Hvem er de sårbare barna?

Teksten har vært publisert i Stavanger Aftenblad.

Landet er i unntakstilstand, og de fleste av oss gjør det vi kan for å følge myndighetenes påbud og anbefalinger. Stengte barnehager og skoler er ett av tiltakene som forhåpentligvis vil bidra til redusert smittespredning, men for flere barn er dette et verst tenkelig scenario. For mange barn i Norge er klasserommet den viktigste arenaen for at de skal kunne fungere noenlunde normalt i hverdagen og føle seg verdifulle. Lærerens gode blikk når en møtes til første time er en påminnelse om at noen bryr seg: «Her er det noen som ser meg!».

Gir kompenserende omsorg

Noen barn befinner seg i en kontinuerlig krise hvor foreldrene, som var de som skulle beskytte dem, faktisk er de som påfører dem smerte og lidelse. En annen sårbar gruppe er de som lett faller utenfor i vennegjengen samtidig som de kanskje ikke får den bekreftelsen de

trenger hjemmefra. Hvilke tiltak kan man sette inn for disse barna, som ikke nødvendigvis fanges opp av systemet på samme måte som de som er i krise?

Det er ikke bare for familier i alvorlige livssituasjoner, eller som har en eller annen form for krise, at barnehage og skole fungerer som forebyggende og kompenserende tiltak. For begge de nevnte gruppene av sårbare barn, representerer ansatte i barnehage og skole personer som gir kompenserende omsorg. Hva skjer da når barnehagen og skolen stenges?

Myndighetene har gjort mye for å informere om og tilrettelegge for den ekstraordinære situasjonen. Barnevernsansatte har fått status som «personell i kritiske samfunnsfunksjoner». Statsministeren har holdt pressekonferanse for barn, og organisasjoner som Redd Barna og Blå Kors intensiverer innsatsen på hjelpetelefoner og chattelinjer.

Helsedirektoratets retningslinjer for stenging av skole og barnehage gjør unntak for barn med særskilte omsorgsbehov. Dette handler om de barna som barnevernet gir hjelpetiltak til, barn i fosterhjem eller barn som kommunen av andre årsaker mener har et særskilt behov. I tillegg gjør barnehagelærere og lærere så godt de kan for å følge opp spesielt de sårbare barn og unge via nettbaserte løsninger og telefonsamtaler.

Mange har behov for å snakke

Hulda Mjöll Gunnarsdóttir og Ingunn Ellingsen skriver i Aftenbladet 17. mars om hvordan hverdagen kan oppleves for dem som lever med vold, rus og psykiske lidelser i hjemmet når deres «fristed stenges». De nevner kommunale chattetjenester som viktig tiltak for disse, samt en kommunal beredskapspott bestående av kompetente personer som kan følge opp de barn og familier som gir uttrykk for at de trenger ekstra sosial støtte denne tiden. Men hva med dem som ikke tenker at de har det ille nok til å be om ekstra sosial støtte?

Det er en fare for at det er en stor gruppe barn som ikke har trygge nok hjemme og venneforhold og ikke fanges opp av noen. Mange har også foreldre som er permitterte, og sammen med mye usikkerhet rundt situasjonen, lite nettverk og generelt økende stress kan det bidra til at familiesituasjoner blir vanskelig.

Barn som lever i problematiske omsorgssituasjoner har ofte foreldre som under normale forhold ikke er opptatt av å omgås foreldrene til de andre elevene i klassen. Barna hverken får eller vil ha med seg venner hjem og blir på denne måten ikke en del av det fellesskapet som oppstår når både barn og foreldre omgås. Når man da skal velge ut noen få barn man skal omgås i denne spesielle perioden vil det innebære en fare for at barn som trenger det mest, er de som får minst sosial kontakt. Så hva gjør vi da, for å fange opp og hjelpe de som vi er bekymret for?

Kan symbolisere håp

Lærere landet over legger ned en stor innsats med å legge til rette for undervisning i denne unntakstilstanden, men kan de også gjøre noe mer for dem som trenger det? Lærere kan symbolisere håp og trygghet ved å vise omsorg gjennom å opprettholde kontakt med de barna som de vet befinner seg i sårbare situasjoner. En mail, melding eller en telefonsamtale kan signalisere at barna er tenkt på selv om skolen er stengt ned. Det kan gi barnet en følelse av kontinuitet og forutsigbarhet.

Den digitale arenaen blir enda viktigere for sosial omgang i disse dager, men hvordan unngå at det blir en ytterligere ekskluderings- eller isolasjonsarena? Foruten å snakke med barna om hvordan de har det på nett, kan det også som forelder være viktig å følge med på hvem barnet spiller sammen med på nett på fritiden. Er det de samme hele tiden? Kan en som ikke så ofte blir invitert med i spillet, kanskje inviteres med i større grad?

I denne situasjonen kan lærere tenke videre på gruppearbeid og elevsamarbeid på ulike måter. Kan elevgrupper, hvor læreren bestemmer hvem som skal jobbe sammen, samarbeide på nett om en felles oppgave? Vi vet hvor mye lærere bryr seg om elevene sine, og vi oppfordrer nå til ekstra kreativitet og engasjement for å legge til rette for at alle opplever å være del av et fellesskap, selv om de ikke er sammen fysisk.