Barnehagene oppfyller ikke rammeplanens krav om likestilling

Denne kronikken ble først publisert i Utdanningsnytt: https://www.utdanningsnytt.no/barnehageforskning-barnehagepedagogikk-fagartikkel/barnehagene-oppfyller-ikke-rammeplanens-krav-om-likestilling/304708

Først honnør til Første steg som setter rekruttering av flere menn til barnehagelæreryrket på dagsorden. Prosentandelen menn i barnehage er sakte stigende og må nå ansees å være stabil på over 10 prosent. Vi er et land der likestilling er en sentral samfunnsverdi som skal gjennomsyre samfunnsarenaene og systemstrukturene. Samtidig er det enkelte områder i Norge der likestillingen ikke får sitt fotfeste. Barnehagen er en slik samfunnsarena. Barnehagen kan kalles et likestillingsparadoks. Det viser seg at de private barnehagene gjør en mer målrettet innsats for å øke andelen menn enn de offentlige barnehagene. Ser de private barnehagene mer på menn som et konkurransefortrinn enn en pedagogisk ressurs? Kanskje begge deler? Uansett hvordan vi tolker tallene, så gjøres det en for dårlig jobb med å øke kjønnsmangfoldet i norske barnehager.

Rammeplanen ikke nevnt

Barnehagelærere og barnehagen som samfunnsaktør er bærere av sentrale verdier og holdninger. Barnehagens virksomhet er verdibasert og tuftet på Rammeplan for barnehagen. Det er med undring jeg leser tematikken knyttet til rekruttering av menn og ikke finner rammeplanen nevnt med ett eneste ord. Barnehagen skal fremme likestilling, mangfold og demokrati (Kunnskapsdepartementet 2017, s. 7). Mangfold blir i den ferske boken Pedagogisk kvalitet i barnehagen, som bygger på GoBaNs kvalitetsstudie, nevnt som et fagområde som har et klart utviklingspotensial i barnehagene (Alvestad & Gjems, 2021, s. 103).

Barnehagen har ansvaret

Vi kan være enige om at rekruttering av menn kan være en komplisert og sammensatt øvelse. Den lave mannsandelen blir forklart med blant annet ansiennitetsprinsipp, liten synliggjøring, lav profilering og stereotype kjønnsoppfatninger i samfunnet. Det som i stor grad er felles for disse forklaringene, er at de gjelder forhold utenfor barnehagens trygge rammer. Jeg savner søkelys på barnehagens interne faglige handlingsrom. Hva er barnehagen villig til å gjøre ut fra de ressursene den faktisk råder over? Min utfordring til barnehageprofesjonen er at som en betydningsfull samfunnsaktør må barnehagelærerprofesjonen selv løfte de problemene en underrepresentasjon fra halvparten av befolkningen innebærer for praksis og barns hverdag i barnehagen. Det kan se ut som barnehagens toppledelse ikke ser på verken likestilling eller mangfold som sentrale kjerneverdier i det daglige.

Tilfører menn noe annet?

Hvis det er slik som det kommer frem i flere av reportasjene i Første steg, at menn tilfører barnehagen noe annet enn kvinner, hvordan kan barn bli frarøvet en slik demokratisk rettighet? Ser, hører og deltar menn i barnehagen på andre måter enn kvinner? Og hvilken betydning får det for gutter og jenters rett til medvirkning i hverdagen? Barnehagen skal synliggjøre, verdsette og fremme mangfold. Hvordan er dette mulig i en monokjønnsbasert personalgruppe? Rammeplanen understreker at barnehagen skal «bruke mangfold som en ressurs i det pedagogiske arbeidet og støtte, styrke og følge opp barna ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger» (Kunnskapsdepartementet 2017, s. 9). Betyr det noe hvilket kjønn fagpersonen har, når definisjonsmakt og kunnskap får betydning for handling? Om menn og kvinner utfyller og beriker barnehagens sosiale kapital, må det kunne tolkes som at barnehager uten mannlig omsorg er en barnehage med demokratisk og pedagogisk underskudd. Alvestad og Gjems hevder at kjønnsproblematikk er en naturlig del av mangfoldsbegrepet. Også dette området trer frem som et fagtema med et klart utviklingspotensial (Alvestad & Gjems, 2021, s. 105).

Et eier- og lederansvar

Å åpne opp kjønnsbaserte praksisfellesskap og pedagogiske praksiser i barnehagen er i stor grad et eier- og lederansvar. Handler dette om toppledelsens kompetanse og manglende vilje? Min påstand er at en barnehageleder som ikke setter kjønnsmangfold på dagsorden, står i fare for ikke å oppfylle rammeplanens standard om likestilling. Barnehagen skal bidra til at barna møter og skaper et likestilt samfunn (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 10). Å reflektere over hva likestilling og likeverd betyr for barnehagen, skal være en selvfølge i en lærende organisasjon.

Uten en refleksiv praksis står barnehagen i fare for å reprodusere og opprettholde stereotypiske kjønnsrollemønstre. Å ikke ha kjønnsbriller på i barnehagens observasjonspraksis gjør de ansatte i verste fall kjønnsblinde. Forskning viser at jenter og gutter behandles forskjellig. De får ikke like muligheter til å bli sett og hørt (Meland & Kaltvedt, 2019), slik rammeplanen forventer at ansatte utøver sin praksis. Hvis kvinner og menn hører gutter og jenters stemmer ulikt, er det for meg underlig at ikke dette perspektivet blir tydeligere i en så viktig og sentral samfunnsarena som barnehagen er. Takk til Første steg som blåser støv av en «gammel» problematikk, og for noen en kampsak som er like relevant i dag som langt inn i fremtiden.