– Vi trenger et krafttak i norskfaget etter over hundre år med neglisjering av det samiske

Det sier Jonas Bakken, professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo, der han forsker på norskfaget og lærerutdanningen:

─ Alle vi som jobber med norskfaget, må ta tak i dette. Vi trenger mer kunnskap, ikke minst om hvordan vi skal undervise om det samiske i klasserommet.

Mer fokus på samisk språk og litteratur

Forskning på samisk litteratur har det vært det altfor lite av i nordiskfaget ved universitetene. Over hundre år med neglisjering av denne typen kulturuttrykk må det gjøres noe med, sier Bakken:

─ Det er viktig å forske mer, og vi må diskutere hvordan samisk språk og litteratur kan bli en likeverdig del av norskundervisningen.

Og det er i ferd med skje noe.

─ De nye læreplanene i skolen har sterkere fokus på samisk språk, litteratur og kultur. Enkelte forskere har satt i gang diskusjonen om det samiske stoffets plass i skolen, sier professoren.

Både Isaksens og Valkeapääs bok har blitt pensum på nordisk-studiet Universitetet i Oslo, fremhever Bakken.

Bakkens neste artikkel handler om hvordan samisk litteratur blir fremstilt i norske lærebøker.

─ Et foreløpig funn er at en tradisjonelt har sett på norsk litteratur som interessant å lese i seg selv, mens samisk litteratur har blitt brukt for å lære noe om samisk kultur og sånn sett uten større verdi som litteratur, sier professoren.

─ Over hundre år med neglisjering av denne typen kulturuttrykk må det gjøres noe med.

En mer dempet kamp

Bakken har som sitt foreløpige første bidrag forsket på to bøker, utgitt med 50 års mellomrom og skrevet av to samiske multikunstnere: Nils-Aslak Valkeapää og Ella Marie Hætta Isaksen.

Isaksen skriver personlig og oppriktig i sin bok «Derfor må du vite at jeg er same» fra 2021, mens Nils-Aslak Valkeapää skriver i en ironisk og aggressiv stil om samenes situasjon i «Helsing frå Sameland» fra 1971 (norsk utgave i 1979).

─ For Valkeapää var det viktigste å få samenes sak på agendaen, og da var det nødvendig å rope høyt, forteller Bakken.

I tiden som har gått i mellomtiden er mange viktige kamper vunnet. Som for eksempel opprettelsen av Sametinget, viktig lovgivning knyttet til landegrenser og samenes nasjonaldag sjette februar.

─ Valkeapää bruker en provoserende form og driver harselas ved å tilsynelatende overta majoritetsbefolkningens fordommer om samer for å tvinge frem en reaksjon, poengterer Bakken.

Isaksen skriver mer neddempet om hvordan det er å vokse opp som same i dag.

─ Det er et positivt tegn at forfattere som Isaksen kan få oppmerksomhet uten å måtte rope så høyt, sier Bakken.

Kvinnesaken måtte vike

Både Valkeapää og Isaksen vil opplyse allmennheten om presserende temaer knyttet til samisk kultur og folk.

Isaksen spiller i kinoaktuelle «Ellos Eatnu-La elva leve», om Altaaksjonen på slutten av 1970-tallet.

Handlingen i filmen foregår altså i samme tidsepoke som Valkeapää skriver om.

─ Isaksen står dermed i en demokratikamp og tradisjon som har pågått i minst 50 år, sier Bakken.

Det er likevel noen forskjeller i hva de velger å fremheve i bøkene sine.

─ Isaksen er blant annet opptatt av samiske kvinners situasjon og seksualisert vold i samiske miljøer, noe Valkeapää ikke skriver om det i hele tatt, fremhever professoren.

─ Den saken var det rett og slett ikke plass til på 1970-tallet, hevder Bakken.

Han forklarer det videre med at kvinnesaken måtte vike for «den store saken», samenes rettigheter og kår generelt.

I tillegg til at Isaksen nettopp er samisk kvinne selv og kan skrive ut fra egne erfaringer.

─ Ella Marie Hætta Isaksen står i en demokratikamp som har pågått i minst 50 år.

«Skamløse» samer

Stolthet og skam er stikkord som kjennetegner begge bøkene. Både Valkeapää og Isaksen fremhever hvordan den samiske befolkningen har blitt holdt nede via skamlegging.

Blant annet ved deres klær, tale og væremåte.

─ De to forfatterne skriver helt bevisst frem det samiske som noe samer skal være stolte av, for som Isaksen sier, er det «kun stolthet som trumfer skam», sier Bakken.

Bakkens studie er del av et forskningsprosjektet om minoritetsstemmer i skandinavisk samtidslitteratur.

Et viktig poeng handler om hvordan minoritetspersoner fremstiller seg selv som «skamløse» i møte med majoritetskulturen for å skape endring.

– Med det vil de begge inspirere andre, avslutter Bakken.

En versjon av saken er publisert hos forskning.no