Mangler vi kunnskap om barnehagen?

Fra tid til annen hører vi fra politikere og andre at vi ikke har kunnskap om barnehagen. Dette er feil. Helt siden Friedrich Fröbel startet den første barnehagen på midten av 1800-tallet, har barnehagen vært en kunnskapsbasert virksomhet som har bygget på tilgjengelig forskning og også drevet forskning selv. Fröbel bygget sine pedagogiske teorier på Jean-Jacques Rousseaus og Heinrich Pestalozzis ideer og teorier, og utviklet også sine egne teorier basert på empiri fra barnehagen. Han var opptatt av at barnehagelærerinnene skulle ha utdanning. Det har altså aldri hersket noen kunnskapsløshet i barnehagen. De første nordiske barnehagelærerinnene var alle oppdatert på datidens nyeste barneforskning. De arrangerte jevnlig nordiske barnehagemøter der datidens sentrale forskere ble invitert, nettverk ble bygget og vennskap etablert. Kjente barnepsykologer som Hildegard Hetzer, Charlotte Bühler, Åse Gruda Skard ble en del av barnehagelærernes nettverk.

Hvorfor forske på barnehager?

Barnehagen i Norge var lenge et knapphetsgode for noen få barn. Først som en konsekvens av satsningen på likestilling mellom kvinner og menn på 1970-tallet, ble det snakk om en barnehageutbygging av betydning. Når kvinnene skulle ut i arbeidslivet, måtte de ha barnehager til barna. Likevel det var først litt ut på 2000-tallet at rett til barnehage ble etablert i Norge, og vi kunne begynne å snakke om full barnehagedekning. Det sier seg selv at samfunnet ikke ønsker å bruke millioner av kroner på forskning om et fenomen som omtrent ikke favner noen i befolkningen. Derfor er det også først på 2000-tallet at Forskningsrådet og andre finansieringskilder begynner å bevilge midler til forskning om barnehager. Det at så godt som alle norske barn går i barnehage i dag, gjør at det blir viktig å rette oppmerksomheten mot barnehagen og barnehagens innhold. Derfor ser vi heldigvis en økt interesse for barnehageforskning også hos de bevilgende myndigheter, selv om det fremdeles er langt igjen til vi er på det nivået jeg mener vi burde være med tanke på barnehageforskning.

Hvilke temaer blir vektlagt?

En forskningsoversikt skrevet av Arne Sjølund i 1969, viser at det fantes flere forskningsprosjekter som omhandlet barnehage i perioden 1920-1969. De aller fleste studiene var fra USA. Forskningsinteressen var gjerne knyttet opp mot hvorvidt barnehager er bra eller skadelig for barn, og da gjerne med oppmerksomheten rettet mot kognitiv læring, læringsutbytte, forberedelse til skole. Såkalte effektstudier dominerte, det vil si studier som så på effekten av barnehage. Det fantes relativt færre europeiske studier, og de delte seg gjerne i to med hensyn til tema for forskningen. Engelske studier fulgte gjerne sporene til USA og knyttet seg opp mot kognitiv læring og effektstudier. De sovjetiske og de franske studiene var mer opptatt av barnehagens innhold, og de relativt få nordiske studiene rettet seg både mot effektstudier og barnehagens innhold. Arne Sjølund konkluderte med at det ut fra datidens forskning var tilnærmet umulig å si noe sikkert om hvorvidt barnehage er bra eller uheldig for barn: det kommer helt an på barnet og barnehagen og familiens situasjon. Min påstand er at vi fremdeles ikke har kommet stort lenger på dette området i dag. Hvorvidt barnehagen er bra for barn eller ikke, kommer an på mange faktorer.

De tematiske skillelinjene fra perioden 1920-69, kjenner vi igjen også i dagens barnehageforskning. Det er en klar tendens til at forskning fra de nordiske landene bygger på kvalitative studier som retter oppmerksomheten mot barnehagens innhold, relasjoner, lek, vennskap, osv. Den internasjonale forskningen særlig fra de engelskspråklige landene er i større grad kvantitative studier og effektstudier som for eksempel ser på barns kognitive utvikling og effekten av å gå i barnehage på lengre sikt. De siste årene har vi sett en dreining mot at store effektstudier og kvantitative studier dominerer hvilke prosjekter som får eksterne forskningsmidler også i Norge.

Hvem utfører forskningen?

Mens den tidligste forskningen i hovedsak var utført av psykologer, ser vi i dag en tendens til at stadig flere forskere tilknyttet barnehagefeltet har sin faglige bakgrunn andre steder: sosiologer, etnografer, økonomer, spesialpedagoger – og ikke minst barnehagelærere selv tar del i forskningen om barnehager. Det at barnehagelærere i stadig større grad kvalifiserer seg til å kunne forske på eget fagfelt, mener jeg er en gledelig utvikling. Det er fint å få et «utenfrablikk» på barnehagen fra andre fagtradisjoner, men det er også verdifullt med et «innenfrablikk» fra forskere som kjenner barnehagen og hva den står for.

Hva slags forskning trenger vi?

Det barnehagen trenger i dag, er barnehageforskning som kan utvikle ny kunnskap om barns hverdagsliv, hvordan barn kan få reell medvirkning i sine liv, slik det er nedfelt i Barnekonvensjonen, hvordan barns velvære her og nå kan styrkes. Vi trenger ny kunnskap om hvordan vi kan forstå kompleksiteten i barnehagehverdagen, og vi trenger et kritisk forskningsblikk på ulike metoder og praksiser, slik at barnehagen kan fortsette å utvikle seg til beste for alle barn.

Det vi ikke trenger mer av, er effektstudier som setter standardiserte mål for hva som er en god barnehage eller hva barn bør lære i barnehagen med tanke på fremtidig skolegang. Vi trenger heller ikke flere effektstudier som prøver ut skolelignende programmer innført i barnehagen for å finne ut om det har effekt for barnas videre skolegang. Som Arne Sjølund viste allerede i 1969, er det ikke mulig å gi noen klare svar på hvilken effekt barnehagen har. Det kommer an på det enkelte barnet, barnets familie, den enkelte barnehagen og de som jobber der. Målet må være å utvikle så god kunnskap om barnehagen at barnehagelærere kan bruke sitt profesjonelle skjønn og sammen utvikle barnehagens innhold med utgangspunkt i den enkelte barnegruppen og det de vurderer vil være til beste for akkurat de barna som går i den bestemte barnehagen.