En fjortenårings sorg og skolens betydning

Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet krisepsykologi.no

Da jeg var 14 år gammel, døde min far av kreft. Selv om jeg visste han var syk og at forsøket på behandling var avsluttet, følte jeg meg likevel helt uforberedt da han døde. Jeg kjente ikke et annet liv enn det som han inngikk i.

Jeg forstod ikke hvordan jeg skulle klare å legge meg om kvelden, når det ville medføre at jeg måtte våkne til en virkelighet som aldri mer skulle inkludere ham. Jeg satt på kjøkkengulvet og talte pusten min – inn – ut – mens jeg stirret på kalenderen. Jeg kunne ikke begripe hvordan tiden skulle fortsette å gå. At verden kunne være så brutal at den ville fortsette som før, uten ham.

Det føltes som om livsgrunnlaget mitt forsvant. At deler av meg døde med ham. Jeg har aldri vært så redd som da jeg innså at jeg måtte leve resten av livet mitt uten ham.

I dag vet jeg at livet gikk videre. At han hadde rett da han sa det ville komme lysere tider. At det går an å bli lykkelig og ha det godt, uten at det ville bety at han mistet sin betydning. 22 år senere, bærer jeg ham fortsatt nært i hjertet mitt. Jeg skulle ønske jeg visste, den gangen, det jeg nå vet: «Du kommer til å tåle dette.»

Ungdom i sorg

Jeg har møtt mange barn, foreldre og familier i sorg. Alle sørger ulikt, alle har mistet en unik og uerstattelig person. På sett og vis gjør dette at vi alle til en viss grad er alene i sorgen vår. Det er noe ved sorgen som andre aldri fullt og helt vil kunne forstå. Hvor fantastisk akkurat den personen var. Hvor spesielt akkurat det båndet var. Hvor stort omfang akkurat denne smerten har.

Kanskje det jeg skriver nå, kan gi gjenklang hos flere som er eller har vært ungdom i sorg.

Likevel er det noe som er felles. Noe jeg kjenner meg selv igjen i, noe jeg kjenner igjen i andre. Kanskje det jeg skriver nå, kan gi gjenklang hos flere som er eller har vært ungdom i sorg.

«Alle de andre»

Jeg husker det var vanskelig å være rundt andre på min egen alder. Alle de andre. Om jeg skulle ha reist tilbake i tid til den 14 år gamle jenten, skulle jeg ha sagt til henne at det er forståelig at hun føler seg fremmed fra sine jevnaldrende. At det gir mening at hun føler at hun ikke lenger passer inn, fordi det føles som om ingen andre noensinne har opplevd akkurat det hun selv nå har erfart. Det er forståelig at det ikke oppleves meningsfullt å snakke om uvesentlige ting som «alle andre» ungdommer tilsynelatende er opptatt av.

Men jeg hadde formidlet at hun ikke er alene, selv om det føles som om hun er det. Og at hun ikke må undervurdere støtten og det emosjonelle motet ungdom har å gi. «De er klokere enn du tror», hadde jeg sagt, «bare du gir dem en anledning». Kanskje jeg hadde spurt henne om hun er usikker på hva hun skal si til andre, på hva hun skal svare hvis noen spør henne om hvordan hun har det, og om hun er redd for at hun skal bryte sammen i gråt når det «ikke passer». Hun hadde nok nikket. Da hadde jeg hjulpet henne med å finne noen måter å svare på, slik at hun fikk et språk for dette. Og så hadde jeg forsikret henne om at hun ikke trenger å ta ansvar for å holde stemningen på topp. Skulle hun komme til å gråte foran de andre, ville det gå helt bra. Bare prøv og se.

Så hadde jeg takket vennene hennes for at de alltid gikk etter henne når hun løp gråtende ut av klasserommet, og for at de brukte utallige timer av sin egen ungdomstid på å gråte sammen med henne.

Jeg hadde også sagt til 14-åringen, at også hun en dag må gi seg selv lov til å snakke om ting – som kanskje ikke er så viktige i den store sammenhengen, men som like fullt er en del av det å være ungdom. At hun ikke trenger å ha dårlig samvittighet eller lure på hva folk kommer til å mene om henne, dersom hun ler, deltar på fritidsaktiviteter eller gjør ting som hun likte å gjøre før. Det betyr ikke at hun ikke lenger bryr seg eller at hun «sørger feil». Det betyr bare at hun har behov for en pause fra det vonde. Hun må få lov til å være en ungdom av og til, hun også. Det trenger hun kanskje hjelp til å klare. Kanskje jeg derfor hadde sagt til de andre, til lærerne eller til de andre elevene, at det er fint om de hjelper henne med å være med på det som kan gi henne en pause. At de må fortsette å invitere henne med, selv om hun er lei seg og selv om hun kanskje ikke sier ja. Hun vil trenge hjelp til å føre inn annet innhold i hverdagen enn død og sorg.

Skole og faglige prestasjoner

Jeg hadde sagt at hun kan gjøre så godt hun kan, men kanskje ikke stille så høye krav til seg selv når det gjelder fag og lekser akkurat nå.

Så hadde jeg spurt henne hvordan det går på skolen og sagt at det er helt i orden at hun ikke klarer å konsentrere seg så godt lenger. Hun er ikke så motivert eller fokusert som hun pleide å være. Det gir mening at det er slik siden hun sover så dårlig, savner pappaen sin og bekymrer seg for alle de andre hun er glad i som også er i sorg. Det er slitsomt å sørge. Det krever mye energi. Jeg hadde sagt at hun kan gjøre så godt hun kan, men kanskje ikke stille så høye krav til seg selv når det gjelder fag og lekser akkurat nå. At hun kan gå en runde ut eller ta pause når hun trenger det. Det er helt i orden. Jeg hadde kanskje sagt det til de voksne også, at de må være rause og vise forståelse for disse reaksjonene. At dette er naturlig og at det kanskje er behov for litt tilpasning fra skolens side en tid fremover. Kanskje hun ikke en gang synes skole er så viktig lenger. For hva betyr alle disse fagene når framtiden kjennes umulig å ta fatt på?

Deretter hadde jeg takket lærerne for at de lot henne ha det vondt, tilbød henne samtaler, viste at de brydde seg, og for at de hjalp henne med å finne veien tilbake til livet igjen.

De sterke følelsene

Til slutt hadde jeg snakket med henne om hvordan hun synes det er å være på skolen nå når det føles som om det er så stor avstand mellom henne og alle de andre. Jeg ville sagt til henne at jeg forstår at hun ikke orker eller vil være sammen med andre på samme måte som før. «Alle andre er så glade, eller bryr seg om ting som ikke er viktige», tenker hun nok. Hun blir sint på alle dem som har foreldre som lever. Sint på alle som er glade. Sint på seg selv. Så får hun dårlig samvittighet fordi hun jo innerst inne vet hvor heldig hun er som fikk ha en så god far hos seg gjennom barndommen. Det er ikke alle forunt. Noen lengter etter foreldre de aldri fikk ha. Andre mister foreldre de har hatt et vanskelig forhold til eller foreldre som ikke alltid var snille med dem eller stilte nok opp. For dem er sorgen ofte komplisert og ambivalent. «Jeg burde være takknemlig for den tiden jeg fikk sammen med ham», tenker hun. Men det er ikke rart hun er sint. Sorg vekker mange reaksjoner. Man kan bli sint, utagerende, tilbaketrukken, ambivalent eller helt nummen. Det er helt i orden. Sorg har ingen fasit.

Hun trenger at du holder ut og tåler – sammen med henne, og tidvis også på vegne av henne – til lysere tider kommer.

Ulempen med sinne er at man kan få dårlig samvittighet eller skamme seg over å føle det slik. Men fordelen med sinne, er at det gir litt energi. Og det trengs nå. Kanskje det hjelper at jeg sier noe av det til henne.

Eller kanskje det ikke hjelper i det hele tatt. Men det gjør det i alle fall ikke verre.

Og akkurat det hadde jeg sagt til alle de andre. Det gjør det ikke verre. Ikke vær så redd for å gjøre eller si noe feil. Jenten på fjorten år forventer ikke at du skal få alt til å bli bedre eller sorgen til å ta slutt. Hun trenger bare at du er der og viser at du tåler dette, du også. At det ikke blir for mye sorg. At hun ikke er en byrde for andre fordi hun selv må bære så tungt.

Hun trenger at du holder ut og tåler – sammen med henne, og tidvis også på vegne av henne – til lysere tider kommer.