Dette kan klubbene gjøre for å få unge til å holde på med organisert idrett lengre

Idretten skal være for alle – men i realiteten er det ikke nødvendigvis slik. Det viser en fersk forskningsrapport fra OsloMet og Norges Idrettshøgskole. I rapporten “Idrett for alle i Oslo” har forskerne satt søkelyset på trekk ved barne- og ungdomsidrettens organisering som gjøre det vanskelig å få til idrett for alle i Oslo.

– Vi ser en klar tendens til at organiserte idrettsaktiviteter for barn og unge blir mer krevende og alvorlig etter hvert som barna blir eldre, både i form av tid, dedikasjon, ferdigheter og kostnader, sier prosjektleder Gerd Marie Solstad.

Satsingen skyver mange fra seg

Et av problemene med dette, er at det bidrar til at mange barn- og unge slutter i idretten sin.

– Det blir mindre spillerom for dem som ikke vil satse på idrett og som først og fremst finner glede og mening i aktiviteten der og da, sier Solstad, som også er forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet.

Hun ble mest overrasket over hvor tydelig det i barnefotballens sportsplaner blir lagt opp til at barna skal vie fotballen mer tid, innsats og oppmerksomhet jo eldre de blir – og særlig i overgangen til ungdomsidretten.

Denne eskaleringsnormen, som forskerne kaller det, fører til at det for noen krever for mye tid, penger eller innsats å være med.

– Det ligger liksom i strukturene at trenerne må dreie fokuset mot å forberede spillerne til en tøffere fotballvirkelighet i fremtiden, og at det dermed blir mindre rom for å prioritere aktiviteter med fokus på trivsel, mestring og idrettsglede «her og nå».

Hun poengterer at denne dreiningen mot høyere krav og større alvor gjør det vanskeligere for idrettslagene å tilrettelegge for trivsel for alle.

– I stedet skyver den mange unge fra seg – enten fordi de ikke vil eller fordi de ikke har ressurser til å være med i en idrett som krever mer enn før. Men det gjelder selvsagt ikke alle. For de mest dedikerte og ressurssterke ungdommene blir det å satse på idrett gjerne et meningsfullt og givende prosjekt.

Disse slutter først

I rapporten ser forskerne dette i sammenheng med en annen problematisk tendens: At de sosiale forskjellene i idrettsdeltakelse øker utover ungdomsårene.

Det er særlig jenter, og spesielt de med innvandrerbakgrunn, samt unge fra familier med lav sosioøkonomisk status, som ser ut til å falle fra når idretten stiller stadig høyere krav til trening og innsats.

– På den måten fører eskaleringsnormen til at den organiserte idretten blir mer og mer tilpasset en selektert gruppe barn og ungdom. Mangfoldet skrumper inn og frafallet følger sosiale skillelinjer, sier hun og viser til rapportens analyser av Ung i Oslo-undersøkelsen fra 2015 til 2021.

Der kommer det frem at det er ungdommer som vokser opp i de rikeste familiene i Oslo som deltar mest. Man ser også stor forskjell mellom de ulike bydelene, forklarer hun.

De kvantitative analysene viser videre at det store flertall av idrettsaktiv ungdom trives veldig godt – uansett alder, kjønn og sosial bakgrunn.

– Det er også en viktig side av inkluderingen, sier forskeren.

Grep som kan holde på ungdommen lengre

Solstad mener forskningen deres er viktig fordi den kaster nytt lys over kjente, standhaftige inkluderingsutfordringer i idretten – samtidig som den viser vei for hvordan man kan tenke nytt rundt løsninger for å holde ungdommen aktive lengre.

– Vi setter ord på noe som kanskje ellers har lett for å tas for gitt som en naturlig og nødvendig del av barne- og ungdomsidretten. Ved å se på problemer med frafall og sosiale forskjeller i lys av eskaleringsnormen, åpner det for at man kan ta grep som motvirker tendensen til at krav og idrettsalvor øker med alder.

Hun tror at slike grep kan bidra til at flere barn og unge med ulike utgangspunkt og interesser kan delta og trives over tid.

– En styrke ved forskningen er dessuten at den peker på utfordringer som idrettslagene selv har både mandat og mulighet til å gjøre noe med.

Forskernes oppfordring til klubbene

Solstad oppfordrer derfor idrettslagene selv til å diskutere eskaleringsnormen og organiseringen av barne- og ungdomsidretten innad i sin klubb.

– Er det slik at det legges opp til og forventes at barn og unge bruker mer tid og får en mer seriøs innstilling til idrett over tid i deres idrettslag? Treffer denne beskrivelsen praksisen i deres klubb? Hvis svaret er «ja», blir det naturlig å spørre seg: Hvorfor det er slik? Og må det nødvendigvis være slik?

NOVA-forskeren poengterer at dette antakelig ikke ser likt ut i alle idrettslag. Feltarbeidet Solstad og co utførte blant gutter og jenter i fotball og håndball viste nemlig at dette varierte mellom ulike idrettsgrener, lag og grupper.

– Kanskje kan slike samtaler i klubben gjøre det lettere å se for seg en barne- og ungdomsidrett der eskalering ikke er en fremtredende norm, og diskutere hva det kan bety for inkludering av barn og unge, sier hun.

Om prosjektet "Idrett for alle i Oslo"

• I dette prosjektet gjennomfører NOVA, i samarbeid med Norges idrettshøgskole, en følgeevaluering av satsingen «Idrett for alle i Oslo» fra 2018 og fram til og med 2024.
• Prosjektet ble startet av Oslo Idrettskrets i 2018 for å skape økt og mer mangfoldig deltakelse blant byens barn og unge.
• Prosjektet tar sikte på å frambringe innsikt om barrierer for idrettsdeltakelse og sosiale forskjeller i osloidretten, og gi et styrket beslutningsgrunnlag for å ta virkningsfulle, inkluderende grep innenfor barne- og ungdomsidretten.
• Dette er rapport nummer to fra forskningen som følger prosjektet. Her undersøker forskerne hvordan deltakelse og trivsel fortoner seg gjennom barne- og ungdomsidretten i Oslo, og hvordan idrettslag involvert i «Idrett for alle i Oslo» tilnærmer seg inkludering overfor ulike aldersgrupper.
• Lenke til prosjektsiden