Demokratiet, teknologien og skolen

Teknologiske endringer har det siste tiåret fundamentalt forandret hvordan vi mottar og bruker informasjon, og flere land har sett store politiske endringer i kjølvannet av denne teknologiske utviklingen. Fremtredende akademikere som Timothy Snyder, Yascha Mounk og Åsa Wikforss har utgitt bøker om konsekvenser av informasjonsrevolusjonen i årene etter 2006 og 2007, da Facebook ble et globalt fenomen og Apple lanserte den første versjonen av iPhone. Når vi søker etter informasjon på Internett, tilpasser avanserte algoritmer søkeresultatene vi får, til vår søkehistorikk og innsamlede metadata, og vi får skreddersydde reklamer og informasjon etter våre preferanser. At dette kan misbrukes, er veldokumentert blant annet gjennom Cambridge Analytica-skandalen, men mer overordnet fører algoritmenes inntog i informasjonstilgangen vår til at vi i større grad mottar informasjon eller argumenter fra dem vi allerede er enig med. Den teknologiske utviklingen bidrar til at selve grunnideen i det liberale demokratiet, meningsutvekslingen av ulike ideer – eller for den saks skyld selve den offentlige samtalen – blir utfordret. I hvilken grad reflekteres dette i de nye læreplanene for skolen? I denne artikkelen vurderer vi hvilke implikasjoner den endrede informasjonstilgangen har for arbeidet med demokrati og medborgerskap i skolen. Demokrati og medborgerskap er et tverrfaglig emne som behandles i en rekke fag, men vi vil først og fremst holde oss til samfunnsfag i grunnskolen og samfunnskunnskap i videregående.

Nye læreplaner i samfunnsfagene

Skolen kan aldri ligge i forkant av den digitale utviklingen. Det ligger i sakens natur at samfunnets institusjoner alltid vil forholde seg reaktivt til ny teknologi: Det er umulig å tilpasse et samfunn til teknologi som ennå ikke finnes. Skolen kan likevel velge i hvilken grad den eksisterende teknologiske utviklingen skal implementeres i læreplanene. I prosessen frem mot de nye læreplanene har både samfunnsfaget i grunnskolen og samfunnskunnskap på videregående vært gitt et særlig ansvar for utviklingen av elevenes digitale ferdigheter. I læreplanen som nå er vedtatt av Kunnskapsdepartementet, har man fjernet det eksplisitt formulerte ansvaret i det videregående faget, men forsterket det i grunnskolen. Etter 10. trinn skal elever for eksempel kunne «reflektere over korleis algoritmar, einsretta kjelder eller mangel på kjelder kan prege forståinga vår» og «utforske korleis teknologi har vore og framleis er ein endringsfaktor, og drøfte innverknaden teknologien har hatt og har på enkeltmenneske, samfunn og natur». Et tredje poeng er at elevene skal kunne «utforske ulike plattformer for digital samhandling og reflektere over korleis digital deltaking og samhandling påverkar forma på og innhaldet i samfunnsdebatten». Kompetansemålene problematiserer altså elevenes endrede informasjonstilgang og gjør det naturlig å knytte den teknologiske utviklingen til skolens arbeid med demokrati og medborgerskap. I videregåendefaget samfunnskunnskap må man derimot lete mer dersom man skal finne denne sammenhengen. Kompetansemålene kobler ikke teknologi til demokratiopplæringen, og ved første øyekast fremstår det som underlig at læreplanen ikke vektlegger progresjonen i disse ferdighetene mellom ungdomsskolen og videregående. Det er derfor slett ikke gitt at landets lærere kommer til å behandle disse utfordringene i samfunnskunnskap – for det er ikke formulert i kompetansemålene at det skal gjøres.

Men hva er samfunnskunnskap?

Likevel er det ikke rimelig å lete med lys og lykte i kompetansemålene for å finne ut hvordan undervisningen i samfunnskunnskap skal foregå. Undervisningen formes av læreren, og i læreplanen er det overordnede målet i faget beskrevet som at elevene skal utvikle seg som engasjerte og kritiske deltakere i samfunnet, og samfunnskunnskap skal stimulere til aktivt medborgerskap. Intensjonen med de nye læreplanene er også at hele læreplanen skal brukes som grunnlag for opplæringen – ikke bare kompetansemålene. Læreplanens overordnede del skal være et bruksdokument i skolen, og ambisjonen er at den må leses inn i fagene, også samfunnsfagene. I overordnet del står det om det tverrfaglige emnet «demokrati og medborgerskap» at elevene skal «lære hvorfor demokratiet ikke kan tas for gitt, og at det må utvikles og vedlikeholdes». Underforstått i dette er at demokratiopplæringen må tilpasses endrede forutsetninger, for eksempel endret informasjonstilgang. I tillegg er det eksplisitt formulert i samfunnskunnskap at de digitale ferdighetene i faget innebærer at elevene skal «kunne forstå korleis algoritmar påverkar informasjonssøk». Hvis elevene skal kunne være kritiske deltakere i samfunnet, bør dette også legge føringer for hvordan man jobber med demokratiopplæring i faget. Spørsmålet må dermed bli i hvilken grad formuleringene i styringsdokumentet faktisk fører til en endring i hvordan skolen behandler denne relativt nye utviklingen. Hvordan skal samfunnsfaglærere sørge for at elever lærer om algoritmenes betydning for informasjonen vi mottar?

Lærernes utfordringer

Det er nemlig en åpenbar fare for at formuleringene ikke blir noe annet enn nettopp det – formuleringer i læreplanen. Denne faren er også til stede i grunnskolefaget samfunnsfag, men her er sammenhengen mellom teknologi og samfunn mer eksplisitt formulert i kompetansemålene. For noen lærere vil kildekritikk, digital dømmekraft og forståelse for algoritmenes rolle i informasjonssøk være et nytt felt. Dette er dessuten ferdigheter det kan være vanskelig å teste og rangere elevene etter – i alle fall på eksamen i sin nåværende form. Til tross for formuleringene i læreplanen er det altså en fare for at dette ikke kommer til å bli nevneverdig vektlagt i undervisningen.

I samfunnskunnskap på videregående er det slett ikke åpenbart at denne informasjonsrevolusjonen kommer til å behandles i undervisningen i det hele tatt: Lærerne skal veie arbeidet med elevers digitale ferdigheter opp mot en rekke andre ferdigheter elevene skal utvikle – både grunnleggende ferdigheter og mer fagspesifikke. Kompetansemålene kan til dels være svært ambisiøse på elevenes vegne, og tradisjonelt har kompetansemål vært svært førende for hva lærere vektlegger når de underviser. Lærere i klasserommet skal nå på en gang ta hensyn til både overordnet del, tverrfaglig emner, grunnleggende ferdigheter og kompetansemål. Dette fremstår som en ny og krevende øvelse, og det er ikke sikkert at de lykkes.

I tillegg til dette kommer lærernes egne normer for hva som skal vektlegges i samfunnskunnskap. Faget spenner fremdeles over mange fagfelt, og det er ikke gitt at alle lærere oppfatter formuleringene om digitale ferdigheter som like viktige som de som handler om økonomi, jus, statsvitenskap eller sosiologi. Likevel vil vi argumentere for at opplæring i sammenhengen mellom demokrati og teknologi er en såpass sentral del av skolens og fagets mandat, at det gjennomgående bør forme samfunnsfagene, da den teknologiske utviklingen er en forutsetning for demokrati og medborgerskap. For å foreta aktive og informerte valg i et demokrati må informasjonen som danner grunnlaget for valget, være til å stole på – og her er vi ved en sentral utfordring ved den teknologiske utviklingen: Avanserte algoritmer sørger for at denne informasjonen kan variere ut fra hvem som søker etter den, eller hvem som ønsker at deres informasjon skal få flest treff. Dette krever en utvidet forståelse for hva kildekritikk er, både rettet mot den informasjonen man får presentert, men også hvorfor denne informasjonen i det hele tatt blir presentert. I løpet av inneværende skoleår skal skoler forberede seg på innføringen av de nye læreplanene, og da bør det å finne ut hvordan skolen kan utvikle elevenes digitale ferdigheter på dette feltet, være en sentral del. Digitale ferdigheter i samfunnskunnskap betyr blant annet å forstå hvordan algoritmer påvirker informasjonstilgangen vår, og i kombinasjon med vektleggingen av demokrati og medborgerskap i læreplanene, ligger det et klart mandat for landets samfunnskunnskapslærere. Utviklere av læremidlene får en avgjørende rolle i å etablere sammenhengen mellom teknologisk utvikling og demokrati, og lærere over hele landet skal nå gjennom profesjonelle fellesskap forberede innføringen av de nye læreplanene. Dersom vi skal nå målet om at elever som har gått i norsk skole, skal være rustet til å bli medborgere i et demokrati som opplever raske samfunnsendringer drevet frem av teknologisk utvikling, er det avgjørende at elevene har ferdigheter som forbereder dem på dette samfunnet. Når læreplanene skal innføres trinnvis fra skolestart i 2020, må elevene møte en skole som tar dette oppdraget på alvor.

Gjennomføring i praksis

Den fundamentale endringen i hvordan elever mottar og bruker informasjon, legger føringer både for demokratiopplæringen og for hvordan skolen trener elever i kildekritikk. Selv om denne teksten ikke har som ambisjon å være en oppskrift på hvordan man skal løse utfordringene ved digitale ferdigheter i skolen, tillater vi oss å komme med noen refleksjoner om hvordan dette kan gjennomføres. For det første krever den teknologiske utviklingen en kildekritikk som er tilpasset den digitale virkeligheten elevene møter. Da historieprofessor Øystein Sørensen skrev boken Den store sammensvergelsen om konspirasjonsteorier, var bokas utgangspunkt at noen i 2005 hadde lagt en pamflett i postkassa med informasjon om Illuminatusordenen. I dag er spredningsmulighetene for konspirasjoner mildt sagt enklere, og lærere rapporterer om at elever leker seg med konspirasjoner som er lett tilgjengelig på nett. For å utvikle en motstandsdyktighet mot konspirasjonsteoriers overbevisningskraft må elevene lære å kjenne igjen tankegangen bak. Asbjørn Dyrendahl har skrevet en interessant artikkel om undervisning om konspirasjonsteorier, og presenterer det han kaller vaksinemetodikken. Dette en tredelt tilnærming som går ut på at elevene blir informert om at de kommer til å bli utsatt for feilaktig informasjon, men først får de den korrekte informasjonen med begrunnelse for hvordan vi kan vite at den er pålitelig – før den feilaktige konspirasjonen presenteres. Ideen her er å avkle konspirasjonstankegangen og gjøre elevene motstandsdyktige mot andre konspirasjoner. I praksis kan arbeidet med konspirasjonsteorier også gjøres tverrfaglig ved at det knyttes til emnet demokrati og medborgerskap. Eksempelvis kan man i naturfag vurdere den evidensbaserte informasjonen i konspirasjonen, norskfaget kan gjøre retoriske analyser av argumentene som fremmes, og samfunnsfaget kan vurdere kildebruken.

For det andre må elever kjenne til de faktiske og potensielle konsekvensene av informasjonsrevolusjonen vi har sett det siste tiåret. Manipulasjon av mennesker gjennom algoritmebruk antas å ha spilt en rolle i både det amerikanske presidentvalget i 2016 og folkeavstemningen om Brexit samme år. Mer overordnet har algoritmer i sosiale medier bidratt til å polarisere befolkningen i USA, og det sentrale poenget for norske forhold er at de teknologiske forutsetningene i like stor grad ligger til rette for dette her hos oss. At en nylig undersøkelse viste at en stor andel unge er villige til å gi bort sensitive persondata på nett, indikerer at elever i liten grad problematiserer teknologiens potensielle negative konsekvenser. Både gjennom de faktiske eksemplene på algoritmers betydning i politiske valg, og gjennom refleksjon over mulige konsekvenser av styrt informasjonstilgang, kan elever få større innsikt i det samfunnet de lever i, og de utfordringene teknologien utgjør for demokratiet.

For det tredje bør man i skolen ha som utgangspunkt at Internett ofte er den eneste informasjonstilgangen elever benytter seg av. Skolen kan – og bør – ha som mål å formidle at bøker og lengre resonnementer er å foretrekke for å oppnå idealet om dybdelæring, men først og fremst må elevene trenes i å skille den troverdige fra den ikke-troverdige informasjonen de faktisk møter i hverdagen. I dette ligger det at kildekritikken må flyttes ut i det digitale rommet – slik at elevene lærer å vurdere den informasjonen de får, fortløpende mens de søker. I samfunnsfag bør digitale søkestrategier og systematiske og kritiske vurderinger av resultatet ha en selvsagt plass i faget. Opplæringen i digitale ferdigheter må altså ses i nær sammenheng med skolens demokratiopplæring, for informasjonstilgang spiller en åpenbar rolle i menneskers politiske valg.

Konklusjon

Den teknologiske utviklingen gir nye muligheter for politisk misbruk, også i Norge. Skolen kan, og bør, spille en avgjørende rolle i utviklingen av befolkningens digitale ferdigheter på dette feltet. I de nye læreplanene ser vi en tydelig progresjon i samfunnsfaget i grunnskolen, der elevene til slutt skal gå ut av 10. klasse med en kompleks forståelse for hvordan teknologi og informasjonstilgang påvirker demokratiet. Det er en kilde til bekymring at denne ferdigheten i liten grad blir overført til kompetansemålene i samfunnskunnskap på videregående. Ambisjonene i samfunnskunnskap er at elevene skal bli aktive medborgere, og dette betinger en kritisk forståelse av den informasjonsrevolusjonen vi har sett det siste tiåret. For å unngå at ambisjonene blir noe annet enn ord i læreplanen, må undervisningen og læremidlene elevene skal bruke, være aktuelle og tilpasset den digitale virkeligheten til elevene. Vi har forsøkt å gi noen skisser til hvordan dette kan gjøres, men arbeidet må utvikles i profesjonelle fellesskap rundt om på skoler og blant læremiddelprodusenter. Sammenhengen mellom teknologi og demokrati er så viktig at vi ikke kan akseptere at den bare forblir luftige formuleringer i læreplanene.