Lærere reiste i dagevis for å skape en bedre skole for barna

Hvordan ser du for deg undervisningen på slutten av 1800-tallet? Hvordan tror du det var å være elev i et norsk klasserom i mellomkrigstida? Ser du for deg en autoritær lærer som skulle presse alle elevene inn i samme form ved hjelp av spanskrøret?

Mange lærere tenkte helt annerledes.

Det var et stort engasjementet for å utvikle pedagogikken og skape en bedre skole, forteller historiker Afshan Bibi.

Hun ble overrasket da hun fant ut hvor mange lærere som reiste langt av gårde for å delta i nordiske og internasjonale skolemøter – allerede på slutten av 1800-tallet.

– Dette var jo lenge før fly var et alternativ, så det må ha krevd mye tid og organisering.

En forløper for skole-hjem-samarbeidet?

På skolemøtene i mellomkrigstida diskuterte lærere og andre skolefolk ulike tema.

Diskusjonene gikk blant annet om hvordan de kunne skape en skole som svarte bedre til barns psykologiske utvikling og det enkelte barns behov.

Håpet var at man gjennom bedre utdanning kunne unngå en ny verdenskrig, og ideene var blant annet inspirert av Sigmund Freuds barnesyn og av folkehøgskolegrunnleggeren Grundtvigs utdanningsfilosofi.

Afshan Bibi forteller:

– Det er i mellomkrigstida at ideen om at ikke alle barn er like, får ordentlig fotfeste. Det er først nå dette synet virkelig får konsekvenser for hvordan man tenker om utdanning og oppdragelse.

Tilnærmingen blir ifølge Bibi mer helhetlig i denne perioden.

Man begynner å se oppdragelse og utdanning som noe som involverer både foreldre og skolen, men også andre velferdsinstanser.

Navnet til et av de aktive skolenettverkene, «Norsk seksjon for ny oppdragelse», vitner tydelig om at medlemmene så på seg selv som representanter for noe nytt.

Lærerne hadde kort vei til makta

Som doktorgradsstipendiat ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo, forsker Bibi på framveksten av nordiske lærerkulturer. Hun har blant annet undersøkt hvordan barnefokusert utdanning ble et kjennetegn ved nordisk skole.

Forskningen er presentert i et kapittel i den nylig utgitte boka Nordic Education Model in Context.

Bibi har særlig fokusert på Norge og Danmark, og i kapittelet blir leseren kjent med den norske læreren Anna Sethne og den danske læreren Georg Julius Arvin.

Som leder av Norsk seksjon for ny oppdragelse, overlærer, fagforeningsleder, redaktør og forfatter var Anna Sethne kanskje den mest markante stemmen for pedagogisk utvikling og endring i Norge i mellomkrigstida.

Sethne var for eksempel sentral i arbeidet med læreplanen som trådte i kraft i 1939, forteller Bibi. Hun utdyper:

– Det er påfallende hvordan lærerne virkelig ble tatt med i det politiske arbeidet på denne tida. De hadde stor autoritet og nøt tillit fra politikerne.

Gjennom kunnskapsutvekslingen i de nordiske og internasjonale skolemøtene økte lærerne sin kunnskap – blant annet om barnets psykologiske utvikling.

Kanskje bidro denne spesialiseringen til at de i sin samtid ble ansett og anvendt som eksperter.

Var opptatt av læring gjennom hendene

På Sagene skole ved Akerselva i Oslo var Drammens-kvinnen Anna Sethne overlærer fra 1919 til hun gikk av med pensjon i 1938. Her prøvde hun ut mange av ideene som ble diskutert i de nordiske og internasjonale skolenettverkene.

Sethne testet blant annet ut ulik organisering av klasserommene og forskjellige former for gruppearbeid.

Hun var også en varm forsvarer av undervisning om helse, hygiene og pubertet, og at elevene åpent skulle få stille de spørsmålene de hadde om disse tingene.

– Denne åpenheten er ganske progressiv hvis man ser den i sin samtid, sier Bibi.

Også andre ideer vi kan gjenfinne i dagens samfunn ble diskutert i skolenettverkene på denne tida. Det såkalte arbeidsskoleprinsippet, der elevene lærer gjennom praktisk arbeid, ble sentralt i 1939-læreplanen som Sethne var med på å forme.

I dag kopler vi kanskje dette til det engelske uttrykket «learning by doing» fra den amerikanske pedagogen John Dewey. Bibi utdyper:

– Å få arbeidsskoleprinsippet inn i læreplanen, innebar en anerkjennelse av at man også kunne lære gjennom å jobbe med hendene, ikke bare med hodet.

Når og hvordan ble lærerne proffe?

Doktorgradsstipendiaten forsker nå videre på forholdet mellom utdanningsnettverkene og den historiske profesjonaliseringen av læreryrket.

Mange har knyttet lærerprofesjonaliseringen til at pedagogikk ble opprettet som universitetsfag i 1938.

– Men på dette tidspunktet hadde lærerne allerede drevet systematisk utvikling av profesjonen sin i over 50 år – gjennom de nordiske skolemøtene. Så det blir for enkelt å si at lærerne ble profesjonelle da de kom til universitetet, sier Afshan Bibi.