Aldri før har utdanningspolitikken vært begrunnet med så mange referanser til kunnskapskilder. Likevel bruker myndighetene overraskende lite akademisk forskning når de argumenterer for skolereformer.

– Når de lager utdanningspolitikken, tyr myndighetene til nasjonale og internasjonale ekspertrapporter framfor pedagogisk og akademisk forskning, sier Kirsten Sivesind ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo.

Utforming av politikk og akademisk arbeid blir to verdener av kunnskap.

– Én politisk-ekspertifisert verden og én mer akademisk verden på universiteter og høyskoler.

Har undersøkt over 5000 referanser

Sivesind leder forskningsprosjektet POLNET, der forskerne undersøker kunnskapsgrunnlaget for de siste tiårenes skolereformer i de fem nordiske landene. De har undersøkt hele 5443 referanser i politiske dokumenter, gjort innholdsanalyser og intervjuet eksperter.

I Norge har forskerne lagt særlig vekt på stortingsmeldingene og de offentlige utredningene (NOUene) som lå til grunn for Kunnskapsløftet i 2006 og Fagfornyelsen i 2020.

Forskningen presenteres i boka Evidence and Expertice in Nordic Education Policy.

Myndighetene bruker kunnskap selektivt

– Vi finner at myndighetene og eksperter bruker referanser til kunnskap og informasjon strategisk og selektivt for å sette en politisk agenda. De velger ofte kunnskapskilder som kan gi oversikt og svar på hvordan en reform «virker», sier Sivesind.

Kirsten Sivesind leder POLNET-prosjektet og er en av redaktørene bak den nye boka. Foto: Shane Colvin/ UiO

Forskerne finner at noen enkeltkilder er avgjørende for hvordan påstander, anbefalinger og temaer formuleres i de norske dokumentene.

– Vi ser at enkeltkilder har stor innflytelse på politikken, sier Sivesind.

Funnene fra både den nasjonale og den internasjonale undersøkelsen er presentert i en kortfattet og illustrert oppsummering på engelsk, og kan også oppsummeres slik:

Nøkkelfunn om de norske skolereformene

  1. Antall referanser i de skolepolitiske dokumentene har eksplodert.
  2. På 1990-tallet oppga man sjelden referanser, og dokumenterte ikke kunnskapsgrunnlaget i form av systematiske referanselister.
  3. I Fagfornyelse-NOUene er det dobbelt så mange referanser som i Kunnskapsløft-NOUene.
  4. I stortingsmeldingen om Fagfornyelsen er det tre ganger så mange referanser som i stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet.
  5. Det er et kommunikasjonsgap mellom kunnskapsprodusentene og kunnskapsbrukerne: Bare 4 % av referansene i Fagfornyelse-NOUene brukes i stortingsmeldingen. 96 % forsvinner på veien. Forfatterne av NOUene og stortingsmeldingene viser altså til ulike kunnskapskilder, også i tilfeller der de skal begrunne det samme.
  6. Kunnskapsdepartementet bestiller i noen tilfeller egne kunnskapsoppsummeringer og ekspertrapporter framfor å bruke de akademiske referansene i NOUene.
  7. Noen enkeltaktører brukes svært ofte, og har potensielt stor påvirkning på utdanningspolitikken. Dette gjelder for eksempel OECD, et dansk oppdragsforskningsinstitutt og en forsker i Australia. De to sistnevnte bidrar til 2020-reformens fokus på effekter eller «hva som virker».
  8. OECD er den internasjonale organisasjonen med mest innflytelse, og dette ble ytterligere forsterket etter «PISA-sjokket» i 2001. OECD har påvirket nordisk utdanningspolitikk til å bli mer opptatt av målbare resultater».
  9. De nordiske landene ser i liten grad til hverandre for å lære. Det er gjennomgående få referanser til kunnskap produsert i andre nordiske land. Dette er overraskende, gitt tanken om en nordisk utdanningsmodell og land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Førsteamanuensis Kirsten Sivesind (UiO) leder forskningsprosjektet i samarbeid med professor Berit Karseth (UiO) og professor Gita Steiner-Khamsi (TC Columbia University) i New York. Forskere fra fem nordiske land deltar.