Skam for annerledeshet

Mye av det som skjer i menneskemøter fra fødselen og gjennom hele livet, får skjellsettende påvirkning på oss og livene våre – ofte på positive måter, men også på måter som utfordrer oss. I en mytisk og symbolsk form gjenspeiler eventyrene ulike vanskeligheter mennesker kan møte på sin vei. De gir oss også eksempler på hvordan disse vanskelighetene kan løses, slik at vi styrkes som mennesker. Psykiateren Milton H. Ericson (1901–1980) pekte på verdien av å benytte eventyr som terapeutiske historier og en måte å «snakke» til underbevisstheten på. Han mente at alle mennesker har en sunn indre kjerne i seg, som er dannet gjennom kunnskap og erfaringer (Wikipedia, 2018). Eventyr som terapeutiske historier er en måte å få kontakt med egen indre kjerne på. Eventyr er altså en type terapeutisk fortelling, som kan gi styrke ved å åpne opp for læring, endringsmuligheter og vekst.

Å føle seg annerledes

Gjennom historien og i alle samfunn forbindes det å skille seg ut fra «flokken» på en måte som vurderes negativt, med skam. Vi er alle avhengige av å høre til i ulike fellesskap, og skamfølelsen vi får av det å ikke passe inn og ikke være god nok for «de andre», er vond. I denne artikkelen vil vi forsøke å definere begrepet skam, hvordan skam kan utvikle seg, og motstandsdyktighet mot skam – det vi her vil kalle skam-resiliens.

Annerledeshet og utenforskap

Det å bli definert som annerledes og funksjonshemmet av omgivelsene kan oppleves vanskelig. Å være født med en kropp eller en funksjonsnedsettelse som gjør at andre setter deg utenfor kategorien «vi», gjør vondt. Medisinsk kategorisering og diagnostisering kan bidra til dette. Jan Grue tar et oppgjør med ensidig medisinsk forståelse av funksjonsnedsettelse i sin selvbiografi Jeg lever et liv som ligner deres (Grue, 2018). I boken går han gjennom historien sin. Utgangspunktet for dette er at han arver helsearkivet foreldrene har tatt vare på. Der har fagfolk nedtegnet sine vurderinger av barnet Jan. Han bruker disse nedtegningene for å peke på opplevelsen av annerledeshet og for å belyse hvordan epikriser og journalnotater tegner et bilde av Jan, som han selv ikke kjenner seg igjen i. En slik ensidig medisinsk måte å definere mennesker med funksjonsnedsettelser på kan etter vår vurdering gi grobunn for skam.

Jan Grues historie setter søkelys på at barn som klassifiseres utenfor fellesskapet, er spesielt sårbare (Grue, 2018; Kermit mfl., 2014). Vennskap er ofte barns største ønske, og derfor er læringsfellesskapene viktige (Østvik, Ytterhus & Balandin, 2018). Men hva skjer når barn blir satt utenfor? La oss ta Kevin som eksempel.

Kevin

Da Kevin kom til terapirommet, var han elev på sjuende trinn. Så lenge Kevin kunne huske, hadde han visst at han skilte seg ut fra søsknene og vennene sine. Det trengte ingen å fortelle han. Kevin bare visste det og så det i andres blikk og i måten omgivelsene møtte han på. Det var akkurat som han i mange sammenhenger ikke ble helt regnet med. Mange ganger følte han at han ble behandlet som yngre enn alderen skulle tilsi. Også da han begynte på skolen, følte han seg annerledes enn de andre. Selv visste han godt at han hadde dårlig syn, men han var så vant til det. For Kevin var det helt normalt, men for folk som ikke kjente han godt, var det annerledes. Han fortalte at det var som usynlige hender skjøv han til side, og han var ikke en del av fellesskapet blant elevene på skolen og gjengen i hjemmemiljøet. Han ble ikke regnet med. Det gjorde at Kevin også begynte å ekskludere seg selv. Han forventet ikke å bli inkludert og trakk seg unna allerede før han ble avvist. Kevin hadde lært å sette seg på sidelinjen og tok observatørens rolle helt automatisk.

Dette var ikke noe han snakket med foreldrene eller lærerne om. «Kevin klarer seg», sa de voksne bestandig. Men så de ikke hvor ensom og isolert han var? Noen ganger ble Kevin mobbet, og en av guttene i klassen var spesielt aktiv. Det hendte at mobberen også fikk med seg andre til å komme med «morsomme» slengbemerkninger og kommentarer på Kevins bekostning. Det kunne skje hvis han ble litt ustødig eller fikk problemer med å orientere seg. Dette var særlig et problem i synskrevende aktiviteter og øvelser i gymtimene. Da følte Kevin seg skikkelig klønete. Fortsatt kunne Kevin høre mobberens rungende latter og kommentarer i hodet etter at han hadde forsøkt seg på noe han ikke fikk til. Han svarte aldri og tok ikke igjen. Kanskje det var derfor de voksne trodde at han ikke tok seg nær av det? «Kevin klarer seg», sa gymlæreren.

Den stygge andungen

Utenforskap på grunn av annerledeshet var noe også noe den stygge andungen i H. C. Andersens eventyr fikk erfare. En andemor oppdager at ett uklekket egg er igjen i redet etter at de andre søte andungene er klekket ut. Da egget endelig klekkes, åpenbarer det seg en andunge som ikke ligner på de andre. Andemor snakker stygt om denne ungen sin og sier at han er både stygg og fæl. Men hun tar han i forsvar når andre gjør han til hakkekylling.

Andungen kjenner så sterkt på sin annerledeshet at han velger å rømme hjemmefra. Der treffer han en kone og en katt, men siden andungen verken kan legge egg eller male, vil de ikke ha noe med han å gjøre. Andungen havner etter hvert et sted der det pågår andejakt, og opplever å se ender bli skutt. Til slutt kommer han til et stille vann. Vakre fugler svever over vannet. Når han dukker seg og får øye på sitt eget speilbilde, ser han plutselig at han er som dem. Han er en svane. Barn som kommer for å mate svanene, ser den vakre unge svanen og beundrer han. Han har vært en svane hele tiden uten å vite det. Annerledeshet i et ikke-inkluderende oppvekstmiljø gir grobunn for å bli avvist og utstøtt, slik andungen og Kevin erfarte. Til slutt førte situasjonen førte Kevin til terapirommet.

Terapirommet

Kevin kom til terapirommet fordi han hadde utviklet sosial angst. Han hadde alltid en unnskyldning og forklaring på hvorfor han ikke kunne være med i gymtimene og i undervisningen i fag som krevde samarbeid. Han hadde også utviklet strategier for å unngå fremføringer og presentasjoner på skolen. Stadig oftere fikk foreldrene problemer med å få Kevin til å gå på skolen, og han ville ikke delta på fritidsaktiviteter. Han takket også nei til bursdagsinvitasjoner og andre sosiale sammenkomster. Kevin følte seg alene i verden.

Forlatthetsfølelse

I artikkelen Å leve med en overveldende forlatthetsfølelse skriver Tormod Huseby (2019) at mange med sosial angst kan fortelle om en barndom full av sår og om en grunnleggende, overveldende forlatthetsfølelse. Ifølge Huseby er sosial smerte og unnvikende adferd vanlig ved sosial angst. Det forklarer han med at unnvikelse skyldes frykt for å bli ydmyket eller latterliggjort. Symptomene kan minne om posttraumatisk stress (PTSD) – ikke nødvendigvis fra voldsomme traumer, men fra en barndom full av sår. Slike «små traumer» kan medføre at hjernen lett kan retraumatiseres.

Krenkede barn

I boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne peker forsker og allmennlege Anne Louise Kirkengen (2009) på voksne som skammer seg, og ikke vet at det er erfaringer fra barndommen som har satt seg i kroppen. Dette kan handle om vonde og vanskelige erfaringer tidlig i livet, slik som gjentakende sårende bemerkninger, mobbing, utestengelse eller latterliggjøring (ibid.).

En ubevisst strategi vil ifølge Huseby (2019) ofte dreie seg om å unngå det som minner om slike sår: ydmykelser, krenkelser og utestenging. Det handler om å prøve å unngå emosjonelle flashbacks, noe som er typisk for en PTSD-diagnose. En slik relasjonsskade medfører også tilknytningsvansker, og Huseby og Krikengens beskrivelser får oss derfor til å tenke på Kevin.

Hva er skam?

I terapirommet valgte Kevin sitt eventyr. Han fortalte at han følte seg som den stygge andungen. Samme hvor Kevin kom og hvor han gikk, var han på sidelinjen og følte seg utenfor og utstøtt. Kevin hadde ikke noe fristed og hadde gitt opp håpet om å passe inn! Han hadde lært å skamme seg over seg selv.

Kevins spontane reaksjon da jeg fortalte eventyret Den stygge andungen, var: «Jeg skammer meg over meg selv, akkurat slik som andungen». Og det var helt sant, fordi på tross av sin unge alder, hadde Kevin lang erfaring med skam. Kevin fortalte at han skulle ønske at han hadde en usynlighetskappe på seg og kunne gå rundt uten at andre la merke til han – at han fikk være i fred fra blikkene, kommentarene, avvisningen. Men han sa: «Aller mest ønsker jeg meg en venn. En som har lyst til – og liker å være sammen med meg. Det ville vært så fint å ikke være alene bestandig». Og så la han til: «Men det finnes vel ingen som vil være sammen med en kløne som meg!». Og så sukket han tungt.

Skam er en naturlig, menneskelig, sentral del av relasjonen til oss selv og andre. Skam vurderes ulikt i ulike samfunn og mellom kulturer. Hva som er skambelagt i et samfunn, endres også gjennom historien. For få tiår siden var eksempelvis barn utenfor ekteskap skambelagt, og graviditet som ikke var planlagt, medførte ofte ekteskap. Når par får barn i dag, er samboerskap et like naturlig valg som ekteskap, og mange velger å være aleneforeldre.

Eventyret Den stygge andungen og Kevins historie viser at måten vi håndterer vår skamfølelse på, gjør at vi beveger oss bort fra eller nærmere andre mennesker og oss selv (Berg, 2012). Barn som opplever annerledeshet, er helt avhengig av hjelp og støtte fra kloke og varme voksne for lære å takle sin skamfølelse konstruktivt. Kevin opplevde at de voksne ikke engasjerte seg i hans situasjon som annerledesbarn. «Kevin klarer seg» var holdningen.

Sunn eller giftig skam

Få ting er så smertefulle som skamfølelsen. Mens skyldfølelsen sier noe om at vi har gjort noe feil, forteller skamfølelsen at vi er feil (Fjærvoll, 2016). John Bradshaw (2018) skiller mellom sunn skam og giftig eller toksisk skam. Han ser på sunn skam som del av våre personlige ressurser, fordi den lar oss kjenne våre begrensninger. Når vi kjenner våre begrensninger, bruker vi våre krefter mer effektivt. Den gjør at vi lettere vet hvilken retning vi skal gå, hva vi kan oppnå, og hva vi skal og kan gjøre. Vi bruker ikke opp all energien vår på å nå mål vi ikke kan nå, eller endre ting vi ikke klarer å endre. Sunn skam lar oss samle og konsentrere vår energi, slik at den ikke blir fragmentert og pulverisert. Sunn skam er også en veiviser i vårt indre. Når vi har utført en handling vi vet er gal, kan vi ha grunn til å skamme oss. Barn som stjeler fra en butikk, og vet at det er en moralsk uriktig handling, vil ha en sunn skamfølelse rundt dette. Forhåpentligvis vil denne skamfølelsen få barnet til å bekjenne hva han eller hun har gjort, og så gjøre opp for seg. Et slikt oppgjør pleier å dempe skamfølelsen, og den virker preventivt mot å gjenta tilsvarende handlinger.

Bradshaw (2018) ser på giftig skam som noe som binder og tvinger oss. Giftig skam oppleves som en følelse av at «jeg er mislykket og mangelfull som menneske, defekt, patetisk og feil». Dermed er giftig skam ikke en følelse som gir oss signal om våre begrensninger, men en væremåte som har tatt plass i kjernen i oss. Giftig skam påvirker vår identitet og gir oss følelse av verdiløshet, av å være annerledes og for dårlig – være utenfor og ikke bra nok eller være en som ikke strekker til. Giftig skam er selvets eget brudd med seg selv, og den vokser inn i oss og blir internalisert (ibid.).

Skam og selvfølelse

Skam er en sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av oss selv. Når vi opplever å komme til kort i relasjon til omgivelsenes idealer, oppstår skam, fordi vi føler at vi har blitt avslørt som «feil» eller mislykket, udugelig, umoralsk eller lignende. Dermed er skamfølelsen nært knyttet til selvfølelsen. Skamfølelsen får oss til å føle oss små med ønske om å skjule oss og «synke i jorden» (Teigen, 2016). Når vi trekker oss tilbake og vil skjule oss, blir vi lett «usynlige». Mens andungen flyktet unna rent fysisk, valgte Kevin å trekke seg unna som en skilpadde under skallet sitt. Han gjorde seg «usynlig». Han skjønner selv sitt behov, og da han var yngre, ønsket han seg en slik usynlighetskappe som Harry Potter har.

Når skamfølelsen får fotfeste i oss, kan det å stå fram som oss selv være som en uoverkommelig barriere. Vi vil da heller skjule hvem vi er, for eksempel egne opplevelser og erfaringer, meninger, det vi ønsker og trenger, det vi liker og ikke liker, vil og ikke vil, kan og ikke kan. Men hvis vi ikke våger å komme frem med vårt, blir vi lettere preget av og dominert av det andre vil, trenger og ønsker. Da blir andres personlige historie og deres fortellinger viktigere enn vår egen.

Utvikling av skam

Å være «feil»

Både Kevin og den stygge andungen ble sammenlignet med andre og vurdert som «feil». Professor Brene Brown (2016) oppsummerer definisjonen av skambegrepet når hun hevder at skam er en intens, smertefull følelse av å ikke være verd kjærlighet og tilhørighet. Hun utdyper dette når hun hevder at «alt» handler om tilhørighet og tilknytning. Ifølge Brown er det nettopp derfor «vi er her».

Vi mener at den sterke betydningen av tilhørighet og tilknytning gjelder fra vi blir født og gjennom hele livet. Vi blir oss selv i møte med andre og ved å utvikle en god relasjon til oss selv og andre. Tilhørighet og tilknytning gir en livsverdi som ikke kan oppveies av noe annet. Derfor får det alvorlige negative konsekvenser for mennesker som har noe ved seg som vurderes som «feil», og at de dermed blir satt på sidelinjen av fellesskapet.

Barn som Kevin som opplever seg som «feil», føler at de ikke fortjener tilhørighet og tilknytning. Å være i en slik situasjon over tid vil gjøre at barnet utvikler skamfølelse, slik Kevin gjorde. Opplevelse av tilhørighet, tilknytning og kjærlighet erstattes med skam. Ifølge Huseby (2019) vil personer med giftig eller toksisk skam preges av flashbacks som gjerne er sterkt emosjonelle og smertefulle. De oppstår ofte plutselig i sosiale settinger og er oftest preget av episoder med frykt og/eller desperasjon. Slike flashbacks er forlengede regresjoner (tilbakefall) til skambelagte episoder i barndommen. Den sterke smerten den fører med seg, skyldes at den indre kritikeren overstrømmer personen med toksisk skam. Dette er til hinder for å søke den nødvendige støtten og trøsten personen egentlig trenger. Istedenfor blir personen overveldet av en ydmykende følelse av å være defekt og opplever å være isolert og forlatt. Derfor kan skamtriggere bli like sterke og få samme uttrykk som traumetriggere (Huseby, 2019). En traumatisert hjerne blir som før nevnt lett retraumatisert, og en hjerne med mye toksisk skam går lett tilbake i det hjernesporet som er pløyd opp, der amygdala-reaksjoner lett vekker hippocampus-minner og påvirker frontallappene i den videre planleggingen (Heide & Sylthe, 2017a, 2017b, 2019).

Skam hos barn

Mens skamfølelsen er knyttet til vår selvfølelse og den vi er, handler skyldfølelse om handlingene våre og det vi gjør (Teigen, 2016). Barn er ekstra utsatt for å oppleve det Bradshaw (2018) definerer som giftig skam, fordi de ikke tror at voksne kan gjøre feil. Når voksne viser sin utilstrekkelighet som omsorgsgivere, opplever barn at det ikke er foreldrene, men de selv som er «feil» (Heide & Sylthe, 2017a, 2017b, 2019). Dette oppleves ekstra sterkt hos «annerledesbarn» hvis omgivelsene generelt sett definerer barnet som «feil». Det kan eksempelvis skje i et skolemiljø der annerledesbarn kan oppleve mye isolasjon og ensomhet (Kermit, mfl., 2014).

Det var nettopp dette Kevin fikk erfare. Han trakk seg unna i omgivelser hvor han følte seg avvist. Når barn opplever at det ikke fortjener kjærlighet og tilhørighet, blir skam en følgesvenn (Brown (2016). Akkurat dette skjedde med Kevin. Eventyret Den stygge andungen og Kevins historie viser hvordan skam kan utvikles hos dem som er annerledes. Den stygge andungen ble klekket fra et svaneegg, og som kylling var han mye større og kunne ikke bevege seg like fritt eller svømme like tidlig som sine søte små søsken. Kevin var synshemmet og hadde visse synsutfordringer som ikke medelevene og jevnaldrende i hjemmemiljøet hadde. Når voksne velger å se en annen vei, og ikke tar annerledesbarns utfordringer i ikke-inkluderende omgivelser på alvor, er utvikling av skam hos disse barna nærliggende. Ulike faktorer kan påvirke utvikling av skam hos barn. En annen ting vi vil trekke frem, er prestasjonskulturen i skolen.

Generasjon prestasjon

Alle samfunn og kulturer har visse standarder og normer for et vellykket liv. Formelt og uformelt markeres hvem som defineres innenfor og utenfor fellesskapet. De som faller utenfor, opplever ofte skam over det å være «feil» (Brown, 2016). Jo større avvik, desto sterkere skam.

Kriteriene for vellykkethet kan variere mellom ulike samfunn og kulturer. Dette forandrer seg gjerne også fra en generasjon til neste. Vi mener at vi i dag lever i en prestasjonskultur, og at skolen gjenspeiler samfunnet. Skolen i dag utsetter barn og unge for større prestasjonspress enn noen gang tidligere. Journalist i Dagbladet, Trym Mogen, (2018) har intervjuet sosialantropolog Irene Dahle, som forteller om barn som hver dag kommer hjem fra skolen og føler seg mislykket. De blir deprimerte og opplever stress ved altfor stor arbeidsbelastning og uklare mål i skolen. Hun viser til et eksempel på niende klassetrinn, der elevene fikk i hjemmelekse i faget Mat og helse både å bake brød og å beskrive prosessen med mer enn tusen ord.

Vi mener det er en usunn prestasjonskultur i skolen, som har vokst frem i PISA-undersøkelsenes kjølevann. I ønsket om å klatre oppover på PISA-rankinglisten aksepterer storsamfunnet et for sterkt prestasjonspress på elevene. Situasjonen gir grobunn for en utvikling der mange barn og unge opplever skam for å være «feil», fordi de ikke når opp til de høye prestasjonskravene – faglig i skolen, på idrettsarenaen og/eller sosialt. Opplevelsen av tilknytning og tilhørighet til skolen byttes ut med skam hos elever som opplever at avstanden mellom idealene og realitetene i eget liv blir for stor. I ulike sammenhenger blir vi informert om at altfor mange barn og unge faller utenfor skolefellesskapet og henvises til en skolehverdag i utenforskap og isolasjon. Ifølge Fugelli (2013) kan vi med dagens prestasjonskultur få et sorteringssamfunn med dyrking av styrke og forakt for svakhet.

Annerledesbarna

Nederst på rangstigen i en «aldri godt nok» skolekultur er annerledesbarna: de funksjonshemmede, elever med sansetap, de med lærevansker eller med en annen etnisitet og kulturbakgrunn. Manglende anerkjennelse av den de er, fører til dårlig inkludering i skolefellesskapet for mange av disse barna. Mange annerledesbarn lever derfor med skamfølelse, fordi gapet mellom idealene i skolekulturen og eget selvbilde blir for stort (Heide & Sylthe, 2017a; 2017b; 2019). Denne utfordringen må ansatte i skolene ta mer på alvor, og de må støtte de elevene dette gjelder, i en prosess for å utvikle mer motstandsdyktighet mot skam, det vi vil kalle skam-resiliens. Et inkluderende skolemiljø er et voksenansvar. På skolen møtte de voksne Kevin med holdningen «han klarer seg», og Kevins behov for hjelp og støtte for å lære å håndtere sin annerledeshet ble ikke møtt. Han opplevde avvisning av medelever på skolen og blant jevnaldrende i hjemmemiljøet. Han lærte å speile avvisningen, og det å trekke seg unna ble et mønster. Kevin ble ensom og isolert. I realiteten lærte han å avvise seg selv. Hva kan så være veier ut av skam, og hvordan skal vi hjelpe barn med å utvikle motstandsdyktighet mot skam – skam-resiliens?

Motstandsdyktighet mot skam – skam-resiliens

Avstanden mellom eget liv og idealet i det samfunnet vi lever i, og den kulturen vi tilhører, kan være så stor at vi defineres ut av «det gode selskap» og inn i kategorien «avviker». Når det skjer, er det ifølge professor Martin Luther King (1929–1968) viktig å ta definisjonsmakten tilbake ved å selv definere det han kalte your life's blueprint (King, 2015). Uttrykket henviser til hvordan vi mennesker lett stigmatiserer hverandre ved å sette hverandre i bås basert på fordommer og negative holdninger. King brukte uttrykket i sin innsats for den fargete og undertrykte befolkningen i hjemlandet USA. Han støttet mennesker i en prosess for å frigjøre seg fra merkelappene omgivelsene satte på dem. King oppfordret folk til å bestemme egne «blueprints» og selv bli konstruktører og arkitekter i egne liv. Han ønsket at folk skulle definere seg selv, og ikke la seg definere negativt av andre (ibid.).

Det er mange livsområder der mennesker blir diskriminert og plassert på sidelinjen av fellesskapet. Skamfølelsen det medfører, er avhengig av hvordan «avviket» vurderes av omgivelsene. Vi mener Martin Luther King var opptatt av det vi kan kalle motstandsdyktighet mot skam – skam-resiliens. Han oppfordret den fargete befolkningen i USA til å ta tilbake egen definisjonsmakt og ikke la seg definere negativt av den hvite majoriteten. Etter vårt syn er dette fortsatt et godt råd til alle de som opplever avvisning og utenforskap. Lærer vi annerledesbarn å ta eierskap til egen definisjonsmakt, slik King anbefalte, blir det et viktig skritt på veien til å utvikle skam-resiliens.

Kevin tok definisjonsmakten tilbake

Det kan være lett å la seg definere av andre, fordi vi speiler oss i andre fra vi blir født og gjennom hele livet (Heide og Sylthe, 2017a, 2017b, 2019). Vi blir til i våre møter med andre. Når vi speiler oss negativt som «annerledes» og «feil», er utvikling av skam nærliggende. I terapirommet tok Kevin et oppgjør med dette. Vi brukte eventyret om den stygge andungen som eksempel. Andungen i eventyret var annerledes, men hadde også noen veldig fine egenskaper: Han var modig, han var ivrig og øvde flittig på ting han ville lære, han var snill mot andre, en god observatør og han lette helt til han fant flokken sin. Og heldigvis rommet de han akkurat slik han var.

Gjennom en møysommelig prosess i terapirommet lærte Kevin å se forbi det å bli definert negativt og heller identifisere og definere egne positive sider og egenskaper. Han fant fram til de skolefagene han likte best, og fant ut av hvordan han kunne løse utfordringer i fag han ikke mestret så godt. For eksempel hadde han en samtale med den nye gymlæreren før han startet på ungdomsskolen, og sammen fant de fram til et gymopplegg som fungerte godt.

Kevin lærte også å identifisere og definere hvem han var, ved hjelp av hobbyer og fritidsinteresser. Han hadde et nært forhold til naturen, og i dialog med speiderlederen i den lokale speidergruppen bestemte Kevin seg for å prøve speiderlivet. Dette viste seg å bli en suksess. Endelig fant Kevin det inkluderende miljøet han lengtet etter. Kevins suksesshistorie som speider hadde sammenheng med en speiderleder som møtte Kevins behov aktivt, og var villig til å legge til rette for han (Heide, 2015). Kevin gledet seg til speidermøtene hver torsdag og til helgeturene. Særlig godt likte han å overnatte i telt, tenne bål, lage og spise mat ute. Da Kevin skulle begynne på ungdomsskolen, dukket muligheten opp for å komme i klasse med et par elever fra speidergruppen. Plutselig hadde Kevin ikke bare venner på fritiden, men også på skolen. Livet forandret seg til det bedre, og den sosiale angsten ble gradvis mindre dominerende. Kevin ble etter hvert mer åpen om hvem han var, både i og utenfor terapirommet. Han lærte å bli mer tydelig på hva han ville / ikke ville, det han ønsket / ikke ønsket eller trengte / ikke trengte.

Hver dag ble en øvelse i å si tydelig ja takk eller nei takk til ting. Erfaringen gjorde at Kevin utviklet stadig større trygghet på seg selv og den han var som person. Når han speilte «annerledeshet» og «feil», kunne han i større grad hvile i sin egen visshet om hvem han var som et helt menneske. Kevin hadde de samme synsutfordringene, men disse var kun en del av han og ikke hele han. Nå kunne han definere seg selv utover det han strevde med. Han kunne fortelle om ting han mestret, både på skolen og i fritiden. Dessuten klarte han seg bra nok med det synet han hadde, og det var et perspektiv Kevin definerte som sitt ståsted. Fortsatt kunne han oppleve å bli avvist og utstøtt. Det gjorde vondt i øyeblikket, men når han fikk tenkt seg om, visste han godt hvem han var som et helt menneske. Skammen fikk ikke lenger «tak» på samme måte som tidligere. Kevin følte seg fri, akkurat som den stygge andungen som til slutt i eventyret så seg selv som en ung svane i et vannspeil. Kevin kunne derfor begynne å legge fremtidsplaner og drømme om livet som lå foran han.