Psykososiale vansker i barnehagen

I den senere tid har det blitt økt oppmerksomhet om psykososiale problemer hos barn og unge. Psykososiale vansker er plager knyttet til psykisk helse, og utfordringene dreier seg om tanker, følelser og handlinger. Vanskene kan arte seg forskjellig og ha ulike og sammensatte årsaker. Psykososiale problemer har stor betydning for barnas sosiale og emosjonelle fungering og for tilpasning til forventninger i barnehage og skole (Roland, Fandrem & Løge, u.å.).

En vanlig betegnelse på vansker knyttet til oppførsel er atferdsvansker. Atferdsvansker beskrives som sosiale og/eller emosjonelle vansker. Barn med slike vansker har ofte dårlig regulert impulskontroll, og vanskene kommer til uttrykk gjennom utagerende atferd. Handlingene kan være slag, spark, kloring, lugging eller biting. Det kan også vise seg som spytting, protester og trenering. Barna kan ha store problemer med å vente på tur og dele leker og oppmerksomhet i barnehagen.

Andre barn kan reagere på sosiale situasjoner ved å prøve å unngå situasjonen. Barna kan virke engstelige og usikre og vise unnvikende og tilbaketrukket atferd. Alle disse måtene å reagere på viser seg i samspill med andre og forteller oss noe om hvordan barnet har det

Barn som utagerer, kan imidlertid også være engstelige, og barn som virker rolige på overflaten, kan være opprørte på innsiden. Emosjonelle og sosiale vansker kommer til uttrykk gjennom reaksjoner knyttet til primære og sekundære følelser. Følelser som sorg, frykt, engstelse og ensomhet kan ligge til grunn for at barn reagerer med sinne, aggresjon, tomhet eller nedstemthet. Den følelsen barnet møter verden med, er en sekundær følelse. Den primære følelsen blir liggende under overflaten, og har som oppgave å beskytte barnet mot emosjonell smerte (IPR, u.å.). Barn kan være redde for å ikke strekke til, engstelige for å ikke få venner eller for å bli avvist i lek. Barn velger strategier bevisst eller ubevisst, ut fra personlighet, væremåte og rolle i familien. Det kan tenkes at utrygge, ekstroverte barn reagerer med utagering, mens utrygge, introverte barn reagerer med sosial tilbaketrekning.

Hvilket følelsesuttrykk som er akseptert i barnas nære omgivelser, påvirker også barnas valg av atferdsmessige strategier. Felles for barn med psykososiale vansker er at de har problemer knyttet til utrygghet og selvhevdelse; i sosiale settinger uttrykker de «for mye eller for lite av det gode». I nye og uvante situasjoner vil mange utrygge barn foretrekke å holde seg i bakgrunnen. De ønsker kanskje ikke å delta i fellesaktiviteter, og overgangssituasjoner og brå endringer kan skape sterke reaksjoner i barnehagen (UiO, UV-fakultetet, u.å.). De kan fremstå som rigide og lite fleksible. Barna strever med å tilpasse seg det som skal skje, og har problemer med å justere seg i situasjoner som krever samarbeid. Samspill med andre barn og voksne kan fort ende i konflikter.

Noen barn har tendens til å ødelegge for andre; de ødelegger tegninger, gjemmer eller tar med seg andre barns ting eller saboterer leken. Destruktiv atferd eller overdreven bekymring kan være tegn på at noe er utrygt i eller rundt barnet. Mobbing og plaging i barnehagen regnes også som psykososiale vansker (PPT-OT, u.å.). Følelsen av å være lite betydningsfull kan få barn til å mobbe andre for å fremheve seg selv. Selvhevdelse handler om å fremme sine egne behov. Mobbeforskning viser at barn som mobber og barn som blir mobbet, har lavt selvbilde. Funnet tyder på at hvordan barn opplever sin egenverdi påvirker hvordan de interagerer med andre barn. En som mobber, forsøker å hevde seg på en annens bekostning (Olweus, 1992).

Risikofaktorer for å utvikle psykososiale vansker

Gode relasjoner regnes som viktige for å fremme harmonisk utvikling. Emosjonelt tilgjengelige omsorgspersoner er viktig for at et barn skal føle seg elsket og ivaretatt. Utrygg tilknytning til nære omsorgspersoner kan medføre angst, søvnproblemer og konsentrasjonsvansker (Aasen mfl., 2002). Små barn som skriker unormalt mye, har søvnproblemer eller problemer med spising, kan ha plager knyttet til psykisk helse. Det samme gjelder barn som er svært passive og sjelden smiler eller viser andre tegn på glede. Andre kroppslige plager som hodepine og magesmerter kan også være knyttet til psykosomatikk.

Den sosiale reaksjonen, hvordan barnet blir møtt av omgivelsene, har stor betydning for barns sosiale og emosjonelle utvikling (Kvello, 2012). Barn som har foreldre med rusproblemer, er vitne til vold eller har en utilgjengelig far eller mor, har økt risiko for å utvikle sosiale og emosjonelle problemer. Det samme gjelder barn som har psykisk syke foreldre eller opplever omsorgssvikt eller fysiske og psykiske overgrep. Risikofaktorer i kombinasjon med individets personlighet, temperament og bio-nevrologi har betydning for utvikling av psykiske tilstander. Temperament påvirker evnen til samhandling med omgivelsene. Noen barn har et stort følelsesmessig register og har store svingninger i følelser og reaksjoner. Når barn er små, har de ikke lært å kontrollere sine reaksjoner og impulser. Selvreguleringen, det vil si evnen til å styre tanker, følelser og handlinger, er ikke ferdig utviklet. Regulering av emosjoner kan være svært vanskelig for barn som har ustabile oppvekstvilkår. Ifølge barnevernspedagog Reidun Dybsland, teamleder ved RVTS Vest, kan voldsutsatte barn ha en atferd som er svært lik utfordrende adferd som er nevrologisk og biologisk betinget (Dybsland, 2014)

Urovekkende atferd kan være et smerteuttrykk. Rusproblematikk og andre traumatiske opplevelser i foreldrenes liv kan føre til at barnet blir «bærere» av foreldrenes smerte. Foreldrene kan selv ha psykiske problemer og mangle overskudd til å være emosjonelt tilgjengelig for barna. Barn som opplever utrygg tilknytning til sine primære omsorgspersoner, får problemer med å inngå i tillitsfulle relasjoner til andre. De har vanskelig for å stole på at andre vil dem vel, og kan føle seg redd i møte med nye mennesker og situasjoner. Barna er sårbare for avvisning og korrigering fra voksne. Lav tåleevne for endringer og uforutsigbarhet kan komme til uttrykk ved at barnet skriker og blir opprørt over dagligdagse situasjoner, for eksempel at et annet barn ikke vil låne bort en leke, eller at fatet plutselig ble tomt for frukt.

Det er påvist sammenhenger mellom omsorgssvikt og utvikling av psykiske lidelser som angst og depresjon. Ifølge Gabor Maté, en ungarskfødt canadisk lege som har spesialisert seg på nevrologi, psykologi og psykiatri, kan krenkelser og andre traumebelastninger i barndommen påvirke hjernefunksjoner og mental helse. Maté hevder at ensomhet kan gjøre mennesker syke, og at det er en klar forbindelse mellom utvikling av sykdom og evnen til å vise følelser og uttrykke egne behov (Maté, 2017).

Barn og unge blir møtt av ulike holdninger og forventninger fra sine foreldre. De voksnes holdninger gjenspeiler seg i barnas væremåte. Barn som ikke er vant til å ha plikter og innfri krav, kan få problemer med å henge med på krav knyttet til prestasjon og læring. Barn som er vant til å få velge og slippe unna gjøremål som ikke er lystbetonte, kan utvikle holdningen «det er ikke så farlig» når en ikke er opplagt eller har lyst til å delta. Barn har ulik evne til å gjennomføre ting de ikke liker å gjøre. Dette forholdet spiller inn når det gjelder protestreaksjoner i barnehagen. Både for ettergivende, for overbeskyttende og for strenge foreldre kan påvirke barns psykososiale utvikling i uheldig retning (forskning.no, u.å.)

I barnehagen skal barn håndtere mange ulike sanseinntrykk i løpet av hverdagen. De skal utvise evne til tålmodighet, konsentrasjon og selvregulering. Når mange ting foregår samtidig, skaper det dårlige forutsetninger for læring, konsentrasjon og positivt samspill. Mange barnehager er preget av uro, støy og brå overganger. Lav bemanning gjør at handlingsrommet begrenses, og det kan oppstå spenninger i kommunikasjon mellom barn og voksne. Et sosialt klima preget av stress er lite egnet til å bygge trygge og stabile relasjoner. Når vi blir stresset, setter kroppen inn et kampmodus kalt «fight or flight». Uttrykket beskriver en psykologisk beskyttelsesmekanisme, «angrep er det beste forsvar». For å beskytte seg selv bruker noen barn angrep som en ubevisst strategi for å unngå å bli såret eller avvist i samspill. Andre barn velger bevisst eller ubevisst å trekke seg tilbake fra situasjoner som de er usikre på om de behersker. De gjør seg så usynlig som mulig. Å lage mye lyd og oppstyr, eller å ikke lage noe lyd, er to motsatte uttrykk for selvhevdelse (Gyldendal nyhetsbrev, u.å.).

Barn som ikke har det bra, lever med kronisk stress og går «på tå hev» i barnehagen. Stress og angst hos små barn kan likne på trass-anfall og komme til uttrykk som utagering. Stress og frustrasjon kan også føre til sosial tilbaketrekning. Barn har ulik tåleevne for å takle stress og styre reaksjoner i samhandling. Hvor langt et barn er kommet i sin styring av tanker, følelser og handlinger, påvirker hvordan han eller hun håndterer stress knyttet til endringer og uforutsigbare situasjoner. (Ellneby, 2000). Det kan tenkes at det er stressende for enkelte barn å hevde seg i det sosiale fellesskapet i barnehagen, hvor det foregår en mer eller mindre synlig konkurranse om voksenkontakt og leker. Barn som strever med å skaffe seg venner og positiv oppmerksomhet, kan utvikle negative strategier for å hevde seg i barnehagen.

Mange barn vokser opp med voksne som ikke viser barna tilstrekkelig positiv interesse. Mangelfull tilgang på positiv oppmerksomhet kan føre til at barn blir ekstra oppmerksomhetsøkende. Noen barn søker kontakt gjennom utprøving av de voksnes reaksjoner. Særlig vikarer og nyansatte blir prøvd ut. Oppmerksomhetskrevende atferd er en ubevisst taktikk for å markere seg og oppnå kontakt. En del barn bruker lite konstruktive strategier for å oppnå kontakt med andre. Kontaktvanskene kommer til uttrykk som negativ atferd. Noen reagerer med tilbaketrekning, andre med «klengete» oppførsel eller utagering. Atferden tyder på at barnet mangler grunnleggende trygghet i seg selv eller i omgivelsene rundt seg.

Barn som forstyrrer samlingsstunder og andre aktiviteter i barnehagen, gjør det av ulike grunner. Noen ønsker å være i fokus, og atferden er et uttrykk for selvhevdelse. Ved å «lage show» flyttes den kollektive oppmerksomheten over på barnet istedenfor den voksne eller innholdet i samlingen. Andre barn kjeder seg og forstyrrer samlingsstunder og fellesaktiviteter for å få noe annet til å skje. Noen barn kan oppleve det truende eller urettferdig at den voksne får oppmerksomheten rettet mot seg. Å sabotere opplegget blir et forsøk på å utkonkurrere den voksne.

Å skape konflikt er en strategi for å markere seg. Den voksnes opplevelse er at det pedagogiske opplegget forstyrres og saboteres, og det kan oppstå konflikt.

I barnehagen har barn få steder å trekke seg tilbake og regulere følelser og sortere tanker. Christian Beck, som var professor ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo, forsket på temaer innen pedagogisk sosiologi i en årrekke. Han refererte til begrepet hypersosialisering om fremskynding av prosesser knyttet til modning, vekst og utvikling. Beck var tvilende til om det er heldig for barns utvikling å tilbringe store deler av barndommen sammen med andre barn og voksne fremfor sammen med nære omsorgspersoner (Beck, 2009).

Hva kan barnehagen gjøre?

Språkvansker er en vanlig grunn til at barn strever med samspill i barnehagen. Det kan skyldes frustrasjonen over å ikke bli forstått, eller vansker med å forstå regler og sosiale koder. Når et barn ikke behersker språket, kan barnet heller ikke spørre om hjelp, noe som også oppleves som frustrerende. Å mestre språket er viktig for å utvikle selvtillit, noe som har betydning for en vellykket sosialisering. Utfordringer knyttet til språk og atferd er vanlige grunner til at barnehagen kontakter PP-tjenesten i samråd med barnets foreldre. PP-tjenesten kan iverksette tiltak i form av veiledning til foreldre og spesialpedagogisk hjelp til barnet. Systemrettede tiltak blir gjerne rettet mot språkstimulerende arbeid og utvikling av sosial kompetanse og ferdigheter knyttet til lek. Særlig barn som ikke forstår innholdet i språket, vil oppleve samlingsstunder som meningsløse fordi de ikke henger med på handlingen. De mister raskt konsentrasjonen om ting som krever felles oppmerksomhet, som for eksempel høytlesning.

Det krever stor evne til tilpasning å inngå i et daglig fellesskap med mange andre barn og voksne. Barn med annen språklig bakgrunn enn norsk trenger tid, tålmodighet og forståelse. I tillegg til tydelige språklige forklaringer trenger barna voksenstøtte i lek for å beherske konflikthåndtering. Å hevde seg sosialt på et annet språk enn morsmålet er krevende, og det kan oppstå misforståelser. Det er svært frustrerende for barn å bli misforstått.

For å lære språk i barnehagen må barna ha noen å snakke med. Barn trenger venner for å føle seg som en del av fellesskapet. Barnehagen må legge til rette for små lekegrupper sammen med en voksen som kan fremheve barnets sterke sider, så barnet blir en attraktiv lekekamerat. Butikk-lek er en rollelek hvor barn naturlig øver på turtaking og språklige ferdigheter gjennom forhandling i lek. Ikke alle barn har interesse for butikk-lek. Barnehagen må gi barna varierte lekeopplevelser med utgangspunkt i barnets interesser (Rammeplanen, 2017). Frilek regnes som språkstimulerende i seg selv (Haugen, Larsen, Skogen & Øzerk, 2006). Personalet kan legge frileken til tidspunkter hvor barna er mette og opplagte. Det er viktig å være klar over at en del barn ikke behersker å leke på eget initiativ fordi de ikke behersker sosiale koder. Dette kan handle om umodenhet eller tåleevne for stress; frilek kan oppleves som kaotisk, og det kan være vanskelig å sortere alle inntrykk og innspill «på løpende bånd». Barn som er impulsive, trenger voksen-støtte for å få til frilek. Uten voksen oppfølging kan frileken utarte til «egle-lek» som kan være en forløper for mobbeatferd. Barn trenger tilbakemeldinger på sine egne og andres innspill i leken. De voksne må være til stede og gripe tak i utfordrende atferd som oppstår i ulike situasjoner i barnehagen. Gjennom veiledning kan voksne vise hvordan barn kan ta kontakt med andre barn, og lære barnet å forhandle og håndtere konflikter i lek. For å lære barn å samarbeide, kan vi forklare at når flere leker sammen, må alle få bestemme litt, ellers blir det bråk, noe som igjen kan innebære at samhandlingen bryter sammen. Barnehagen må legge til rette for at alle barn kan få hevde seg i lek og få mestringsopplevelse gjennom positive tilbakemeldinger.

Personalet kan stille spørsmål til hvorfor barnet har stort behov for å markere seg. Hva er det dette barnet trenger for å føle seg sett og ivaretatt? Kanskje barnet opplever belastninger hjemme eller går gjennom en fase i utviklingen som er naturlig, men krevende for barnet å håndtere på egen hånd. Sorg og savn er vonde, men naturlige følelser, som opptrer i alle faser av livet. Eksempler på endringer som kan utløse vanskelige følelser hos barn, er samlivsbrudd, å få søsken, flytting og tap av familiemedlemmer og kjæledyr. Barnehagen må tilegne seg kunnskap om atferd som følelsesmessig uttrykk. Ofte kan barnehageansatte oppleve noe ved atferden til et barn som skaper bekymring. Personalet må da ha lav terskel for å kontakte eksterne instanser. Riktige tiltak er viktig for å forhindre stigma og uheldige konsekvenser for barnet.

Struktur og forutsigbarhet er viktig for å skape oversikt i barnehagen (Aasen mfl., 2002). Fast dagsrytme og rutiner forbereder barna på hva som skal skje, og forteller hvor langt vi er kommet i dagens program. Dagsrytme gjør at forventningene til barna blir implisitte. Gjøremål blir en hverdagslig sak; vi gjør det fordi det er det vi pleier å gjøre. Samtidig er det viktig at barnehagen har rom for fleksibilitet og lar barn få påvirke sin egen hverdag. Altfor stram struktur og altfor for tett program kan trigge frustrasjon hos barn som er anspente eller strever med selvregulering. Barnehagen må finne en god balanse mellom struktur og barns muligheter for medvirkning.

Gode rammer og ekstra ressurser tilfører både barnehagen og enkeltbarnet noe positivt. Struktur og tydelige planer lager gode rammer for spesialpedagoger og andre som har som oppgave å støtte enkeltbarn i sin utvikling. Når barnehagepersonalet har oversikt, «flyter» dagen, og det er lettere å være i forkant og gjennomføre spesialpedagogiske opplegg. Struktur bidrar til å redusere stress og forsterke effekten av de spesialpedagogiske tiltakene. Et inkluderende foreldresamarbeid stimulerer til trivsel og trygghet. Det innebærer god informasjonsflyt mellom barnehagen og foreldrene, og avklaring av forventninger om barnehagens og foreldrenes mandat. Barnehagene må utvikle gode rutiner for å fange opp barn som er utsatt for omsorgssvikt og overgrep.

Økt kompetanse kan hjelpe personalet med å forstå hvorfor, når og hvordan de kan støtte barnet i sin utvikling. Utvikling av psykososiale vansker hos barn kan ha sammenheng med endringer i samfunnsmessige og familiære strukturer. For at barn skal få muligheten til å lykkes i leken, må barnehagen tilpasse det pedagogiske innholdet og opplegget ut fra barnas forutsetninger.

Konklusjon

Sosial tilbaketrekning kan være like alvorlig som utagering. Innadvendte barn som strever i samspill, kan ha en framferd som ikke går ut over andre barn, og som derfor ikke virker alvorlig. Å bli sett, verdsatt og anerkjent er grunnleggende emosjonelle behov som henger sammen med behovet for å bli elsket. Den britiske psykoterapeuten Sue Gerhardt har forsket på psykologiske nerveimpulser og reaksjonsmønstre hos små barn. Gerhardt hevder at kjærlighet er den viktigste faktoren for å utvikle sunne følelsesmessige reaksjoner (Gerhardt, 2004). Positiv oppmerksomhet er en type respons som gir barn følelsen av å være betydningsfull. May Britt Drugli, professor i pedagogikk, har forsket på psykisk helse i barnehagen og relasjoner mellom elever og lærere. Drugli hevder at gode relasjoner mellom barn og voksne i tidlig alder beskytter mot fremtidige psykososiale vansker og legger grunnlaget for god psykisk fungering for resten av livet (barnehage.no).

I regjeringens forslag til ny stortingsmelding er inkludering og tidlig intervensjon to viktige satsingsområder for barnehagen. Målet er at alle barn skal få muligheten til å inngå vennskap med andre barn og få et godt utgangspunkt for livsmestring, uavhengig av forutsetninger (regjeringen.no, 2018).

Tidlig inngripen står sentralt når det gjelder barn og harmonisk utvikling, og barnehagen kan være en god arena for å motvirke ensomhet og fremme god psykisk helse. Dette krever tydelig ledelse, samkjørte voksne og høy grad av bevissthet. Raushet og toleranse forebygger mobbing og skaper et godt grunnlag for fellesskap og trivsel. Barn som lever med ulike former for stressmomenter både i barnehagen og hjemme, er ekstra utsatt for å utvikle psykososiale vansker. Nærhet og omsorg er beskyttelsesfaktorer for å utvikle risikoatferd. En omsorgsfull voksen i barnehagen kan være den signifikante andre som utgjør en positiv forskjell i barnets liv. Når sårbare individer faller utenfor fellesskapet og ikke får hjelp til å takle svik og krenkelser, kan det føre til dramatiske konsekvenser for individ og samfunn (Kvello, 2012).