Barna over- og undervurderes i forkynnelse

– I læren om prekenen, den homiletiske litteraturen, tas det for gitt at målet med å lytte til prekener er å skape mening ut av det du hører og bruke det i ditt eget liv. Vi kan ikke forutsette at alle som lytter til prekener gjør dette, sier Linn Sæbø Rystad.

12. mars skal hun forsvare sin avhandling "Underestimated and Overestimated – a Case Study of the Practice of Preaching for Children with an Emphasis on Children’s Role as Listeners". Sæbø Rystad har vært en del av forskergruppen i prosjektet FOSS – Forkynnelse for små og store.

Få med deg disputasen: Linn Sæbø Rystad’s Public Defense

Hva de gjør med forkynnelsen

Sæbø Rystad har gjort feltarbeid under «Lys våken» og «Tårnagenthelg». Gjennom observasjon og intervjuer ser hun at selv om barna lytter aktivt til forkynnelse, og kan gjengi mye av det som blir sagt, vet de ikke hva som forventes at de skal gjøre med forkynnelsen.

– Barna jeg har intervjuet lytter ofte til forkynnelsen, men de gjør også helt andre ting som for eksempel å spille Pokemon Go. Derfor mener jeg at homiletikere ikke må spørre etter hva tilhørerne hører i forkynnelsen, men hva de gjør med forkynnelsen.

Hun mener at å lytte til prekener må sees som en oppgave i den større praksisen forkynnelse.

Den vanskelige relevansen

I intervjuene sier flere av barna at det å lytte til prekener er kjedelig eller lite relevant for dem. Samtidig sier predikantene at det viktigste for dem er at forkynnelsen skal være relevant for barna.

– I et forsøk på å være relevante endrer predikantene formen på forkynnelsen, men ikke nødvendigvis innholdet. Man tar for eksempel i bruk det man oppfatter som «barnevennlig» form, som drama, visuelle virkemidler eller samtaleprekener, mens innholdet fremdeles er relativt komplekse teologiske setninger og begrep som «Jesus er vår redningsmann», sier Sæbø Rystad.

Hennes hovedfunn er at barna både overvurderes og undervurderes på samme tid.

– De blir overvurdert ved at man forutsetter at de vet hva forkynnelse er og hva de skal gjøre med den, og de blir undervurdert ved at det blir for stort fokus på målgruppe og tilpasning av innhold etter dette, sier hun.

Lite plass til eksistensielle spørsmål

Fokuset på målgruppe fører også ofte til at det blir viktigere å finne et tema for dagen enn å bruke kirkeårets bibeltekst.

– Jeg lurer på om dette lukker for meningsoverskudd i forkynnelsen til barn. Selv om de barna jeg har intervjuet er svært opptatt av eksistensielle spørsmål, får slike spørsmål liten plass i forkynnelsen. Ofte fordi man har lært at barn i en viss alder er for små til å tenke abstrakt eller reflektere over eksistensielle spørsmål. Jeg mener at min forskning slikt sett utfordrer «vedtatte» sannheter om forkynnelse for barn.

Slår et slag for flere fagligheter

Sæbø Rystads ønsker å få predikanter til å tenke over hvilke forforståelser de tar med seg inn i forkynnelse for barn.

– Jeg synes å merke en frustrasjon hos predikantene jeg intervjuet, mellom det å være en god teolog og samtidig ta hensyn til målgruppen sin. Dette er en vanskelig og viktig faglig diskusjon og viser at det å forkynne til barn slett ikke er mindre faglig, men at her kommer flere fagligheter i konflikt med hverandre. Jeg vil slå et slag for at dette ikke trenger å være et enten eller valg. Som predikant må man ikke være enten pedagog eller teolog, men å ta den krevende jobben med å integrere forskjellige fagligheter.

Barna er ikke sett

Sæbø Rystad mener at barn har blitt oversett innen homiletikken.

– Det finnes masse god og grundig forskning på barns religion og spiritualitet innen religionspsykologien, religionspedagogikken og religionssosiologien, men innen homiletikk har barn blitt oversett. I den empiriske vendingen i homiletikken har man fokusert på voksne lyttere. Slik sett er min PhD-avhandling og prosjektet Forkynnelse for små og store helt i forskningsfronten gjennom å intervjue barn om deres perspektiver på forkynnelse, sier hun.