Fra «formingsfabrikk» til utforskende lek

De yngste barna sitter i tripp-trapp-stoler godt inntil bordet. Noen av barna er festet med seler. De skal gjøre potettrykk med mål om å pynte til høstfest. Mia 15 måneder trykker fingeren sin i den gule malingen før hun lar hele hånden gli ned i fatet, så den andre hånden, men opplevelsen av hvordan den gule malingen kjennes ut og hvordan den glatt og kald glir inn i hendene og smetter ut mellom fingrene, får ikke vare lenge. En voksen stopper henne, kommer med vaskeklut og tørker vekk malingen. Hun ber Mia male på poteten, plasserer malerpenselen i hånden hennes og fører den over poteten.

Mia er 15 måneder. Mia er kropp og sanser. Hun er undersøkende og eksperimenterende, åpen for verden med lyst til å oppleve, erfare, oppdage og lære. Dette er mest sannsynlig et av hennes første møter med maling, og slik jeg ser det, er det hun opplever, ikke i tråd med rammeplanen, som er klar på at barnehagens innhold skal være tilpasset enkeltbarnet og barnegruppen. Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang, og personalet skal stimulere barnas nysgjerrighet, utvide deres forståelse og bidra til undring, undersøkelser, utprøvinger og eksperimentering. Barna skal støttes i å være aktive og skape egne uttrykk (Kunnskapsdepartementet, 2017).

HVIS BARNA FIKK VELGE

Er det slik at vi lar bordaktivitetene råde for å ha klare resultat å vise til når foreldrene kommer og henter barna? Eller er det de dokumenterte resultatene av velorganiserte aktiviteter som gir et bilde av orden og kontroll som blir viktigst? Hva slags diskurser er rådende? Ting en «må» gjøre, eller kunnskap om de yngste barna og deres væremåte? Hva er viktigst for de yngste barna, sanseopplevelser eller produktene de voksne har bestemt at de skal produsere? Om barna selv fikk velge, ville de da velge tradisjonelle formingsaktiviteter som potettrykk, påskekyllinger og julenisser, eller materialer og gjenstander som kan utforskes? Kan utforskende lek med gjenbruksmaterialer og andre gjenstander erstatte bordaktiviterer?

UTFORSKER MATERIALER MED KROPPEN

Mitt masterarbeid er knyttet til de yngste barna i møte med materialer, ut fra et syn om at barn trenger å oppleve og erfare materialer lenge før de kan produsere produkter. Å erfare ulike materialer med kroppen er en viktig del av de yngste barnas utforskende lek og sosiale samspill (Fønnebø, 2014). Pramling (1995) konstaterer at barn mellom ett og to år er spesielt opptatt av den utforskende leken. På bakgrunn av en slik forståelse er det ikke sikkert at det er fabrikkerte leketøy eller formingsaktiviteter i regi av voksne som interesserer barn mest, men kanskje ulike materialer eller gjenstander som ikke bærer med seg budskap om hvordan de skal nyttes (Odegard, 2015). Waterhouse (u.å.) påpeker at en materialrik barnehage åpner for muligheter, utfordringer og mangfold.

Bobleplasten ligger på golvet. Noe av den ligger løs, men mesteparten av den er festet i golvet med bred og solid tape. Barna legger fort merke til den. De ser ned på plasten, de ser på hverandre. Olea trykker en finger ned i plasten, så hele hånden. Hun kjenner på den. To nakne føtter kommer til. En kropp legger seg ned, ruller, og latteren brer seg ut i rommet. Hun legger øret ned på bobleplasten – lytter til den. De andre barna følger Olea og begynner å kjenne på plasten, rive og løfte – er det noe under som knitrer så rart? Er det noen som har gjemt seg? Nei … Barna peker ivrig, ser på hverandre, kommuniserer om lydene i plasten, og hva de skal bruke den til. De begynner å danse, hoppe, kjenne og sanse med hele seg. De er på plasten, som smeller og knitrer under hendene, under bena og under de små kroppene – her og nå (Halland, 2014).

Olea inntar bobleplasten, sansende og utforskende før barna, helt naturlig, utstråler en interesse for hverandre og går sammen om materialet. De kjenner på bobleplasten, trør på den, hopper, danser og løper. De deler noe og er i kroppslig interaksjon på den store flaten som inviterer barna til å jobbe sammen (Løkken, 2004). Bobleplasten lokker til lek og stimulerer alle sansene når barna erfarer, undersøker og rører ved det de ser (Röthle, 2005).

SKAPER SMÅBARNSFELLESSKAP

Det er store forskjeller i disse to fortellingene. Den første fortellingen signaliserer liten glede, lek eller fellesskap. Det er en «må-gjøre-situasjon», der barnas kropper er fastbundet. De voksne jobber målrettet for å få barna i produksjon, i motsetning til leken på bobleplasten, hvor barna, uten et ord, skaper ritualer som gir den utforskende leken form. Barna viser glede av å være sammen og utforske materialet. De boltrer seg i materialet og interaksjonene er preget av smil og latter. (Fredriksen, 2013). Opplevelsene knytter gruppen sammen og skaper et småbarnsfellesskap (Halland, 2019).

FOR MANGE STYRTE AKTIVITETER

De estetiske fagene har lange tradisjoner i barnehagen, og jeg oppfatter at rammeplanen legger vekt på den kroppslige og sanselige erfaringen som sentral i barnas væremåte (Kunnskapsdepartementet, 2017). De yngste barna skaper sin egen kultur og fellesskap (Løkken, 2004), men jeg frykter at denne kulturen står i fare for å bli styrt av voksne. Voksne som har ønsker og mål for hva barn skal erfare og lære. Voksne som vil ha mindre støy, mer formidling og styrte aktiviteter, og som er opptatt av å organisere og planlegge i stedet for å være her og nå. Arbeid med lek og estetikk kan ikke måles, og kan være krevende i sin form, men barnehagen trenger voksne som har en estetisk innstilling til de yngste barna og det som opptar dem.

TRADISJONELLE FORMINGSAKTIVITETER

Rammeplanen er tydelig på at barnehagen skal ha tilgang til ting, rom og materialer som støtter opp om barns lekende og estetiske uttrykksformer. Barna skal få ta i bruk sin fantasi, kreative tenkning og skaperglede (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dette handler for meg om at en må nærme seg de yngste barna slik at barna får opplevelser som ligger nær deres måte å undersøke verden på. Jeg er usikker på om det er de tradisjonelle formingsaktivitetene som gir de yngste barna de beste mulighetene, og om det er de som støtter opp om barnas lekende og estetiske uttrykksformer. De yngste barna forholder seg sanselig til verden, og det er en god nok grunn til å ivareta den utforskende leken og de estetiske fagene sin plass i barnehagen.

BLIR HYSJET NED

De yngste barnas væremåte kan, for mange voksne, være krevende. Den er ofte livlig og full av lyd. I stedet for å se hvordan barna toner seg inn på hverandre, hvordan de med felles oppmerksomhet, følelser og intensjoner «komponerer» relasjonene sine og inntar hverdagslivet, er jeg redd dette blir «hysjet ned» av voksne som ikke ønsker dette barnefellesskapet velkommen. De ønsker ro og orden. Materialer kan lett bli oppfattet som rot og ikke som noe verdifullt i møte med små barn, men barn har stor interesse av materialer og bruker dem gjerne i sin lek (Halland, 2019). Pramling (1995) støtter opp under dette når hun hevder at det kan bli et stort gap mellom det en gir barn, og det barn kjenner seg tilfredsstilt av. Barn trenger varierte og interessante materialer og gjenstander som de kan undersøke.

LEK MED MATERIALER

Barnehagelæreren har store muligheter til å gi barn opplevelser der barn kan komme til uttrykk, kroppslig og estetisk. Gjennom en åpen innstilling kan en dele umiddelbar glede og fascinasjon, legge merke til detaljer og oppleve verden i et rolig tempo i stedet for å sette rutiner og praktiske gjøremål i fokus. Vygotsky (1995) hevder at vi veldig tidlig ser kreative prosesser hos barn, og at de først og fremst er synlige gjennom leken. Små barn i lek med materialer kan innby til kreative prosesser. Om små barn får utforske materialer vil det senere hjelpe dem å skape, uttrykke og utfordre formrepertoar, få materialkunnskap, teknikker og indre bilder (Sæbø, 2017).

BØR VENTE MED BORDAKTIVITETER

Det er en tendens til å gi de yngre barna aktiviteter som er tenkt for de eldre barna, men jeg tenker at de organiserte bordaktivitetene kommer tidsnok når barna er klare for dem, og kan oppleve gleden ved dem. De yngste barna krever gulvplass, materialer og gjenstander som kan gi dem felles opplevelser. Barna er i lek og utforskning fordi det er deres måter å være til og leve i verden på (Fønnebø, 2014). Å være sammen om noe mystisk og spennende er mer meningsfullt for de yngste barna enn å produsere noe som ikke gir mening for dem.