Podkast: Klimastreikende elever og skolen: hvordan undervise i bærekraft?

Skolestreik for klima

Skolestreik for klima er en stor verdensomspennende bevegelse.

─ Skolestreiken er unik i skolehistorien. Historisk sett har utdanning blitt kjempet frem som en rettighet for alle. I dette perspektivet er det både overraskende og paradoksalt at elever skulle finne på å streike, sier Ole Andreas Kvamme.

Han forsker på etikk og bærekraft i skolen, og er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo.

Kvamme forteller at elevene krevde handling og gikk derfor ut av klasserommet og rollen som elever for å tre frem som samfunnsborgere.

Førsteamanuensis Ole Andreas Kvamme og universitetslektor Marianne Guriby møtes til samtale om bærekraft, skolen og hvordan møte barn og unges klimaengasjement (foto: Vebjørn Løvås/UiO)

Undervisning i bærekraft

─ Skolestreik for klima fikk frem betydningen av å tre ut av institusjonsrollen for å gjøre seg gjeldende i samfunnet, sier Kvamme.

Tidligere foregikk undervisningen i bærekraft i Norge hovedsakelig i naturfag.

─ Nå er temaet til stede i en rekke fag, og demokrati- og borger-perspektivet er blitt tydeligere i de nye læreplanene i Fagfornyelsen, forteller Kvamme.

Han poengterer videre at en del av strukturene som skal endres for å løse klimautfordringene, nettopp er samfunnsstrukturer.

─ For skolen er det en stor utfordring at elevene her får kunnskaper om betydningen av raske, omfattende endringer av samfunnet for å beskytte livet på kloden, samtidig som den politiske viljen til endring stadig henger etter.

Samtidig er det mye velvilje på skolen, i det offentlig ordskiftet og i institusjoner som Klimahuset.

Undervisning må være både på individ – og systemnivå

─ Alle er enige om at vi i klimatematikken må få frem både systemnivået og individnivået, utbryter Marianne Guriby.

Guriby er universitetslektor ved Klimahuset. Det er et nytt utstillingsbygg ved Naturhistorisk museum på Tøyen, som nylig feiret ett år.

─ Klimahuset skal formidle tverrfaglig og forskningsbasert kunnskap om klima, miljø og bærekraft.

Utstillingen er veldig interaktiv og besøkende må ta en del aktive valg underveis.

─ Målet er å inspirere de besøkende og samfunnet til endring i bærekraftig retning. Dette er ganske kontroversielt i museumssammenheng, sier Guriby.

Vi har også et ekspertpanel av engasjerte ungdommer som gir oss råd på Klimahuset, og de har gjort det tydelig for oss at både individ og systemnivå er viktig å belyse. Man kan ikke legge alt ansvar på enkeltindividene, forteller hun.

I samtaler med ungdommene i ekspertpanelet ville Guriby finne ut om ungdommene er moraliserende overfor hverandre hvis en ikke tar de rette valgene og lever grønt nok. Klimaskam, rett og slett.

─ Ungdommene fortalte at de i mye større grad var sinte, og sinnet ble rettet mot de voksne som har unnlatt å gjøre noe med klimaproblemene, forteller formidleren.

Realistisk håp om endring

Klimakrisen er et stort og alvorlig tema. Hvordan kan lærere undervise og snakke om tematikken med barn og unge på en seriøs måte, uten at det oppleves som håpløst?

─ Mange lærere er opptatt av å gi håp. Samtidig har situasjonen på noen områder gått fra vondt til verre, og som lærer kan det være krevende å fange opp spenningene i klimasaken, understreke både alvoret og samtidig gi grunnlag for håp.

Kvamme betoner det han kaller et realistisk håp.

─ Jeg tror det handler om å gjøre handlingsaspektet tydelig, sier Kvamme, og fremhever betydningen av gode eksempler.

Under klimastreikene var det «lett» å engasjere seg. Det var et fast sted, klokkeslett og dag, og det var et enormt stort fellesskap, påpeker Guriby.

Nå er det kanskje ikke like lett å se hvordan man kan engasjere seg som ungdom, hvis man ikke er helt klar for å melde seg inn i en miljøorganisasjon enda, for eksempel.

─ Jeg tror det er viktig å gjøre engasjement tilgjengelig, gjerne gjennom førstehåndserfaringer i prosjekter i skolen.

Der kan elevene både erfare at de kan skape en forandring i nærmiljøet, men også få noen aha-opplevelser på at ikke alt er så lett å forandre, sier Guriby.

─ Lærere er opptatt av å gi håp, men noen områder er gått fra vondt til verre, og som lærer kan det være krevende å fange opp spenningene i klimasaken.

Råd og tips til lærere og foreldre

─ Det er viktig å vise at vi tar på alvor at barn og unge har interesser i det som skjer, understreker Kvamme.

Det er faktisk sånn at det vi får til og ikke får til i det tiåret vi er inne i vil få store konsekvenser for deres liv, for ikke å snakke om senere generasjoner, påpeker førsteamanuensisen.

Både Kvamme og Guriby er enige i at barn og unges stemmer er viktige – både i familien, på skolen og i samfunnet.

─ Samtidig har et viktig budskap i skolestreikene for klimaet vært at voksne må ta ansvar ─ og det er jo en konkret utfordring til både lærere og foreldre, forteller Kvamme.

Snakk om det med ungdommen, og ta opp dagsaktuelle klimanyheter hjemme og på skolen, oppfordrer Guriby. La ungdommene få muligheten til å påvirke dere!

─ Og så håper jeg at enda flere skoler prøver seg fram med tverrfaglige prosjekter om bærekraftig utvikling.

Se gjerne til inspirerende eksempler fra andre skoler og gjør det til deres eget. Sett av tid til planlegging, og la lærere og elever medvirke og forme prosjekter som de synes det er gøy å jobbe med, avslutter Guriby.