Er tause barnehagelærere de beste?

Artikkelen er hentet fra forskning.no

Kronikken inngår i en pågående debatt. Les innleggene:

• Læringspress i barnehagen fremmer ikke kunnskapsglede eller nysgjerrighet (publisert på forskning.no, 28.11.18)
• Det handler om å ta barn på alvor (publisert på forskning.no, 10.11.2018)
• Ikke kims bort kunnskap med myter fordi du jobber med barn (publisert på forskning.no, 1.11.2018)

Markus Lindholm gjør seg til talsperson for barnas «naturlige utvikling» i Klassekampen i fjor, der barna skal få være i fred for pedagoger, læringspress og materiell. Biologen Lindholm skrev og nylig leverer han et angrep på «vernebriller og labfrakker» i Aftenposten og forskning.no, der målet er å kommentere den pågående satsningen på naturfag i barnehagene.

Lindholms budskap er at barna lærer av seg selv, bare de får tid og mulighet til refleksjon. Jeg må spørre: Hvor bred er Lindholms erfaring med norske barnehager? Og hva vet han om barns språklæring?

Er barna i Lindholms barnehage planter som vokser av seg selv uten næring fra omgivelsene? Lindholm sier nemlig at «Barnehage er en fin metafor fordi den antyder at den mentale fostertiden bør skje i omgivelser av høyt mangfold, men uten den voksnes direkte inngripen. Gode barnehagelærere er gjerne ordknappe.» Han fortsetter: «Jeg kjenner barnehagelærere som ikke kan utstå foreldremøter og som gruer seg til foreldresamtaler – de har liksom aldri noe å si. Men de gjør en fremragende jobb, fordi de er ordknappe, men med høyt nærvær.»

Les resten av debatten:

• Bjerknes og Foyn-Bruun: - Ikke kims bort kunnskap med myter
• Markus Lindholm: - Det handler om å ta barn på alvor

Den beste pedagogen snakker med barnet

Jeg stusser veldig over Lindholm resonnement når han lager en forbindelse mellom fremragende profesjonalitet og det å være ordknapp. Hvorfor skal ikke pedagogene snakke med barna? Er snakkingen «skolsk», ødelegger den barnas undring?

Vet Lindholm hvor viktig det er å snakke med barn i barnehagen? Vet han hvor lite det faktisk snakkes der, og at en hel forskerskare nasjonalt og internasjonalt har påpekt nødvendigheten av å bli bevisst samtalens potensiale for trivsel, inkludering, lek og læring? Det er utallige publikasjoner som viser at pedagoger må finne tid og rom til flere samtaler. Han kan for eksempel gjøre et litteratursøk på «Sandvik m.fl.», så får han en oversikt.

Jeg håper virkelig ikke mine studenter på barnehage- og grunnskolelærerutdanningen leser Lindholms innspill og tror at de skal la barna vandre rundt i barnehagen, fordi de filosoferer og blir kloke. Nei, de skal snakke, og de skal snakke om noe barna er interessert i, på en måte barna forstår. Så ikke hør på Lindholm når han sier: «Så barnehagelærere må være vennlige filosofer, og ikke lærere. De må fra situasjon til situasjon avgjøre hva det egentlig betyr «å ta barna på alvor».»

Den beste pedagogen er ikke den tause pedagogen. Nei, den beste pedagogen snakker med barnet, med et språk og en væremåte som gjør at barnet selv kan delta, enten det står sterkt eller svakt språklig, enten det har norsk eller et annet morsmål.

Språklæring kommer ikke av seg selv

Så over til barna og Lindholms nærmest guddommelige beskrivelse av barns oppdagelse av språket: «Barn hermer riktignok så det står etter, men selve begrepsdannelsen oppstår i øyeblikk av taus fascinasjon, der de er undrende berørt av «mening». Undringen er egentlig henvendt innover, mot barnet selv, selv om den er utløst av omgivelsene. Og i denne besynderlige situasjonen av «innadvendt utadvendthet» formes våre kognitive rammeverk».

Jada, barns språklæring er fantastisk, men den kommer ikke av seg selv. Det kognitive rammeverket, som kan ta imot språklyder og omdanne dem til mening i form av etablerte begreper og et ordforråd vi deler med hverandre innenfor en felles kultur, dette rammeverket er påvirket av hvor rikt – eller fattig – det språklige miljøet rundt barnet er.

Det er gjengs oppfatning blant språkforskere at barn lærer språk i sosial samhandling med andre, og at de språklige erfaringene barnet får, bearbeides av barnet. Her møtes det sosiokulturelle og kognitive synet – barnet trenger språklig input, og barnet må aktivt bearbeide dette input. Det er også enighet om at språklige så vel som andre erfaringer er miljø- og kulturavhengige.

Så hva mener Lindholm når han sier at «senere, i skole og utdanning, lærer vi begreper av andre. Men i de første årene av livet gjør barnet det hele ut fra seg selv og den konkrete livsvirkeligheten det er del av»? Her hadde jeg ønsket minst to oppklaringer: Hva er Lindholms syn på den tidligste språklæringen? Er de voksne og deres språklige samhandling av mindre betydning? Og er Lindholm klar over den enorme forskjellen i språklige oppvekstvilkår blant norske barnehagebarn – er han klar over at personalet kan bidra med å jevne ut forskjellene og skape et bedre språkmiljø for barnet mens det er i barnehagen?

Voksne er viktige for barns språkutvikling

Kanskje skal biologen Lindholm lytte til psykologen Jerome Bruner som har studert den nære språklige samhandlingen mellom det lille barnet og foreldrene? I boka «Child’s talk. Learning to use language» fra 1983 beskriver Bruner hvordan barn lærer språk i det sosiale samværet med andre, og det er den ritualiserte og lekfylte repeterende interaksjonen Bruner løfter fram, og som han betegner som et mikrokosmos i barns språklæring.

Det er språk- og kroppsleker og en interessert og tålmodig voksen som er forklaringen på at dette mikrokosmos er kilden til barns uttale, bøyning, ordforråd og alle typer ytringer. Samme Bruner er mannen som har rettet oppmerksomheten mot hvordan voksne kan støtte barnet gjennom førskole- og skolealder og bygge et godt stillas for språklæring og læring om verden. Stabile rutiner, med barnet som deltaker, ses som et støttesystem for barnets språklige utvikling, ifølge Bruner.

Med andre ord hevder Bruner (og mange med han, både før og etter) at de voksne er viktige for barns språkutvikling, og dette er innsikter lærere kan ta med seg inn i sin profesjonelle samhandling med barn.

En idyllisk framstilling av hva barnehagen er

Lindholms engasjement for barns utvikling og læring er imponerende, men han mangler en historisk og samfunns­messig reflektert for­ståelse av dagens barnehagevirkelighet. Lindholm henter sin virkelighetsforståelse fra tilknytningen til Steinerbarnehagene og jobben på Steinerhøgskolen, men ikke alle barnehager er eventyrlige Steinerbarnehager, med det selektive utvalg av personale og barnefamilier denne typen barnehage representerer.

Jeg undres om Lindholm er klar over hvilket mangfold som preger dagens barnehager i kraft av hvem som jobber der, hvem som går der, hvilke utfordringer mye av personalet står overfor og hvilket tidspress mange føler seg utsatt for. Høyt sykefravær og familier som lever under fattigdomsgrensen, har ingen plass i Lindholms idylliske framstilling om hvordan livet i hagen bør være.

Pedagoger kan gjøre lek til læring

Nylig ble Lindholm vennlig korrigert av forskerne Anne-Lise Bjerknes og Emilie Elisabeth Foyn-Bruun på forskning.no, der de imøtegår Lindholms anbefaling om at barna heller bør få høre om gullskatten ved enden av regnbuen, i stedet for at det er lys som blir til ulike farger når lyset brytes.

Lindholm mener også at «faglig kunnskap vil utarme virkeligheten og melde at det ikke er mer i vente». Bjerknes og Foyn-Bruun påpeker at det ikke er fra gode historier og myter barna lærer naturvitenskap, men gjennom samvær med pedagoger som har kunnskap som er viktig for at barna selv kan finne svar gjennom lek og utforsking.

Det kan virke som Lindholm er imot pedagogiske aktiviteter, og at han ikke er klar over at de fleste pedagoger ser den nære sammenhengen mellom lek og læring, og at de kan tilby et variert læringsmiljø for alle barn.