi bare i den grad det fører til endring i praksis. Det er pedagogene i det direkte arbeidet som er de viktigste aktørene i vårt fagfelt.

Når veilederen treffer en pedagog i barnehagen som forstår utfordringene og har redskaper til å jobbe med dette, har veiledningen effekt, men er fort gjort. Når veilederen i motsetning treffer voksne som ikke har tilstrekkelig faglig og personlig kompetanse, så er det et svært omfattende og langvarig arbeid som skal til for å oppnå ønsket endring. Hvilke instanser går inn i barnehagene og står i dette endringsarbeidet over tid? For barnets del vil det kanskje være mest hensiktsmessig å flytte høy faglig kompetanse ut fra kontorene og over i praksisfeltet? Men å jobbe i praksisfeltet er krevende. For å få dette til, må det ligge økonomiske incitament til grunn.

På enkelte skoler har man fått til nettopp dette. Rektor kan gjøre det attraktivt for dyktige og høyt kvalifiserte pedagoger å søke seg til skolen. Ved å ansette flere pedagoger med høy faglig kompetanse, har man kunnet jobbe direkte med utfordringer i barnegruppen, uten å måtte gå omvei om tidkrevende henvisninger.

Kvaliteten i det spesialpedagogiske arbeidet har blitt styrket, mens antall henvisninger til øvrige instanser er redusert. Og viktigst, antall elever med spesialpedagogiske behov har blitt redusert. Hvorfor skal ikke det samme lønnsmessige insentiv gjelde for barnehagen? Det er ikke nødvendig å ha en mastergrad for å skape god og utviklende barnehagekultur. Men det er helt uforståelig at vi skal ignorere en slik verdifull
kompetanse inn i barnehagen.

Å hjelpe barn som strever

Skal et barn endre atferd, krever det at den voksne deler små og store hendelser i barnets hverdag, etablerer gode relasjoner og intervenerer i situasjonen. For de minste er det særlig avgjørende at vi bruker lek og hverdagssituasjoner for å påvirke i ønsket retning. Langt heller enn særskilte treningsøkter eller samtaler på et fremmed kontor. Vi hjelper ikke barn som strever ved å utrede og dokumentere vanskene. Vi hjelper ikke barnet ved at de voksne har møter og snakker sammen om disse vanskene.

Effekten av veiledning og ny innsikt inntreffer først når praksis endres til barnets beste. Når voksne, som er sammen med barnet, kan hjelpe det inn i sosiale relasjoner og læringsvirksomhet. Når voksne ser barnet, forstår hva det har behov for og går de nødvendige skrittene sammen med barnet for å hjelpe.

Vi ruster opp veiledningstjenester og barne- og ungdomspsykiatrien. Dette er flott, og vi har behov for eksperthelsetjeneste og pedagoger med særskilt kompetanse. Men disse instansene har liten verdi uten de voksne som jobber direkte, i det daglige arbeidet med barna. Det er de voksne ute i barnehagen som utgjør en forskjell i barnets hverdag! Og denne ressursen må vi verdsette.