Mennesker med funksjonsnedsettelser i lærebøkene

Ifølge filosof og Holbergpris-vinner Julia Kristeva (2008) har ikke tidligere tiders negative og stigmatiserende holdninger til mennesker med funksjonsnedsettelser endret seg fundamentalt. Selv etter Salamancaerklæringen (UNESCO, 1994), FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (UNCRPD, 2006) og innføring av inkludering som et førende prinsipp i skole og samfunn ser vi stadig medieoppslag om at bevegelseshemmede ikke har tilgang til offentlige bygg og transport, butikker og kafeer. Det meldes også om store vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet for mennesker med fysiske og mentale funksjonsnedsettelser, og kanskje det verste; stygge eksempler på hat og mishagsytringer når noen med funksjonsnedsettelser eksponerer seg. Det skjedde da den kjente idrettsprofilen Birgit Skarstein, som er bevegelseshemmet, deltok i underholdningsprogrammet Skal vi danse på TV2. Et annet eksempel var da autismen ble brukt mot Greta Thunberg da hun begynte å engasjere seg i klimasaken. I skolesammenheng viser forskning at mennesker med funksjonsnedsettelser, som utgjør ca. 15 prosent av befolkningen (Verdens helseorganisasjon, 2011), er delvis fraværende i lærebøkene. Og der de er representert, er det ofte med negativt fortegn (Herrebrøden, Jensen & Andreassen, 2021). Det kan virke som om de ikke alltid er regnet med som en del av mangfoldet i samfunnet (Røthing, 2020), et mangfold som skolen ifølge læreplanverket skal reflektere. Vi vet at læreboka er styrende for undervisningen i norsk skole (Blikstad-Balas, 2014). Dermed er det grunn til å anta at en utelatelse i læreboka gjerne betyr utelatelse i undervisningen.

En historie om usynliggjøring og utestengelse

Kan det være at Kristeva har rett når hun hevder at mennesker med funksjonsnedsettelser utestenges og diskrimineres av andre og mer dyptliggende grunner enn andre minoritetsgrupper? Ifølge Kristeva handler dette om at funksjonshemning konfronterer oss med «angsten for vår egen sårbarhet, våre egne manglende evner og vår egen fysiske eller mentale død» (Kristeva-sitat i forordet til Kristeva, 2008). Rosemarie Garland Thomson (1997), som er fremtredende innenfor disability-studier, har interessante historiske betraktninger om hvordan samfunnet til ulike tider har forsøkt å hanskes med angsten for, eller «trusselen» fra, de som er ekstraordinære (les: mennesker med funksjonsnedsettelser), ved å fjerne eller usynliggjøre dem. Fram til middelalderen skjedde det rent bokstavelig ved å sette småbarn som ikke var ønsket, ut i skogen for å dø. Senere valgte man heller å gjemme dem bort på grunn av skam og fordommer. I begynnelsen av forrige århundre steriliserte man mennesker med mentale funksjonsnedsettelser slik at de ikke skulle føre dårlige arveanlegg videre. I etterkrigstiden ble de usynliggjort ved at man samlet dem i store sentralinstitusjoner, gjerne anlagt i god avstand fra øvrig bebyggelse. Der fikk de både sitt skole-, bo- og fritidstilbud. I dag er mennesker med funksjonsnedsettelser fysisk integrert og kanskje mer synlige i nærmiljøet og i mediene enn noen gang. Spørsmålet er likevel om den dokumenterte usynliggjøringen i en stor del av skolens lærebøker kan være en etterlevning av en vedvarende dyptliggende usikkerhet, og kanskje til og med mishag, i møte med mennesker som oppfattes som annerledes enn det som er «normalt»?

Usynliggjøring i dagens lærebøker

I en studie vi publiserte tidligere i år (Herrebrøden, Jensen & Andreassen, 2021; Jensen, Herrebrøden & Andreassen, 2021), fant vi at omtrent halvparten av 78 norske lærebøker for mellom- og ungdomstrinnet verken hadde bilder av eller tekster som kunne knyttes til funksjonsnedsettelser. Kun 21 beskrivelser av mennesker med en funksjonshemning ble funnet (Herrebrøden, Jensen & Andreassen, 2021). At det er lite om dette temaet i lærebøkene, fremgår også i flere internasjonale studier (Hodkinson, 2017; Martinez-Bello & Martinez-Bello, 2016). I forlengelsen av vårt funn undersøkte vi lærebokforfatternes egne forklaringer på denne mangelen. Undersøkelsen ble gjennomført som en enquête per e-post der 73 lærebokforfattere ble bedt om å svare på tre åpne spørsmål omkring dette temaet. Vi fikk inn svar fra 24 av dem. De representerte lærebøker fra 5. til 10. trinn i fagene norsk, KRLE, samfunnsfag og naturfag.

Ved hjelp av en induktiv forskningstilnærming med åpen koding (Nilssen, 2012) ble lærebokforfatternes forklaringer kategorisert i 5 grupper (parentesene angir hvor mange som oppga de ulike forklaringene):

1. Temaet funksjonsnedsettelser blir oversett av lærebokforfatterne. (9)
2. Mennesker med funksjonsnedsettelser er ikke eksplisitt nevnt i den nasjonale læreplanen. (9)
3. Det er vanskelig å finne gode tekster om funksjonsnedsettelse. (6)
4. Funksjonsnedsettelse blir ikke funnet å være et relevant tema for faget. (6)
5. Funksjonsnedsettelse blir oppfattet som et sensitivt eller vanskelig tema. (4)

I resten av artikkelen vil vi reflektere over hver av disse forklaringer på bakgrunn av læreplanens føringer om å ivareta mangfoldet og se om noen av forklaringene kan relateres til Kristeva og Thomsons betraktninger om usynliggjøring av mennesker med funksjonsnedsettelser.

Funksjonshemmede blir glemt og oversett

Den første forklaringen, som ble nevnt av 9 av informantene og handler om å overse funksjonsnedsettelser i læreboksammenheng, er den eneste som synes å handle om ren forglemmelse. Det er imidlertid vanskelig å forstå denne forklaringen ettersom læreplanen er såpass gjennomsyret av mangfolds- og inkluderingstanken. Lærebøkene har etter hvert fått mange bilder og tekster som tematiserer etniske minoriteter. Dette er selvsagt en positiv utvikling, da mange minoritetsgrupper er blitt utsatt for både stigmatisering, utestengelse og negative holdninger. Mennesker med funksjonsnedsettelser er også en utsatt minoritetsgruppe. En av lærebokforfatterne som deltok i enquêten, brukte betegnelsen «det moderne mangfoldet» for å prøve å forklare hvorfor noen blir glemt, og tenkte da på at det ligger i tiden å løfte fram mangfoldet knyttet til etnisitet og seksuell legning. Vedkommende regnet ikke mennesker med funksjonsnedsettelser som en del av «det moderne mangfoldet». I en uttalelse fra en lærer i forbindelse med presentasjonen av våre funn gikk det fram at han ikke umiddelbart ville gå med på at mennesker med funksjonsnedsettelser skulle regnes som en egen minoritet. Det synes altså som begreper som mangfold og minoritet først og fremst blir assosiert med kulturforskjeller og etnisitet (kanskje også seksuell legning). Som vi har sett hos Kristeva og Thomson, er usynliggjøring og utestengelse av funksjonshemmede ikke et spesielt moderne fenomen, men noe som har vedvart gjennom historien.

Ikke nevnt i læreplanen

Den andre forklaringen, som også ble nevnt av 9 informanter, framholder at mennesker med funksjonsnedsettelser ikke nevnes i læreplanen, og derfor heller ikke er et naturlig tema i lærebøkene. Vi har heller ikke funnet at funksjonsnedsettelse eller funksjonshemning er nevnt eksplisitt verken i overordnet del av nåværende læreplan eller i fagplanene. Men her nevnes heller ikke kulturelle og etniske minoriteter i særlig grad. I overordnet del av læreplanen understrekes det imidlertid at ingen elever skal utsettes for diskriminering, og at «skolen skal ta hensyn til mangfoldet av elever og legge til rette for at alle får oppleve tilhørighet i skole og samfunn» (Pedlex, s. 9).

Videre fremholdes det som et prinsipp for skolens praksis at «mangfold anerkjennes som en ressurs» (s. 18), og at elevene lærer å «respektere forskjellighet og forstå at alle har en plass i fellesskapet» (s. 18). Det er ikke nevnt bestemte grupper innenfor det store mangfoldet, og det blir derfor opp til lærerne å konkretisere det, f.eks. til særlig utsatte grupper. Når vi vet at læreboka er styrende for lærerens undervisning, blir lærebokas måter å konkretisere mangfoldet på svært viktige (Blikstad-Balas, 2014).

Mangel på gode tekster

Den tredje forklaringen på den sparsommelige forekomsten av funksjonsnedsettelse i lærebøkene handler om mangel på gode tekster. Det var særlig lærebokforfatterne av norskbøkene som framholdt denne forklaringen, angivelig fordi lærebøker i norsk i større grad enn i andre fag bruker litteratur som allerede er publisert. Særlig gjelder det tekstutdrag fra barne- og ungdomsromaner og noveller. I tillegg til at tekstene skal ta opp viktige temaer, skal de ha litterære kvaliteter og være tilpasset alderstrinnet. Vi er enig i at det finnes mange negative og stigmatiserende tekster om funksjonsnedsettelser. Dette er godt dokumentert i eventyr og sagn (Thomson, 1997). Likevel finner noen av lærebokforfatterne i utvalget vårt tilfredsstillende tekster. I nyere litteratur er det også flere eksempler på selvbiografiske tekster som formidler førstehåndserfaringer med det å leve med funksjonsnedsettelser. Sammen med denne artikkelen deler vi en del forslag til bøker vi mener kan være nyttige for lærere og lærebokforfattere som ønsker å ivareta denne delen av mangfoldet.

Ikke faglig relevant

Den fjerde forklaringen er at det er vanskelig for lærebokforfatterne å se at temaet funksjonsnedsettelse er relevant for det faget læreboka er skrevet for. For våre informanter var det altså fagene norsk, KRLE, naturfag og samfunnsfag (geografi, naturfag og samfunnskunnskap). Reichenberg (2017), som har gjort en lignende studie som vår, fremholder relevansen på følgende måte (s. 76−77): a) I samfunnskunnskap bør det forventes at bøkene dekker sosiale rettigheter, b) i historie bør det forventes portretter av mennesker med funksjonsnedsettelser gjennom tidene, c) i naturfag (biologi) bør det forventes noe om det fysiologiske aspektet ved en funksjonsnedsettelse, og d) i religion (KRLE) bør det forventes at noen etiske aspekter ved funksjonsnedsettelse dekkes. Når det gjelder temaets relevans for norskfaget, vil vi hevde at portretter (gjerne selvbiografiske) av mennesker med ulike funksjonsnedsettelser vil være viktig for å gi forståelse, respekt og toleranse for denne delen av det menneskelig mangfold (jf. LK20, s. 48). For å alminneliggjøre det funksjonsmessige mangfoldet vil vi også argumentere for at synliggjøring av blant annet rullestolbrukere, blinde som leser punktskrift, og døve som bruker tegnspråk, er like relevant i alle fag, på samme måten som de aller fleste lærebøker synliggjør det kulturelle og etniske mangfoldet.

Sensitivt tema

Den femte og siste forklaringen lærebokforfatterne fremsetter, er at funksjonsnedsettelse er et sensitivt og vanskelig tema, og derfor unngås. Denne forklaringen, selv om den ikke nevnes av flere enn fire informanter, er det nærliggende å knytte til Kristeva og Thomsons tanker om at det ligger noe truende i å bli eksponert for mennesker med funksjonsnedsettelser. Vi vil, som Kristeva hevder, helst ikke bli konfrontert med angsten for egen sårbarhet. Dette er følelser som ligger dypt og ofte skjult, og som vi kanskje, som åpne og inkluderende mennesker, ikke gjerne innrømmer. Men av og til blir de synlige, slik Jan Grue skriver om de som i harnisk ringer TV2 og kjefter etter Birgit Skarsteins deltakelse i Skal vi danse:

Der, i dans og i kort kjole, ble Birgit Skarsteins kropp noe som mange seere ikke ville se, noe som brøt med den riktige måten å være funksjonshemmet på. Den måten som presterer og glatter over og skjuler. (Grue, 2021, s. 63)

Vi vil argumentere for at måten å møte denne berøringsangsten på er å alminneliggjøre menneskelig mangfold, slik at vi anerkjenner at våre fysiske og mentale funksjoner er forskjellige. Vi kan alle, når som helst, bli utsatt for sykdom og ulykker som kan gjøre oss funksjonshemmet.

Tid for synliggjøring

I det foregående har vi reflektert over lærebokforfatternes fem forklaringer på at mennesker med funksjonsnedsettelser er lite representert i lærebøkene. Vi har videre argumentert for at de fleste av disse forklaringene ikke er hugget i stein, men er bygget på premisser som kan endres. Den første begrunnelsen, det at denne gruppa rett og slett glemmes eller overses av lærebokforfatterne, er kanskje den alvorligste begrunnelsen. Den innebærer at funksjonsnedsettelse ikke kobles til inkluderings- og mangfoldsbegrepet, som skolen undervisning skal være tuftet på.

Vi mener derfor tiden er inne for å løfte fram denne delen av mangfoldet i undervisningen. I disse dager er lærebøker for den nye læreplanen (LK2020) på vei ut fra forlagene, og vi har forventninger om at det er blitt større representasjon av mennesker med funksjonsnedsettelser. Den forventningen forsterkes ved at den nye læreplanen innfører tre tverrfaglige temaer: folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling. Særlig de to første mener vi bør få konsekvenser for innholdet i undervisningen når det gjelder å ivareta en utsatt gruppe som mennesker med funksjonsnedsettelser. I og med at disse temaene skal knyttes til alle fag, har vi forventninger om at de vil få konsekvenser for lærebøkene i fagene, og dermed for undervisningen.

Vi takker Berit Therese Larsen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), for å ha supplert lista med bøker om funksjonsnedsettelser egnet for barn og unge. Artikkelforfatterne er ansvarlig for aldersanbefalingene.