Skolesystem uten kulturell forankring
Uten overføring av tradisjonskunnskap kan nenetsisk reindrift være historie. Det russiske skolesystemet bidrar ikke til kulturens overlevelse og utvikling, viser doktorgradsavhandling.
Doktorgradsstipendiat ved UiT Norges arktiske universitet, Zoia Jefimovna Vylka Ravna fikk forleden godkjent sin doktorgradsavhandling. Den handler om overføringen av tradisjonskunnskap mellom mødre og barn i det selvstyrte russiske området Nenets. Ravna er klar for digital doktorgradsdisputas den 14. mai.
Kvinnene er viktige
Fire feltopphold i ulike mindre reindriftssamfunn på Nenets-tundraen bakgrunnen for Vylka Ravnas doktorgrad. Barn fra de nomadiske reindriftsfamiliene på tundraen blir fløyet inn til sentrale internatskoler for årlige ni måneders opphold. Kun tre av årets måneder har ungene muligheten for å tilegne seg den kunnskapen som skal til for å overleve i det tøffe arktiske miljøet på tundraen.
Gjennom deltakende observasjon har Zoia Vylka Ravna, som selv er nenetser utført feltarbeid i fire omganger. Vylka Ravna er bosatt i Tromsø og har vært ansatt ved NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning. Etter disputasen er Ravna arbeidssøker, forteller hun selv. Fokus for hennes arbeid har vært hvordan barna kan tilegne seg den nødvendige kunnskapen for å leve i Arktis som reindriftsutøvere og nomader. Store deler av året mister ungene muligheten til påfyll av tradisjonskunnskap fra sine mødre, fordi de må bo på internatskoler langt hjemmefra.
Utvikling og økonomi
Stipendiat Vylka Ravna slår fast at utdanningssystemet ikke er tilpasset det livet som urfolkene lever på den russiske tundraen. Hun drøfter derfor hvordan overføring av tradisjonskunnskap påvirkes av teorien om tilhørighet til et sted, hvem eier, i anførsel, tradisjonskunnskapen. De foreløpige resultatene gjennom doktorgradsarbeidet er at overføring av tradisjonskunnskap er en prosess – og uten kunnskapen kan man ikke overleve på tundraen. Utviklingen av den moderne teknologien i dag er en trussel mot muntlige tradisjoner – og den tradisjonelle overføringen av kunnskap vil overleve, men det krever at reindriften og det nomadiske livet på tundraen fortsetter og kan utvikles. Det vil skje bare hvis nenetsisk reindrift fortsetter å utvikle seg som en levende økonomi og kulturfaktor, viser Vylka Ravnas doktorgradsavhandling.
Viktige faktorer
Det er mange forhold som skal fungere dersom barn som vokser opp på tundraen skal kunne ta del i hverdagen i et reindriftskollektiv på den store ferdelandstundraen, som tundraen i Nenets selvstyrte område kalles.
Feltoppholdene til Vylka Ravna i Nenets og i Yamal-Nenets (lengre øst) har resultert i utgivelse av en bok, fire artikler i ulike fagtidsskrifter og annen forskingsdokumentasjon.
Det som blir vektlagt av tradisjonskunnskap som kan gå tapt, er eksempelvis hvordan man produserer og reparerer en lavvo, eller hvordan man syr sko og klær av reinskinn. Det blir ogsålagt vekt på hvordan gravide klarer seg i arktisk kulde og hvordan man sikrer nyfødte nødvendig omsorg og seinere hvordan man oppdrar ungene. Så er et viktig punkt i Vylka Ravnas forskning også hvordan de ulike Nenets-samfunnene kommuniserer tradisjonskunnskap mellom hverandre.
Fokuset på mødrenes rolle er betydelig i den forstand at de bidrar til formidling av sammensatt og erfaringsbasert kunnskap. Vylka Ravna slår fast at det statlige skole- og utdanningssystemet ikke gir et godt nok grunnlag for å sette ungene i stand til å klare seg i voksenlivet på tundraen.
Med det som bakgrunn er en av konklusjonene i denne doktorgradsavhandlingen at systemet undergraver muligheten for lokalsamfunnene til å ivareta sin nomadiske arktiske kultur.
Sorteringssystemet
– Det er mange av verdens urfolk som blir utdannet og utdannes gjennom system som er basert på internat-prinsippet, hvor barna lever atskilt fra foreldre gjennom skoleåret. Det har skjedd i USA, Canada, Australia og Norge. Det er flere fellestrekk mellom disse utdanningssystemene. Ett trekk som går igjen i de aktuelle landene, er av politisk karakter: politikken er i de aller fleste tilfeller i utgangspunktet paternalistisk, det vil si at majoriteten bestemmer over minoritetenes livsvilkår og utdanning. Utdanningen blir brukt som et redskap til å utvikle et samfunn hvor det ikke skal være forskjell mellom folk, eller motsatt – å skolere barna til de lavest plasserte jobbene i samfunnet, sier Vylka Ravna. Hun slår fast at slik var det i sin tid i Sovjet, hvor målet var å utvikle et samfunn uten klasseskille. Det samsvarte i stor grad med måten urfolksbarn ble utdannet på i USA, Canada og Norge. Systemet innebar tvangspåføring av majoritetsfolkets språk og kultur for urfolk, og målet var assimilering. I Norge ble denne politikken kalt «fornorsking», i Russland «russifisering» – obrusenije eller russifikatsija. I Canada og USA ble politikken på 1900-tallet omtalt som «amerikanisering» – americanization.
– Politikken innebar aggressiv assimilering og diskriminering. Ofte ble politikken gjennomført i utdanningssystemet med sterk støtte fra kirken og misjonen. Nenetsernes første skolebøker ble skrevet av russiske misjonærer i tsartiden (Bazanov and Kazanskij 1939). Misjonsarbeid førte til etablering av internatskoler som ble opprettet for å påvirke nomadenes barn så tidlig som mulig, avslutter Zoia Vylka Ravna.
