Elever trenger lærere med kunnskap om psykisk helse

Forskning viser at så mye som 83 prosent av ungdommer med betydelige emosjonelle plager ikke søker hjelp (Helland & Mathiesen, 2009). Angst og depresjon er de hyppigste lidelsene, og det antas at 20 prosent rammes av angst i løpet av oppveksten (Bru, Idsøe & Øverland, 2016). I denne artikkelen vil jeg ta for meg ulike aspekter ved psykisk helse blant elevene på skolen, og hvilke endringer som må til på individ- og systemnivå for at barn med disse lidelsene kan få det bedre.

Psykisk helse har blitt vår tids kanskje største helseutfordring, og i dag står psykiske lidelser for 40 prosent av langtidssykefraværet (Bru, Idsøe & Øverland, 2016). Psykiske plager gir symptomer som for eksempel engstelse og nedstemthet. Disse plagene oppleves som belastende i hverdagen.

En psykisk lidelse er sterkere og omfatter en diagnose. Befolkningsstudier i Norge viser at omkring sju prosent av barn i førskole- og skolealder har symptomer forenlige med en psykisk lidelse/diagnose (Reneflot, Aarø, Aase, Reichborn-Kjennerud, Tambs & Øverland, 2018). Psykiske diagnoser kan for eksempel være angst, depresjon, autismespekterforstyrrelser eller atferdsforstyrrelser. Studier viser at mennesker som har vært innlagt på sykehus for psykiske lidelser, i gjennomsnitt lever 15–20 år kortere enn normalbefolkningen (Bru, Idsøe & Øverland, 2016). Psykiske plager og lidelser utgjør dermed et stort folkehelseproblem som rammer mennesker i alle aldre. For å forebygge og sette inn tiltak mot dette problemet kreves kunnskap og ekspertise på feltet både i skolen og blant befolkningen generelt.

Angst – den mest utbredte psykiske lidelsen

Angst er den mest utbredte av de psykiske lidelsene, men den er likevel underdiagnostisert. En årsak til dette er at angst er en internalisert lidelse som ofte holdes skjult lenge før den oppdages (Bru, Idsøe & Øverland, 2016). Angst oppleves som en pågående bekymringsprosess. Tankene som leder til angst, er irrasjonelle og kan føre til atferdsendringer og gi svikt i fungering. Det finnes flere underkategorier av angst: separasjonsangst, generalisert angst, sosial angst, tvangslidelser og posttraumatisk stresslidelse. Komorbiditet mellom angst og depresjon er spesielt sterk (Reneflot mfl., 2018). Mange av dem som strever med angst, har også tvangstanker. Tvangstanker kan beskrives som uønskede, påtrengende tankemønstre som er svært belastende, og bør derfor fanges opp tidlig. For de fleste er plagene forbigående, men for 25–40 prosent vedvarer de psykiske helseplagene i mange år (Bru, Idsøe & Øverland, 2016). Dersom ikke signalene fanges opp, kan plagene representere et livslangt problem for individet. Læreren kan her gi et viktig bidrag ved å identifisere problemene tidlig og kontakte foreldre og hjelpeapparatet. Det er dermed vesentlig at skolen har kompetanse innen feltet. Under har jeg listet opp tegn på angst man bør være bevisst på som lærer (fritt gjengitt etter Bru, Idsøe & Øverland 2016, s. 53).

Tegn på angst:

• er stadig bekymret
• vil ikke separeres fra foresatte
• søvnproblemer
• aggresjonsutbrudd på skolen
• føler seg ukomfortabel og utenfor sammen med medelever
• isolerer seg
• vil ikke gå på skolen
• vil ikke delta i diskusjoner eller ha presentasjoner med mange tilhørere
• synes det er vanskelig med nye ting, personer, steder og aktiviteter
• har negative tanker om muligheter for å mestre læringsarbeidet
• unngår personer, steder eller aktiviteter som kan utløse ubehag

Hvorfor er det så få som søker hjelp?

Innledningsvis ble det vist til forskning som sier at 83 prosent av ungdommer med betydelige psykiske plager ikke søker hjelp. Hvorfor søker så få ungdommer hjelp? En årsak kan være at det fortsatt er stigma knyttet til å innrømme at man har psykiske helseproblemer. En annen grunn kan være at man selv ikke har nok kunnskap om psykisk helse til å vite når man bør oppsøke hjelp, eller er redd for hva som vil skje med en i hjelpeapparatet. Det kan også være at man ikke vet hvor man skal henvende seg, hvem man kan snakke med, eller hva man skal gjøre for å få nødvendig hjelp. Uansett årsak viser disse resultatene at det er for lite kunnskap om psykisk helse blant norsk ungdom. Temaet må inn på agendaen, gjennom undervisning, en synligere skolehelsetjeneste og forebyggende programmer (Reneflot, mfl., 2018, s. 61).

En psykisk diagnose skal bidra til at den som har psykiske helseproblemer får adekvat hjelp, men kan i kunnskapsløse miljøer virke stigmatiserende (Bru, Idsøe & Øverland, 2016). Informasjon om psykisk helse i skolen kan bidra til å gjøre livet lettere for elever med psykiske helseplager. Hvis jevnaldrende har mer forståelse og aksept for problemene, kan de lettere vise hensyn. Større åpenhet om psykisk helse vil senke terskelen for å søke hjelp og øke ungdommers evne og vilje til å støtte hverandre (ibid.).

Faglig læring og psykisk helse – to sider av samme sak

I formålsparagrafen i opplæringsloven står det: «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». (Opplæringslova, 1998, § 1-1)

For at eleven skal kunne utvikle kunnskap, må de grunnleggende behovene først være dekket. Maslows behovshierarki skiller mellom to ulike typer behov: mangelbehov og vekstbehov. Mangelbehovene er grunnleggende behov som alle mennesker trenger å få tilfredsstilt: fysiologiske behov (mat, vann, varme), behov for sikkerhet og trygghet, behov for tilhørighet og kjærlighet og behov for å bli verdsatt og verdsette seg selv (Skaalvik & Skaalvik, 2018). Disse behovene er avgjørende for en persons velvære, og all oppmerksomhet går dermed med til å tilfredsstille disse behovene frem til de er dekket.

Vekstbehovene inkluderer blant annet behov for kunnskap og forståelse. Disse behovene blir mer fremtredende når mangelbehovene er tilfredsstilt (Imsen, 2014, s. 304). En stadig tilbakevendende engstelse vil gå på bekostning av elevens trygghetsfølelse. Dermed vil ikke eleven klare å fylle alle sine mangelbehov. Skolefaglig læring er avhengig av elevens evne til å konsentrere seg og opprettholde innsats over tid. Engstelige elever har ofte problemer med konsentrasjonen på grunn av tilbakevendende bekymringer som de ikke klarer slippe taket i. Faglig læring og psykisk helse er dermed gjensidig påvirket av hverandre. Forskning viser også at det ikke er mulig å oppnå gode læringsresultater uten å fokusere på elevenes emosjonelle velvære og psykiske helse (Bru, Idsøe & Øverland 2016, s. 22). Det er dermed helt nødvendig at lærere har kunnskap om hva som fremmer psykisk helse, og at de vet hvordan de kan hjelpe de elevene som allerede strever med psykiske plager og lidelser.

Fagfornyelsen – folkehelse og livsmestring

Skolens viktigste oppgave er å sette barn og unge i stand til å møte fremtiden på en god måte (Meld. St. 28 (2015–2016)). Nye læreplaner skal tas i bruk fra høsten 2020. Det skal nå legges vekt på god sammenheng mellom fag med tverrfaglige temaer som: demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring (Kunnskapsdepartementet, 2017). Disse temaene skal fremmes i kompetansemål og hovedområder i fag hvor det er relevant, noe som bør gi dem et sentralt feste i skolen. Folkehelse og livsmestring beskrives som nevnt også som essensielle temaer i formålsparagrafen, og man kan dermed håpe på at dette temaet ilegges stor vekt. Det beskrives også i meldingen til Stortinget (2015–2016) at kunnskap om fysisk og psykisk helse og konsekvenser av livsstil er av stor betydning. Livsmestring og psykisk helse vil dermed bli sentrale temaer i skolen etter fagfornyelsen, og derfor noe læreren bør ha kunnskap om. Psykisk helse skal dermed være et tema barn og unge kan mye om i fremtiden. Mer kunnskap og åpenhet om dette temaet vil føre til mindre stigmatisering og mer aksept for elever med psykiske helseplager (Bru, Idsøe & Øverland, 2016), og føre til at flere søker og får adekvat hjelp.

Mulige tiltak for å styrke barn og unges psykiske helse

Psykiske helseplager må gis oppmerksomhet gjennom ulike typer tiltak, der forebyggende tiltak og tidlig hjelp står sentralt (Bru, Idsøe & Øverland, 2016). Alle barn og unge går på skolen, og skolen har dermed en unik posisjon til å nå alle med informasjon og forebygging. Forebyggende programmer skal forhindre uønskede tilstander, og de anvendes gjerne mot hele skoler eller klassetrinn. Eksempler på slike programmer er Zippys venner som er rettet mot elever i barneskolen, og Veiledning og informasjon om psykisk helse (VIP) i videregående (Thorsen & Christensen, 2018). Målsettingen med å benytte slike programmer er at det skal bidra til en lavere terskel for å dele, en felles forståelse for tematikken og større aksept for at man takler og opplever hverdagen ulikt (Bru, Idsøe & Øverland, 2016).

Tidlig hjelp for rammede elever forutsetter god kunnskap om psykisk helse blant alle lærerne på skolen – eleven som har behov for tiltak, kan havne i hvilken som helst klasse, med hvilken som helst lærer. Ifølge Barnekonvensjonen skal alle handlinger som berører barn, ha barnets beste som et grunnleggende hensyn (Barnekonvensjonen, 2003). Man arbeider ikke for barnets beste ved at det spilles lotto med ivaretagelsen av elevens psykiske helse basert på om hun/han får en lærer med kunnskap om psykisk helse – og således tilbys hjelp, eller ikke. Det kan dermed ikke understrekes nok hvor viktig det er at dette er noe læreren har kunnskap om! Det finnes mange nettressurser som lærere kan bruke for å fordype seg i temaet, få informasjon om tilrettelegging og tiltak samt læringsressurser til bruk i klasserommet.

Skolehelsetjenesten er en viktig samarbeidspartner for skolen. De har god oversikt over hjelpetjenester og kan hjelpe med henvisninger videre i systemet. Helsesykepleier (tidligere kalt helsesøster) kan være en god ressurs for læreren for kunnskapstilegnelse om og tilrettelegging for elever med psykiske plager. I en skole preget av åpenhet når det gjelder psykisk helse, vil det være mer naturlig for elever å ta kontakt med eksempelvis helsesykepleier når de opplever psykiske plager. En faktor som kan gjøre det lettere å ta kontakt, er hvis helsesykepleieren er synlig og kontaktsøkende. Små samtaler med elevene i gangene, jevnlige besøk i klasserommene og klassebesøk på helsesykepleiers kontor kan være viktige tiltak. Helsedirektoratet anbefaler helsesykepleiere i 35 prosent stilling pr. 100 elever på barnetrinnet, og 100 prosent stilling pr. 550 elever på ungdomstrinnet (Helsedirektoratet, 2016). I dag ligger mange kommuner langt under dette normtallet, mens noen har satset på å øke ressursen (Thorsen & Christensen, 2018). Helsesykepleier burde være en synlig og tilgjengelig ressurs, og dette krever tilstedeværelse flere dager i uken.

Hvordan kan pedagogen hjelpe engstelige elever?

I boka Psykisk helse i skolen beskrives ulike faktorer som kan være med på å trygge den engstelige eleven og gjøre skolesituasjonen så god som mulig. Her gjengis noen faktorer under hovedområdene struktur, relasjoner, målorientering og forventninger. Struktur, forutsigbarhet og opplevelse av kontroll bidrar til å dempe elevens bekymring. Dette gjelder for hele elevgruppen og er et tiltak som alle elever vil profittere på. Relasjoner som er gode og preget av tillit, er avgjørende for engstelige elever, der læreren bidrar til elevens trygghet, tilhørighet og kompetanse. Læreren må kjenne eleven og gi emosjonell og instrumentell støtte, formidle aksept og varme. Når det gjelder håndtering av angstepisoder, anbefaler Bru, Idsøe & Øverland pedagogen å snakke beroligende til eleven, bekrefte og trygge vedkommende. Man kan for eksempel si:

Jeg ser at du har det vanskelig akkurat nå, men jeg er her og skal støtte deg.

Ubehaget du føler på, kan du redusere ved å tenke annerledes. Dette kan jeg hjelpe deg å øve på, for all endring krever øving.

Trygge relasjoner til medelever er også essensielt for at engstelige elever skal tørre å ta sosiale utfordringer, og engstelige elever trenger å bli utfordret. Det er ubehagelig, men svært sjelden farlig å oppleve angst. Det blir problematisk når engstelige elever unngår utfordringer som er viktige for utvikling og læring, og det blir da viktig at læreren legger til rette for trygge omgivelser som stimulerer til trinnvis eksponering for utfordringene.

Målorientering definerer hva som verdsettes i et læringsmiljø. Et mestringsorientert klima der man fokuserer på å utvikle egne ferdigheter ut fra sine egne forutsetninger, vil være fordelaktig for den engstelige eleven. Eleven vil profittere på langsiktig, avslappet læringsarbeid. Et testfokusert læringsmiljø kan, i tillegg til å medføre engstelse, føre til et ego-orientert læringsmiljø der kompetanse vurderes på grunnlag av sosial sammenligning (Skaalvik & Skaalvik, 2018). Engstelige elever har økt risiko for å ha negative forventninger til egne evner og muligheter for mestring av læringsaktiviteter (Bru, Idsøe & Øverland, 2016, s. 52).

Et positivt, støttende miljø øker vår kapasitet til å takle utfordringer og bidrar til positive forventninger. Barn som lider av angst, har ofte lav selvfølelse og ofte destruktive selvinstruksjoner som «Det går ikke» og «Jeg får det aldri til». Det er da essensielt at læreren utfordrer den negative selvinstruksjonen og presenterer mer realistiske og konstruktive måter å tenke på. Det blir viktig med hyppige tilbakemeldinger og positive forventninger. Som kjent fra Banduras teori om mestringsforventning (self-efficacy), som står sentralt i sosialkognitiv teori, har forventning om mestring betydning for atferd, tankemønster og motivasjon for å gjennomføre en aktivitet eller oppgave (Skaalvik & Skaalvik, 2018). Det er dermed viktig å opprette et positivt forventningsmønster til egen mestring hos eleven.

Psykisk helse som tema er på vei inn i skolen med fagfornyelsen, og det arbeides allerede med livsmestring ved flere skoler. Dette er et svært positivt skritt i riktig retning. Lærerens kunnskap om psykisk helse er av stor betydning for de rammede elevene. For at alle elever skal få like muligheter for tilrettelegging og hjelp, burde psykisk helse komme inn som temaområde i lærerutdanningsinstitusjonene. For å sikre dette burde blant annet spesialpedagogikk være et obligatorisk fag for alle som skal undervise eller være i nære relasjoner med barn i skole og barnehage. Mye tilrettelegging kan gjøres på individnivå dersom man har den riktige kompetansen. Andre endringer må gjøres på systemnivå, som en styrking av skolehelsetjenesten med flere helsesykepleiere, samt endringer i prioriteringer i fagplanene og undervisningen i grunnskole og videregående skole.