Foreldrene gjør opprør

Det hele startet med Facebook-gruppen Foreldreopprør i Osloskolen i 2015, som vokste raskt. I kjølvannet kom kronikker og debatter som satte temaet på dagsorden.

Flere og flere foreldre engasjerte seg for å protestere mot arbeidsmetodene i Oslo-skolen.

Foreldrene var kritiske til det de så på som overdreven bruk av prøver, tester og vurderinger på bekostning av andre fag, undervisning som spisses mot nasjonale prøver og mangel på ytringsfrihet for lærere og rektorer som er kritiske til utviklingen.

– Foreldrene i protestaksjonen var ikke imot testing i skolen, men stilte spørsmål til pedagogiske praksiser som ensidig fokuserte på å bedre elevenes prestasjoner.

Det sier forsker Guri Skedsmo ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo.

Sammen med Marjolein K. Camphuijsen ved Vrije Universiteit Amsterdam har hun forsket på hva foreldrenes motiver for å starte opprøret var.

De studerte hvordan de jobbet, hva de oppnådde og deres erfaringer med det de oppfattet som motstand og mistenkeliggjøring.

Vil at skolen skal se hele barnet

– Flere av foreldrene fortalte for eksempel om den ukentlige prøven hver fredag der alle læringsmålene skulle sjekkes. Det førte til at mange av barna hadde vondt i magen hver torsdag kveld, sier Camphuijsen.

Et annet eksempel foreldrene fortalte om, var kartleggingsprøvene, der skolen la andre fag som kroppsøving og praktisk-estetiske fag til side i to uker for å øve til prøvene.

Dette fremhevet foreldrene som problematisk fordi det vektla kun visse målbare ferdigheter hos elevene, kontra å se hele barnet og dets evner og talenter som er viktige for å delta i samfunnet.

– I intervjuene vektla foreldrene det å se hele barnet, forklarer Camphuijsen.

Hvordan kan skolen samarbeide med foreldre som ikke er enige?

Skolen har et ansvar for å etablere samarbeid med foreldrene, men hvordan gjøre dette når det oppstår uenighet?

– Vi kan konstatere at dette samarbeidet ikke fungerte for disse foreldrene. De opplevde å ikke bli møtt med hensyn til bekymringene sine, sier Skedsmo.

Foreldreopprøret i Osloskolen aktualiserer derfor grunnleggende demokratiske rettigheter:

– Det er en demokratisk rett for alle å kunne ytre seg i samfunnet, også kritisk, sier Skedsmo.

En del av reaksjonene på foreldreaksjonen kan derimot ses på som en måte å begrense denne retten, skriver forskerne i en vitenskapelig artikkel fra undersøkelsen.

Opplevde seg selv som kneblet

– Å kunne heve stemmen knytter seg til grunnleggende verdier i et demokrati, og dette tilfellet handler om hvordan slike stemmer ble oppfattet som en trussel av mange beslutningstakere, argumenterer Skedsmo.

Foreldrene fortalte i intervjuene om at de forsøkte å kommunisere sine bekymringer på foreldremøtene, men at de opplevde at de ble forsøkt kneblet fordi de var en del av opprøret.

Som et svar på opprøret gikk 140 rektorer sammen om kronikken «Vi slår ring om Oslo-skolen» i avisa Aftenposten. De skrev at kritikken fra foreldrene ble oppfattet som støy og ødeleggende for arbeidet lærerne og skolen er satt til å gjøre.

– Deltagerne ble etter hvert redde for konsekvensene engasjementet deres kunne ha for egne barn, både fra lokalmiljøet og fra skolen, fortsetter Skedsmo.

Flere av foreldrene beskrev at de derfor bevisst valgte å ha en mer tilbaketrukket rolle i gruppen.

– Det er en demokratisk rett for alle å kunne ytre seg i samfunnet, også kritisk

Hva kjennetegnet foreldrene som gjorde opprør?

– Foreldrene som var aktive i opprøret kjennetegnes ved at de er opptatt av skole og utdanning og har et sterkt ønske om at barn og unge skal få det de oppfatter som gode muligheter til å utvikle seg, sier Skedsmo.

Hun understreker at foreldrene representerte ulike politiske syn.

– Likevel var det en relativt ensartet gruppe – de fleste var etnisk norske med høyere utdanning og hadde middel- eller overklassebakgrunn, fortsetter forskeren.

Før de startet opprøret, tok hver og en av dem opp sine bekymringer med lærerne, som sendte dem videre til rektor.

Foreldrene opplevde heller ikke å bli hørt av rektor, som henviste til Utdanningsetaten.

Hva oppnådde foreldrene med opprøret?

Foreldrene som ble intervjuet, fortalte at de opplevde å bli hørt av politikerne ved at de greide å sette temaet testing og ytringsfrihet i skolen på medias dagsorden.

Likevel var det ikke politisk endring som var hovedmålet for foreldrene, poengterte Camphuijsen.

– Siden foreldregruppen hadde såpass forskjellige politiske oppfatninger, anså de ikke målet som å endre politisk kurs, men snarere utfordre det de oppfattet som et for sterkt søkelys på testing i skolen, sier Skedsmo.

Foreldrene fremhevet selv at de banet vei for blant annet barnehageopprøret. Det var en lignende aksjon som startet i 2016 og arbeidet for lek i sentrum, bedre bemanning og mindre opptatthet av læringsmål.

Tre av foreldrene forskerne intervjuet, valgte etter hvert å ta barnet sitt ut av den offentlige skolen, men fortsatte sin aktivitet i gruppen for å slåss for det de mente var i alle barns interesse.

– Opprøret viser til utfordringer ved et ensidig fokus på målbare prestasjoner og standardiserte praksiser i skolen.

Gitt en slik utvikling, kan man stille spørsmålet om hvorvidt skolen er for alle, avslutter Skedsmo.

En versjon av saken er publisert hos forskning.no