Profesjonalisert omsorg

Omsorg – sørge om, sørge for, omfatte med en kjærlig oppmerksomhet. Dette er ordbokas definisjoner av omsorgsbegrepet. Omsorg er en moralsk forpliktelse mellom alle mennesker. Alle mennesker kan både gi og få omsorg i ulike situasjoner gjennom ulike perioder i livet. Som mennesker er vi avhengige av omsorg. Slik sett er det forståelig at omsorg er en rettighet barn har gjennom Barnekonvensjonen. Men det betyr ikke at det bare er barn som får omsorg og den voksne som gir.

Alle som har med barn å gjøre, vet at til og med helt små barn kan vise omsorg, både for hverandre og for den voksne. Og i perioder kan voksne være like avhengige av å få omsorg som barn er det.

Det å være profesjonell innebærer å ta funderte valg, utøve profesjonelt skjønn og vite hva som er best i den enkelte situasjonen. 

Når vi setter omsorgsbegrepet sammen med profesjonsbegrepet, profesjonell omsorg, får det en litt annen valør. Da snakker vi om den omsorgen vi som profesjonsutøvere skal bedrive. Det å være profesjonell betyr at man har en spesiell både teoretisk og praktisk kunnskap som er ervervet gjennom utdanning. Som profesjonsutøver får du tillit fra samfunnet til å utøve din profesjon på en forsvarlig måte. Det å være profesjonell innebærer å ta funderte valg, utøve profesjonelt skjønn og vite hva som er best i den enkelte situasjonen.

En profesjonell person må ha autonomi til å velge fremgangsmåter og verktøy som passer i en gitt setting. Det innebærer også en etisk bevissthet om hva som er rett. Profesjonen må bygge på en yrkesetisk plattform, lik den Utdanningforbundet har utarbeidet for sine medlemmer. Denne etiske plattformen slår fast at vi som lærere i barnehage og skole har en forpliktelse til å hegne om menneskeverdets ukrenkelighet, den enkeltes frihet og behov for trygghet og omsorg. En etisk bevissthet betyr også at man må reflektere over den makten som kan ligge i rollen som omsorgsutøver. Det er et stort ansvar.

Mange har de senere årene gitt uttrykk for en bekymring for en tendens til avprofesjonalisering av læreryrket både i skole og barnehage (se for eksempel Løvlie, 2016; Seland, 2009; Østrem, 2015). En slik avprofesjonalisering skjer dersom man blir underlagt standardiserte verktøy eller programmer som hindrer den enkelte lærer å utøve et profesjonelt skjønn. Dersom dette skjer, kan vi ikke lenger handle i tråd med den profesjonsetiske plattformen, fordi det blir programmene eller de standardiserte verktøyene som legger føringen. Det kan få svært uheldige konsekvenser også for muligheten til å handle omsorgsfullt overfor enkeltbarn.

I en tid der vår profesjonalitet blir utfordret gjennom eksterne forventninger (som for eksempel pålegg om å bruke standardiserte verktøy), blir det ekstra viktig at profesjonen tar stilling til hva som er det viktigste i det samfunnsmandatet vi er satt til å utøve. Hva er din viktigste forpliktelse som lærer i barnehage og skole – hva er ditt ”credo”, det vil si det som skal veilede dine valg som profesjonsutøver?

...hvert menneske jeg møter som profesjonsutøver, det være seg barn, foreldre, studenter eller kollegaer, skal oppleve å bli anerkjent, respektert og verdsatt. 

Mitt ”credo” er at hvert menneske jeg møter som profesjonsutøver, det være seg barn, foreldre, studenter eller kollegaer, skal oppleve å bli anerkjent, respektert og verdsatt. Dette må veilede den måten jeg som profesjonsutøver både gir og mottar omsorg på. Og det bidrar til å problematisere hvordan jeg kan arbeide med omsorg. Hvordan kan jeg for eksempel møte barn som ikke vil ha omsorg? Hvordan kan jeg forholde meg til barn som ikke vil ha omsorg av meg, men heller av en kollega? Hvordan kan jeg forholde meg til barn som det er vanskelig å like, barn som utfordrer meg på ulike måter? Hva formidler jeg både verbalt og kroppslig til dem jeg omgir meg med? Hvor går grensen mellom omsorg og makt, omsorg og formynderskap? Hvordan kan man forene barns rett til omsorg og barns rett til medvirkning?

Det å utøve profesjonalisert omsorg innebærer å ta stilling til slike spørsmål, være kritisk til egen praksis, være ærlig nok til å innrømme at ting kan være vanskelige, og modig nok til å si fra dersom man opplever at rammer og føringer går på tvers av det profesjonen står for. Barnehageopprøret 2016 viste at vi klarer nettopp dette.