Gatebarnet som offer og helt - En kritisk gjennomgang av den metodologiske utviklingen i den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen

Introduksjon

Spesielt har medvirkningsorienterte metoder (‘participatory methods’) vunnet fram blant forskere. Dette inkluderer visuelle verktøy, skriftlige verktøy, og gruppeverktøy. Sentrale forskere har argumentert for at denne metodiske tilnærmingen er mest hensiktsmessig og etisk korrekt i forskning med barn (for eksempel Ennew & Boyden, 1997; Thomas & O’Kane, 1998). Videre er slike metoder gjerne ansett som morsommere og mer barnevennlige enn såkalte tradisjonelle metoder (Punch, 2002).

Denne artikkelen har som utgangspunkt at metodiske og metodologiske valg aldri er nøytrale, men bygger på hvordan feltet er teoretisert samtidig som at de har uunngåelige konsekvenser for hva forskere finner. Slike valg gjenspeiler ikke bare, men produserer også virkelighetene som studeres, ifølge Law (2004). I forskning med barn er ulike virkeligheter skapt, definert og omdefinert gjennom ulike metoder, hvor deler av det som finnes der ute blir synliggjort mens andre deler forblir skjult. Gjennom å følge den metodologiske så vel som den konseptuelle utviklingen i gatebarnfeltet de siste 30 årene, vil artikkelen vise hvordan forskere i to ulike paradigmer delvis avdekker og delvis konstruerer ulike dimensjoner av barns liv på gata.

‘Gatebarnfeltet’ referer i denne artikkelen til forskning på barn som bor på gata i det globale sør, såkalte ‘gatebarn’. Benevnelsen ‘gatebarn’ er omdiskutert (se Hecht, 1998; Panter-Brick, 2002), men i mangel på bedre alternativ benyttes denne. Gatebarnfeltet har på mange måter vært et nybrottsarbeid innenfor den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen. Flere av pionerene på 1990-tallet, deriblant Judith Ennew og Irene Rizzini, engasjerte seg i forskning med gatebarn, og andre ledende forskere har videreført tradisjonen. Utviklingen av gatebarnfeltet er dermed tett knyttet til, og reflekterer, den mer generelle utviklingen innenfor samfunnsvitenskapelig forskning med barn.

Denne artikkelen har som mål å analysere sentrale og toneangivende gatebarnstudier av anerkjente forskere som har lagt premisser for feltet og tenkningen de siste 30 årene. Analysen viser konturene av to paradigmer. Hovedtendensen i det første paradigmet – forskningen på ‘gatebarnproblematikken’ på 1980-tallet – var å tildele gatebarn en offerrolle. Artikkelen viser hvordan barndomssosiologiens teoretiske og metodologiske rammeverk utløste et paradigmeskifte innenfor forskningen med gatebarn, som etter hvert i økende grad ble forstått og portrettert som helter. Artikkelen retter et kritisk blikk på medvirkningsorienterte studier, og peker på uheldige konsekvenser med eksempler fra gatebarnfeltet. Deretter argumenteres det for at man med longitudinell etnografi kan unngå noen metodologiske og ontologiske feller som følger av begge paradigmene som har preget den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen.

‘Offerrollen’ – patologisering av gatebarn

Utover 1970-tallet ble barns velferd og rettigheter satt på den internasjonale agendaen. For eksempel nedsatte FN en komité for å utarbeide et forslag til ny barnekonvensjon. Fokuset på barns rettigheter innebar en spesiell oppmerksomhet på de svakeste og mest utsatte barna. Til tross for at barn hadde brukt gata som hjem i mange steder av verden i århundrer, havnet denne gruppen nå særlig i søkelyset. Gjenoppdagelsen av gatebarna i Latin-Amerika på 1980-tallet resulterte i at de ble avfotografert og beskrevet av internasjonale journalister, sosialarbeidere, og policymakers. UNICEF satte gatebarn som øverste prioritet og en rekke ikke-statlige organisasjoner introduserte seg som gatebarnas talsmenn (Hecht, 1998).

Gatebarnproblematikken havnet også på radaren til forskere. Mange samarbeidet med internasjonale ikke-statlige organisasjoner, og forskningsresultater fungerte som en bærebjelke i innsamlingskampanjer. ‘Forskningsbaserte’ estimat på antall gatebarn nasjonalt og internasjonalt ble brukt i medieoppslag, forskningsrapporter og policybriefings. Mange av estimatene viste seg å ikke være etterprøvbare, og ble kritisert for å være overdrevne og sensasjonalistiske (se for eksempel Hecht, 1998). Siden barn ikke ble ansett som tilstrekkelig kompetente til å bidra i forskning, baserte forskere seg hovedsakelig på ‘ekspertstemmer’, som sosialarbeidere, barnehjemsansatte og ansatte i ikke-statlige organisasjoner (Ennew & Boyden, 1997).

Forskningen kretset rundt en forståelse av det singulære Gatebarnet hvor man essensialiserte og generaliserte gatebarnpopulasjoner på tvers av land og kontinenter (Rizzini, 1996). Målet ble gjerne å avdekke «the true characteristics of the children» (Aptekar, 1989, s. 427, min utheving). Forskere anså gatebarna som ofre og gatetilværelsen som påtvunget. Lusk, Peralta og Vest (1989) skrev at meksikanske gatebarn ble «’pushed’ into the environment by family poverty, neglect and violence, are ’pulled’ into the street by the availability of work and income» (s. 291). Denne tilnærmingen ga lite rom for barns egen handlekraft. Gjennom patologiserende beskrivelser av familieforhold ble foreldre bebreidet for at barna oppholdt seg på gata. Mye av forskningen var basert på hypotesen om at gatebarnas eksistens skyldtes økende antall alenemødre, urbanisering og overpopulasjon (Rizzini, 1996). Bakenforliggende historiske, politiske og sosioøkonomiske strukturer ble samtidig nedtonet.

Gatebarn ble ofte sett på som en antitese til ‘vanlige barn’, det vil si middelklassebarn i det globale nord (Panter-Brick, 2002). Swift (1991) konkluderte med at gatebarns foreldre mislykkes i å tilby barna en barndom med materielle goder, fritid og lek og skjermet fra arbeid. Barns deltakelse i arbeid ble fordømt, ansett som en marginalisert og marginaliserende aktivitet, og som et hinder for barns utvikling. Til tross for at Swift (1991) siterte barn som forteller at de liker å arbeide og at de får nye venner og kollegaer gjennom slike aktiviteter, beskrev han barnearbeid som «a launch-pad to nothing but an adulthood of poverty and insecurity» (s. 35). Lusk, Peralta og Vest (1989) beskrev meksikanske gatebarn som følgende: «Children of this type are similar to the gamines of Colombia in that they have a history of illegal activity, few contacts with family, little protection or support, poor schooling and a history of arrests» (s. 300). Sitatet illustrerer hvordan den hegemoniske forståelsen av barndom fungerte som rettesnor i forskningen. Gjennom et sterkt fokus på annerledeshet og avvik hos gatebarn, polariserte man barn og barndommer.

Videre ble barn på gata betraktet med en blanding av frykt, forundring og medlidenhet. Gateverdenen ble ofte eksotifisert og framstilt som et sted preget av dyrisk overlevelsesdrift, vold, anarki og indre justis:

On the street competition is keen and stealing or fighting are considered only slightly more risky than any other activity. Clouded by an aura of hunger, suffering, exclusion, and loneliness, survival on the street is reserved only for the fittest (Landers, 1988, s. 38).

De deskriptive fortellingene om Gatebarnet reproduserte den sensasjonalistiske retorikken fra media og ikke-statlige veldedighetskampanjer. Gatebarnfenomenet ble dermed gjerne beskrevet i deterministiske ordelag: «These children, resistant to rehabilitation and bereft of aspirations, approach adulthood with little chance of social and economic integration» (Lusk, Peralta & Vest, 1989, s. 300). Det kan virke som om det overordnete politiske målet om å sette gatebarnfenomenet på agenaen har gått på bekostning av å produsere nyansert kunnskap og forståelse av barn som bor på gata.

Barndomssosiologiens metodologiske skifte

Bevisstgjøringen om og formaliseringen av barns rettigheter resulterte i FNs Barnekonvensjon i 1989. Barn ble nå anerkjent som rettighetssubjekter; altså som kompetente aktører gjennom deltakelsesrettigheter, og ikke kun som passive mottakere av hjelp, støtte og intervensjon. Disse ideene utviklet seg side om side, og i tråd med, den gryende barndomssosiologien på slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet. Barndomssosiologien utgjorde en motsats til utviklingsteori innenfor psykologi, og var kritiske til å anse barndom kun som et ledd i å bli ‘fullverdig’ voksen (James & Prout, 1990; James, Jenks & Prout, 1998). Videre var den negativ til tradisjonelle sosialiseringsteorier som fremstilte barn som passive mottakere som kun internaliserte samfunnets verdier og regler.

Barndomssosiologien innebar teoretiske, metodologiske og ontologiske omveltninger. Sentralt var betoningen av aktørperspektivet og ideen om at barn former, så vel som formes av, omgivelsene. Når det gjelder metode, argumenterte man for at tidligere tilnærminger var basert på voksnes antagelser og interesser som objektiviserte barnet gjennom å forske på det framfor med det (Barker & Weller, 2003). Barnet skulle nå inviteres inn i forskningen, fasilitert av barnevennlige forskningsdesign. Metoder og forskningsetikk måtte respektere barnet som forskningsdeltaker gjennom hele forskningsprosessen (James & Prout, 1990). Målet var å finne metoder som var artige, fjerne presset om å svare korrekt, samt åpne opp for barns aktive engasjement og deltakelse (van Blerk, Shand & Shanahan, 2016). Medvirkningsorienterte metoder (participatory methods) vant gradvis fram som den foretrukne metodologiske tilnærmingen (Gallacher & Gallagher, 2008). Disse metodene inkluderte en rekke kreative verktøy som var visuelle (tegning, diagram, foto), skriftlige (essay, dagbok), eller dramaturgiske (rollespill, drama).

Medvirkningsorienterte tilnærminger hentet inspirasjon fra feministiske, antirasistiske og frigjørende grasrotbevegelser (Cahill, 2009), og ble ansett som barnesentrerte og rettighetsbaserte, i tråd med FNs Barnekonvensjon (Ennew, Beazley, Bessell & Waterson, 2009). Meningen var å myndiggjøre deltakerne gjennom å utjevne maktforholdet mellom forsker og deltaker. Det ble argumentert for at metodene produserte bedre og mer autentisk kunnskap om barns subjektive virkeligheter (Grover, 2004). Ifølge Kesby (2000), ga metodene tilgang til informasjon fra barn som hittil hadde vært oversett eller utilgjengelig. Tilnærmingen ble trukket fram som særlig egnet for forskning med marginaliserte grupper, deriblant gatebarn (Boyden & Ennew, 1997). Samtidig ble tradisjonelle metoder som intervju og spørreskjema ansett som uegnet med gatebarn på grunn av utbredt analfabetisme, redusert konsentrasjonsevne som følge av rusmisbruk, og en forhistorie med fravær av eller negative relasjoner til voksne (van Blerk, Shand & Shanahan, 2016).

‘Helterollen’ – kartlegging av aktørskap

Tanken om barn som handlende subjekter satte dype spor innenfor gatebarnfeltet. Mange kritiserte måten gatebarn hadde blitt dehumanisert gjennom et dominerende narrativ av elendighet (Ennew, 2002). Unge mennesker på gata ble ikke lenger plassert i en offerrolle, som sårbare foreldreløse, men fokus dreide mot å vise fram aktørskap (Bordonaro, 2012). I kontrast til forskningen på 1980-tallet som antok at gatelivet var siste utvei, framhevet mange nå at barn valgte gatelivet framfor alternativer de opplevde som verre. Young (2004), for eksempel, argumenterte for at aktørskap kan forklare hvorfor ugandiske gatebarn forlater familiehjemmet; for å oppnå flere muligheter, av kjedsomhet, for å unngå arrestasjon eller på grunn av venner. Indonesiske gatebarns «decision to leave an impoverished, boring or abusive home should, in fact, be understood as the child’s own solution», ifølge Beazley (2003, s. 108).

Det er et tydelig retorisk skille i forskningslitteraturen fra 1990-tallet og utover. Deterministiske ordelag ble byttet ut med en begrepsbruk som fokuserte på barns fleksibilitet, kreativitet og tilpasningsdyktighet. Dette ga gjenklang med trender innenfor barnepsykologi, hvor fokuset skiftet fra risikofaktorer til resiliens (Grøholt, Garløv, Sommerschild & Weidle, 2015). Begreper som mestringsstrategier og overlevelsestaktikker ble hyppig brukt, og forskere dokumenterte barns mangfoldige måter å takle marginalisering og ekskludering. Conticini (2005) beskrev at gatebarn i Bangladesh har «dynamic portfolios of assets and show complex coping strategies» (s. 69) og «versatile and resilient behaviours in their efforts to secure autonomy and rights for themselves» (s. 70). I mange tilfeller skiftet fokuset fra hvilke utfordringer barn møtte på gata til hvordan de løste disse utfordringene.

Samtidig som, og som et resultat av, at barn ble ansett som kompetente og rasjonelle aktører som valgte gata, ble gatelivet i større grad positivt portrettert. Gata gikk fra å bli fremstilt som lovløs og brutal til et tilfluktssted hvor man kunne unnslippe familievold og fattigdom, tjene egne penger, dyrke vennskap og ha det gøy:

Knowing […] that they can be economically independent, have fun and hang out with their peers in an unsupervised environment, proves a very important ingredient in decisions to leave home for the street (Rizzini & Butler, 2003, s. 186).

En rekke aspekter med gatelivet som tidligere hadde blitt tolket som negative ble analysert i lys av nye teorier og gjennom nye metoder. I stedet for å forstå barns migrasjon mellom hjem, institusjoner og gatelokaliteter som påtvunget, ble det forstått som frigjørende og myndiggjørende; «street children’s mobility affords them a number of opportunities that enhance their survival strategies on the street» (Van Blerk, 2005, s. 18). At gatebarn tok i bruk sentrumsområder som ikke er tiltenkt dem, ble tolket som bevisste og beviselige motstandsstrategier mot geografisk så vel som sosial marginalisering (Beazley, 2000).

Forskere understreket at et av hovedmotivene for å oppsøke gatelivet er inntektsmulighetene, og at noen barn har det materielt sett bedre på gata enn hjemme (Hecht, 1998; Panter-Brick, 2002). Forskning på gatebarns levebrød støttet ideen om deres sterke aktørskap. Dette må sees i sammenheng med den generelle trenden innenfor den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen som anerkjente barns arbeidsaktivitet i det globale sør som delvis positivt:

Work may provide children with the opportunity to interact with peers and adults, gain skills that will help them in other aspects of their lives, and help them learn responsibility and other positive values (Aufseeser et al. 2018, s. 243).

Barns lønnede og ulønnede arbeid ble ikke lenger sett på som utviklingshemmende, men utviklingsfremmende, som fysisk og sosialt utviklende, integrerende og ansvarliggjørende.

En siste kontrast til forskningsparadigmet på 1980-tallet er forståelsen av sosiale relasjoner med jevnaldrende på gata. Som vist ovenfor ble miljøet blant unge gatebeboere tidligere ofte beskrevet som preget av illojalitet, konkurranse og ekskludering. Utover 1990-tallet ble relasjoner i gatemiljøet i langt større grad beskrevet med positive fortegn, anerkjent som: «supportive networks, coping strategies and meaningful relationships outside adult supervision and control» (Ennew, 1994 i Beazley, 2003, s. 409). Conticini (2005) framhevet hvordan gatebarn i Bangladesh oppfattet følelsen av kjærlighet, tillit til og samarbeid med venner som det viktigste i deres liv.

Medvirkningsorienterte metoder under lupen

Utviklingen av gatebarnfeltet viser at det har vært viktig å være kritisk til det deterministiske synet som preget feltet samt å nyansere bildet av gatetilværelsen. Videre har det vært nyttig å kartlegge strategier som gatebarn benytter for å gjøre hverdagen mer overkommelig. Å vise at barn som befinner seg på gata ikke er passive ofre er vesentlig, da dette verken gjenspeiler virkeligheten eller rettferdiggjør opplevelsen mange har av sin situasjon. Likevel står vi i fare for å overvurdere barns aktørskap. Gigengack (2008) kritiserer hvordan begrep som overlevelse og mestringsstrategier brukes til å beskrive, og dermed tilsløre, selvdestruktive handlinger som rusbruk, og hvordan begrep som pseudo-familier og støttende nettverk skjuler gatemiljøets destruktive karakter. Mens Gigengack understreker konseptuelle føringer, er fokuset i denne artikkelen hvordan et lite nyansert fokus på aktørskap ofte henger sammen med og er et resultat av metodologiske valg. Kritikken av medvirkningsorienterte metoder innenfor den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen er foreløpig beskjeden og fragmentert. Gjennom å systematisere og bygge videre på argumentasjonslinjen ført av Thomson (2007) og Gallacher og Gallagher (2008), identifiserer og diskuterer jeg fire potensielle svakheter ved rendyrkede medvirkningsorienterte forskningsdesign: a) Essensialisering av barn; b) Aktørskap ‘by default’; c) Segregering av barn som gruppe; og d) Usynliggjøring av det strukturelle.

a) Essensialisering av barn

Som nevnt ovenfor er utgangspunktet for å benytte seg av medvirkningsorienterte metoder at de kan tilpasses, og myndiggjøre, barn, og at de genererer bedre empiri på en etisk god måte. Tankesettet bak medvirkningsorienterte metoder er basert på to forutsetninger. For det første at forskningssubjektet, i dette tilfellet barn, er den svakere part, og for det andre at aktørskap og makt er attributter som kan gis, fremmes og muliggjøres av (den voksne) forskeren (Grover, 2004). Forestillingen om deltakelse er problematisk fordi den tar for gitt at barn må være aktive for å delta, og voksne må myndiggjøre (empower) barnet for at det skal bli aktør (Gallacher & Gallagher, 2008). Strategier som søker å utviske maktskjevheten mellom barn og (voksne) forskere, står dermed i fare for å skape og forsterke forskjellene, gjennom å reprodusere ideen om voksne som handlende aktører og barn som passive mottakere.

Argumentasjonen bak medvirkningsorienterte metoder hviler på en implisitt normativ konseptualisering av og antagelser om barn og deres annerledeshet. Barn blir essensialisert hvor fellesnevneren er deres fravær av voksenhet, og dermed antatte umodenhet. I så måte ignorerer man interne forskjeller i alder og modenhet, samt underkommuniserer andre (og muligens mer gjeldende) sosiale kategorier, som kjønn, klasse, etnisitet osv. (Thomson, 2007). Innenfor gatebarnfeltet er slike dimensjoner svært avgjørende, fordi opplevelsen av å bo på gata avhenger av (synlig) alder, hudfarge, og kjønn (se Ursin, 2017a). Et forskningsutvalg basert på alder som seleksjonskriterium skaper et kunstig skille i vår forståelse av feltet, både med tanke på at gatemiljøet er intergenerasjonelt og at antall gatebeboere øker med alderen mange steder (se Ursin, 2013), og med tanke på at barn og unge vokser opp: Det er få studier som fokuserer på unge voksne på gata i det globale sør, og vi vet lite om hva som skjer når gatebarn trer inn i de voksnes rekker.

b) Aktørskap ‘by default’

Samtidig som medvirkningsorienterte metoder hviler på grunntanken om at forskningsdeltakere (barn så vel som voksne) er sosiale aktører, innebærer deltakelsesprinsippet en forventning om å finne aktørskap (Sancar & Severcan, 2010). Deltakelse er dermed både et verktøy og et mål innenfor feltets søken etter å myndiggjøre barn (Gallacher & Gallagher, 2008). Aktørskap blir ivaretatt, anerkjent og synliggjort gjennom tilnærmingen. Medvirkningsorienterte forskningsdesign er ikke politisk nøytrale, men søker å myndiggjøre sårbare eller undertrykte grupper, ikke bare i forskningsprosessen, men i samfunnet generelt. Tanken er at deltakerne skal ha nytte av å delta i prosjektet og at det skal resultere i noe mer enn empiri, analyse og akademisk publisering (Ennew et al., 2009). Det argumenteres derfor ofte med at medvirkningsorienterte metoder skal bevisstgjøre deltakerne og styrke deres selvfølelse. Dette vises for eksempel i Biggeri og Anichs (2009) gatestudie, hvor et medvirkningsorientert design ble brukt for å hjelpe barn å identifisere og konseptualisere sine styrker og ferdigheter. Konsekvensen er at medvirkningsorienterte metoder fungerer som katalysator og at man kan finne aktørskap ‘by default’. Aktørskap blir forsterket, og til en viss grad skjenket og dermed skapt gjennom prosesser med myndiggjøring som mål.

Til tross for at medvirkningsorienterte studier har tilført feltet nyttig kunnskap og nyansert den passive offerrollen tillagt gatebarn i tidligere forskning, er det problematisk å rendyrke denne tilnærmingen av ulike grunner. I det å fremheve gatebarns styrker, evner, strategier og tilpasningsdyktighet ligger det en risiko i å romantisere deres levekår. Som Tisdall og Punch (2012) argumenterer for, har forskere vært så opptatte av å beskrive barn – spesielt de mest sårbare – som kompetente aktører, at man, gjerne ubevisst, har risikert å erstatte sårbarhet med ansvarliggjøring. På samme måte kritiserer Hammersley (2017): «[I]f we recognise children’s agency, then we must also recognise their responsibility: to the extent that they have agency they are potentially subject to blame as well as praise for their actions» (s. 120). Et syn på barn som rene aktører innebærer dermed en implisitt antakelse om at barn kan holdes ansvarlig for at de befinner seg på gata.

c) Segregering av barn som gruppe

Medvirkningsorienterte metoder innebærer en fare for å segregere barn i forskningen, og dermed i forskningsresultatene. Å ta barn ut av deres hverdagskontekst, og invitere dem til å delta i medvirkningsorienterte forskningsopplegg har store implikasjoner for hva vi ser i feltet og hvordan det beskrives. Forskning som kun baserer seg på barns perspektiv, risikerer å ignorere deres posisjon(er) i intergenerasjonelle relasjoner og gjensidige avhengighetsforhold til andre (voksne) (Wyness, 2012). Slike forskningsdesign baserer seg på og styrker vestlige forestillinger om barn som rasjonelle enkeltindivider framfor som del av et kollektiv (Wyness, 2012). I tillegg går søken etter barns deltakelse ofte på bekostning av, og dermed marginaliserer, voksnes perspektiver. Som Holland, Renold, Ross & Hillman (2008) påpeker: «[T]here is a real risk that children’s analyses are heralded as of superior authenticity in understanding children’s lives than that of others involved in their lives» (s. 371).

Mens gatebarnfeltet har dokumentert og verdsatt barns sosiale nettverk med jevnaldrende på gata, kritiserer van Blerk (2012) det for å framstille barna som ‘isolerte øyer’. Relasjoner til voksne, på gata og i nabolagene de kommer fra, fanges ikke opp. Tilknytning og tilhørighet til utvidede familiestrukturer og lokalsamfunn overses. På denne måten devalueres lokale praksiser for omsorg og overlevelse, framtvunget av og som respons til fattigdom, marginalisering og motgang. Dette er i tråd med, og bidrar til å forsterke, et bilde av det globale sør som ofte formidles av internasjonale bistandsorganisasjoner; som infantilt, foreldreløst og forlatt, hvor (ansvarlige) voksne er fraværende (Valentin & Meinert, 2009).

d) Usynliggjøring av det strukturelle

Det siste kritiske argumentet er knyttet til kortvarig og individfokusert forskning mer generelt, og faren for å ignorere det strukturelle nivået. Medvirkningsorienterte metoder hvor forskningsdeltakere skal tegne, fotografere og fortelle om sin hverdag, legger til rette for at de setter seg selv i fokus siden dette ligger implisitt eller eksplisitt i designet. I dette ligger en risiko for å overse andre perspektiver. Når det for eksempel gjelder hvorfor barn befinner seg på gata, påpeker Ennew og Swart-Kruger (2003) at det er tre nivåer som må utforskes:

1. Umiddelbare grunner (som plutselig inntektsreduksjon i hushold, voldsepisode i hjemmet)
2. Underliggende grunner (som at gutter bør arbeide, storbyen som forlokkende)
3. Strukturelle grunner (som økonomiske kriser, ‘structural adjustment programs’)

Medvirkningsorienterte metoder med gatebarn vil lettere avdekke forhold i den første kategorien enn i de to siste. Barn (og voksne) er gjerne lite bevisste eksisterende diskurser, prosesser, og strukturer som omgir dem, og hvordan disse påvirker deres liv. Medvirkningsorienterte metoder har sin svakhet i nettopp dette, at det uobserverbare forblir uutforsket. Dette har bidratt til at vi vet lite om hvordan barns liv på gata er knyttet til overordnede sosiale faktorer (van Blerk, 2012).

Den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen har vært eksplisitt opptatt av barnet her og nå (Gigengack, 2008), basert på oppfordringen om at barndom bør analyseres med fokus på «the present, ongoing social lives of children rather than their past or future» (James et al., 1998, s. 4–5). Medvirkningsorienterte forskningsdesign kan generere mye empiri på kort tid, og er ansett som praktisk og økonomisk gunstig. Kortvarige feltarbeid, og ikke bare de som involverer medvirkningsorienterte metoder, øker risikoen for å overforenkle prosesser og ignorere bakenforliggende strukturer i gatestudier (Hecht, 1998; van Blerk, 2005). Dette fører til en begrenset, og tidvis misvisende, forståelse av gatebarn og deres hverdag, og avgrenser feltet fra strukturelle forhold som synliggjøres over tid.

Fenomen som arbeidsledighet, hjemløshet, marginalisering og fattigdom kan lett oppfattes og presenteres som årsaken til sosiale problem (deriblant at barn arbeider og sover på gata) framfor som resultat av historiske strukturer (se Ursin, 2017b). Dette er problematisk av flere grunner. For det første overforenkles virkeligheten idet strukturelle rammer forblir skjulte. For det andre patologiseres og bebreides familier og hushold for sin situasjon og blir gjort til syndebukker for sosiale problem som de selv er ofre for. For eksempel blir fattigdom og familievold ofte trukket fram som hovedårsaker til at barn befinner seg på gata. Bakenforliggende faktorer som sjelden nevnes er blant annet diskriminering og sosial ekskludering i arbeidslivet, boligmarkedet og hverdagen generelt, dårlig skolekvalitet, lav offentlig sikkerhet, og sterk tilstedeværelse av narkotika og kriminelle nettverk. For det tredje naturaliseres og avpolitiseres virkeligheten ved at fokus fjernes fra nasjonale og globale strukturer og aktører som er direkte eller indirekte delaktig i reproduksjonen av sosial ulikhet (Hart, 2008).

Longitudinell etnografi – en mulighet til ‘å kaste garnet bredere’?

En kritisk gjennomgang av forskningen på og med gatebarn de siste 30 årene, viser konturene av to paradigmer, som skiller seg fra hverandre i måten de tilnærmer seg feltet, hvilke aspekt de vektlegger og hvordan disse skrives fram. Likevel er det noen overordnede fellestrekk. Begge tilnærmingene står i fare for å essensialisere og homogenisere gatebarnpopulasjoner. I det første paradigmet (her kalt ‘Offerrollen’) søkte man gjerne etter de ‘sanne’ karakteristikkene hos det singulære ‘Gatebarnet’, mens man i det andre paradigmet (her kalt ‘Helterollen’) trekker fram alder som primær sosial kategori. Videre sliter begge tilnærmingene med å framstille gatebarns aktørskap på en nyansert måte som både innlemmer deres handlingsrom og gjeldende strukturelle føringer og hindringer. Et siste fellestrekk i paradigmenes fremstilling av gateverdenen er fraværet av voksenrelasjoner. Hvor det førstnevnte paradigmet gjerne skriver eksplisitt fram et fravær av familie, er dette ofte underforstått innen dagens paradigme.

For å oppnå en bedre forståelse av gatebarnas komplekse og dynamiske hverdag, bør ‘garnet kastes bredere’ (Mannion, 2007) – i tid, sted og relasjoner. Longitudinell etnografi kan imøtekomme noen av svakhetene hos tidligere tilnærminger. Etnografisk feltarbeid blant gatepopulasjoner er ikke noe nytt, men få forskere returnerer til feltet. Dette til tross for at man lenge har anerkjent nødvendigheten av longitudinell forskning for å gi en mer nyansert framstilling av gatelivet (Ennew & Swart-Kruger, 2003; Hecht, 1998; van Blerk, 2005). En longitudinell tilnærming krever at forskeren oppholder seg en lengre periode i feltet og vender tilbake til feltet gjentatte ganger over en tidsperiode som strekker seg over flere år (Neale & Flowerdew, 2003). Forskeren inntar en rolle som ‘street researcher’ som engasjerer seg med gatebarn, og lærer seg sosiale koder og regler gjeldende i gatelivet (van Blerk, Shand & Shanahan, 2016). Videre er det essensielt å bygge opp relasjoner basert på gjensidig forståelse, respekt og tillit i feltet (Hecht, 1998; Ursin, 2013).

Et longitudinelt, etnografisk forskningsdesign er fordelaktig i gatestudier av ulike grunner. Det åpner for en mer helhetlig tilnærming til feltet hvor forskeren tilpasser seg forskningssubjektene in situ. Gjennom å observere barn i hverdagsomgivelsene deres, synliggjøres ulike handlings- og interaksjonsmønstre. Slik kan man lettere oppdage hvordan kjønn, alder, fysisk modenhet og hudfarge påvirker livene deres. Man kan lettere se hvordan annen framtoning, som klesstil, kroppsspråk og talemåte også kan påvirke sosial interaksjon (Ursin, 2012), og hvordan synlig involvering i kriminalitet og bruk av narkotika tidvis endrer karakteren på sosiale relasjoner (Ursin, 2014). Longitudinell etnografi – hvor man følger forskningssubjektene over sted og tid – skaper muligheter til å avdekke hvordan identitet er dynamisk og mangfoldig, og hvordan man blir posisjonert og posisjonerer seg ulikt i ulike kontekster (Ursin, 2012). Tilnærmingen muliggjør kartlegging av livsfaser og overganger, for eksempel av hvordan gatelivet endrer karakter fra man er gutt og oppfattes som uskyldig og hjelpetrengende til man er ung mann og anses som en trussel (Ursin, 2012; Ursin, 2017a). I så måte fanger det opp den heterogene karakteren iboende i gatepopulasjoner, i tid, sted og hos enkeltindividet.

Det longitudinelle tidsperspektivet muliggjør oppdagelsen av langvarige konsekvenser og nyanseringer av barns aktørskap gjennom detaljerte beskrivelser av deres liv og tidvis død (Gigengack, 2008; Ursin, 2017b). Å gjøre longitudinell forskning handler om å fange opp en film av det sosiale liv framfor et bilde (Berthoud 2000 i Neale & Flowerdew, 2003). Gjennom gjentatte situasjonsanalyser basert på intervju og deltakende observasjon får forskeren mulighet til å gå ved siden av sine nøkkelpersoner og fange opp flyten i livene deres (Corsaro & Molinari, 2000). Tilnærmingen legger dermed til rette for økt forståelse av hvordan det personlige og det sosiale, aktørskap og struktur er knyttet sammen og påvirker hverandre over tid (Neale & Flowerdew, 2003). På denne måten anerkjenner man barns aktørskap samtidig som man unngår å overdimensjonere det. Å observere gatelivet i et korttidsperspektiv og høre unge menneskers drøm om og søken etter frihet kan lett tolkes som sterkt aktørskap, hvor man gjør det beste ut i fra sin egen situasjon. Når man følger barn over tid ser man at mobilitet ikke bare initieres gjennom å ta saken i egne hender, men at barn og unge også skyves ufrivillig videre gjennom institusjonalisering og flukt fra fiendskap, vold og dødstrusler (Ursin, 2017b). Dette utfordrer bildet av deres mobilitet som kun positiv, frigjørende og myndiggjørende.

I studier basert på longitudinell etnografi lytter man til deltakernes tanker og erfaringer om hverdagen samtidig som man også gjør egne observasjoner in situ. Dette er et viktig grep for å triangulere empirien, siden barn (som voksne) alltid har deler av tilværelsen som tas for gitt og derfor tilsløres. Ved å observere deltakerne i kontekst og på ulike arenaer utvides gatefeltet i rom og relasjon slik at man får bedre mulighet til å kartlegge samhandling – eller mangel på sådan – med andre aktører. Slik kan forskeren oppdage dimensjoner utover hva man evner å forutse, anta eller spørre om. Hvis man kun tilbringer tid med barn på gata eller i en institusjon, vil noen få aspekter fremheves mens andre forblir skjulte. Et eksempel er mange barns vedvarende, dog til tider sporadiske, relasjoner til biologisk og sosial familie over år, som ofte fungerer som tilfluktssted når situasjonen på gata tilspisser seg (Ursin, 2011). Deltakende observasjon av ulike sosiale arenaer og relasjoner som gatebarn inngår i er også viktig for å omfavne nyanser i ulike relasjoner. For eksempel oppleves politiet som en kilde til trakassering og frykt av mange unge gatebeboere, spesielt i ungdomsårene. Samtidig medfører politiets tilstedeværelse tidvis en økt trygghetsfølelse fordi den reduserer andre farer (Ursin, 2011; Ursin, 2016). Dette viser at sosiale møter på tvers av ulike grupperinger sjelden er endimensjonale og statiske.

En etnografisk tilnærming innlemmer andre (voksne) aktører og deres syn på barn. Dette er viktig fordi barn hovedsakelig oppholder seg og handler i sosiale kontekster hvor voksne er tilstede. Videre synliggjør det barn og voksnes gjensidige avhengighet; deres tanker og reaksjoner bør alltid sees på som reaksjon til og i sammenheng med hverandre. (Voksnes) diskurser påvirker hvilke måter gatebarn blir møtt på, definert som og debattert om, som igjen har stor innflytelse på deres hverdag og livsopphold (Ursin, 2016). Gjennom å utforske voksnes oppfatninger av og ideer om gatebarn kan man avdekke hvorvidt voksne anerkjenner deres status som barn og deres grunnleggende behov for beskyttelse (Libardi & Ursin, 2018). Å heve analysen til et diskursivt nivå, gjennom å utforske andre aktørers syn, kan også vise hvordan reaksjoner og handlinger som møter barn er innlemmet i og viderefører overordnede maktforhold med historiske røtter (se Ursin, 2016; Ursin, 2017b for eksempler).

Til tross for at longitudinell etnografi kan bidra til at man unngår noen av fallgruvene til rendyrkede medvirkningsorienterte metodiske studier, er det viktig å poengtere at ingen enkeltstående metodologi vil kunne redegjøre for alle aspekter av gatelivet. Ulike metodologiske design avdekker ulike brikker i puslespillet. Videre er det viktig å understreke at også longitudinell etnografi har sine svakheter. Longitudinell etnografi er svært tid- og ressurskrevende siden forskeren må ha mulighet til å være i feltet over lengre tid i gjentatte perioder. I tillegg er longitudinell forskning vanskelig blant mennesker som bor på gata på grunn av manglende eller skiftende telefonnummer og bosted (Abrams, 2010). Målsettingen om å samle inn data fra mange aktører og i ulike miljø innebærer ofte større problemer med å få tilgang som forsker. For eksempel kan det å tilbringe mye tid med gatebarn gjøre det vanskelig å nærme seg middelklassebeboere og politi på grunn av spørsmål rundt tillit, tilhørighet og lojalitet (se Ursin, 2013). Forskerens tilbakevendende tilstedeværelse i gatemiljøet og etableringen av nære relasjoner med forskningsdeltakerne medfører komplekse etiske utfordringer, for eksempel knyttet til ulike forventninger og forståelser av relasjonen og situasjonen (se Karabanow et al., 2016). Sist, men ikke minst genererer longitudinell datainnsamling en stor mengde empiri som kan være krevende å analysere. Som Thomson og Holland (2003) understreker: «Longitudinal qualitative data are intimidating in that there is no closure of analysis and the next round of data can challenge interpretations» (s. 237). Det kan være vanskelig å avdekke mønstre i funn som over tid ofte viser seg å være flyktige og motstridende. Forskere kan risikere en overnyansering av det sosiale liv fordi feltet alltid er i forandring, og dermed vegre seg for å trekke konklusjoner.

Avsluttende kommentarer

En sammenstillende analyse av utviklingen av gatebarnfeltet de siste 30 årene har tydeliggjort konturene av to paradigmer: Basert på ‘ekspertstemmer’ fant forskere på 1980-tallet at gatebarn led som resultat av fattigdom, urbanisering, overpopulasjon og ødelagte familier. Gatebarn ble tildelt en offerrolle hvor deres liv ble beskrevet med stakkarsliggjørende, umyndiggjørende og deterministiske ordelag. Forskningen med gatebarn innenfor den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen innebar en helomvending, hvor en rekke medvirkningsorienterte studier portretterte unge gatebeboere som handlende og resiliente. En rekke aspekter av gatelivet som tidligere hadde blitt tolket som negative, ble nå ansett som frigjørende og myndiggjørende.

Hvilke metoder vi benytter oss av, er knyttet til det paradigmet vi befinner oss innenfor og hvordan feltet teoretiseres og konseptualiseres for øvrig. De to paradigmene kan ikke forstås i vakuum, men henger sammen med trender i den internasjonale barnerettighetsdiskursen. Som Rizzini (1996) har poengtert, er gatebarnfeltet en retorisk slagmark hvor gatebarn blir gjort til politiske symbol. Forskningen i den første perioden skjedde i en tid hvor det internasjonale samfunnet ønsket å vise nødvendigheten av en global og juridisk bindende barnekonvensjon. Det var et behov for å synliggjøre barns utsatte posisjon og deres elendige levekår. Dernest, i kjølvannet av ratifiseringen av FNs Barnekonvensjon og formaliseringen av barns deltakelsesrettigheter, ble barn anerkjent som verdifulle og kompetente forskningsdeltakere. Ledende forskere på gatebarnfeltet anbefalte en medvirkningsorientert tilnærming fordi den var barnesentrert og rettighetsbasert, og gatebarna ble i økende grad ansett som kompetente aktører.

Gatebarnfeltet illustrerer politiseringen av den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen. Ifølge James (2007, s. 262), en av grunnleggerne av forskningstradisjonen, bør barneforskere etterstrebe det politiske løftet om å posisjonere barn som sosiale aktører. I så måte kan tradisjonen forstås som et ideologisk og normativt prosjekt med mål om å redusere urettferdighet og bedre barns posisjoner i samfunnet (Ersfjord, 2018). Dette er igjen i tråd med favoriseringen av medvirkningsorienterte forskningsdesign, som er inspirert av ulike frigjøringsbevegelser med mål om å myndiggjøre deltakerne. Denne artikkelens analyse av gatebarnfeltet viser at medvirkningsorienterte studier har tilført feltet ny kunnskap og nyansert den passive offerrollen tillagt gatebarn. Samtidig innebærer tilnærmingen at barn som gruppe står i fare for å homogeniseres og essensialiseres, tillegges overdreven aktørskap, segregeres generasjonelt, og å ikke forstås ut ifra gjeldende strukturelle rammer.

Barnet som skrives fram – et kompetent, rasjonelt og kalkulerende enkeltindivid – trekker på liberalistiske og neoliberalistiske forestillinger, hvor individets autonomi og selvrealisering står sterkt (Moss et al., 2005). Diskursen om det kompetente barnet er ikke kun gjeldende innenfor gatebarnfeltet, men representerer et hovedtrekk innenfor forskning, politikk og praksis som omhandler barn i den vestlige verden i dag. For eksempel gjenspeiles denne diskursen innenfor barnehagefeltet gjennom barnehagebarns markedsinspirerte autonomi og valgfrihet (Kjørholt & Seland, 2012), i skolesystemet som individorientert læringsfokus og elevers ansvar for egen læring (Imsen et al., 2017), og i helsevesenet hvor det i økende grad argumenteres for at barn skal medvirke i egen helse og innlemmes i helsebehandlingen (Ersfjord, 2018).

Denne utviklingen er problematisk av flere grunner. For det første er synet på det kompetente barnet grunnleggende eurosentrisk og lite forenlig med tankemåten i mange av samfunnene det forskes i (se Wyness, 2012). For det andre risikerer vi å ansvarliggjøre barnet framfor å anerkjenne dets sårbarhet. Når man framhever det ‘kompetente barnet’ står man i fare for å sette for høye forventninger til det, samtidig som man unndrar (den voksne) omverden ansvar. For det tredje medfører en individualisering av ulike sosiale problem en nedtoning av strukturelle ulikheter og maktforhold. Dette kan resultere i feilslått politikk og praksis, man fokuserer på kortsiktige intervensjoner på individnivå framfor overordnede strukturelle endringer. Et eksempel på dette er å fjerne barn fra gata framfor å se på de underliggende faktorene for hvorfor deres familier sliter. Man kan derfor spørre seg om det politiske budskapet i medvirkningsorienterte metoder (og den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen mer generelt) er mislykket, siden det er vanskelig å skape positiv endring i barns liv uten å utforske de strukturelle årsakene til deres vanskeligheter.

Et kritisk blikk på toneangivende studier innenfor gatebarnfeltet avslører tydelige utviklingskonturer og understreker nødvendigheten av en mangfoldig og inkluderende metodologisk tilnærming til forskning på barns liv, ikke bare med gatebarn, men innenfor den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen generelt. Faren ligger ikke nødvendigvis i å velge ‘feil’ metodisk innfallsvinkel, men som Gallacher og Gallagher (2008) påpeker, å favorisere og fremstille visse metoder monopoliserende, som et universalmiddel til etisk og valid forskning med barn. De ulike tilnærmingene må derfor anses som komplementære og ikke motstridende. Longitudinelle, etnografiske forskningsdesign muliggjør tykke beskrivelser som omfavner et lengre tidsrom, en rekke aktører og mange ulike sosiale arenaer, og kan i så måte bidra med en nyansering av forskningsfelt som berører barn og barndom.