Det ukjente potensialet med todelte stillinger i lærerutdanningen

«Lærere i delte stillinger» blir nevnt i forbifarten i flere utdanningspolitiske dokument og evalueringsrapporter om sammenheng og partnerskap i lærerutdanningen. For eksempel fremmer Regjeringens strategi for lærerutdanning 2025 et mål om at delte stillinger skal være vanlige innen 2025. Videre hevdes det at satsingen på økt bruk av delte stillinger er basert på «gode erfaringer».

Det er usikkert hvor disse erfaringene kommer fra. Verken nasjonalt eller internasjonalt har det blitt forsket noe særlig på lærere som også jobber i høyere utdanning, og vi vet svært lite om hva disse stillingene bringer inn i lærerutdanningen – eller tilbake til skolen.

Andre profesjonsutdanninger har lengre tradisjoner med slike stillinger: For eksempel skapte det debatt da rektor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Gunnar Bovim, hevdet at sykepleierne som underviser, også bør jobbe som sykepleiere. Da advarte anestesisykepleier og førsteamanuensis Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen mot å ta det for gitt at en todeling av sykepleierutdannere er ideelt. Hun foreslo å tenke grundig gjennom aspekter som krav, forutsetninger, og samarbeidsformer for disse kombinasjonsstillingene.

Det er interessant at delte stillinger så langt ikke har vekt interesse eller diskusjon innenfor lærerprofesjonen: Hva er egentlig delte stillinger i lærerutdanningen i dag? Hva kan slike stillinger være?

Ukjent barn har mange navn

Delte stillinger, kombinasjonsstillinger, praksislærer 2 eller praksis-toere? Det at ulike universiteter, høyskoler, rapporter og ekspertutvalg tilegner disse stillingene ulike titler, vitner om at delte stillinger er en lite etablert tradisjon i norsk lærerutdanning. Disse titlene refererer alle til ansatte i barnehage eller skole som har en del av stillingen sin i lærerutdanningen. Eller omvendt.

Vi vet en god del om lærere som bidrar til utdanningen av framtidens lærere gjennom sin rolle som praksisveiledere. Vi vet også en god del om universitets- og høyskoleansatte som samarbeider med lærere om studentveiledning eller forskningssamarbeid. Det vi vet svært lite om, derimot, er lærere som jobber både i skolen og i høyere utdanning.

Ei heller vet vi hvilke utfordringer disse lærerne støter på i høyere utdanning, eller hvordan disse stillingene bidrar til lærerstudentenes læring og oppfatning av sammenheng i lærerutdanningen.

Hva innebærer det å «bygge bro»?

Bladet Utdanning trykte i 2018 en sak om «superlærerne» som blir håndplukket fra skolene for å gi studentene ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) en bedre lærerutdanning. I stillingsannonser uttrykkes det at lærere i delte stillinger skal bidra til å «bygge bro» i lærerutdanningen. Disse titlene er interessante, fordi de sier noe om de komplekse forventningene som ligger i det å jobbe på tvers av lærerutdanningsgrenser:

I tittelen «superlærer» ligger det en forventning om at lærere i delte stillinger skal representere skolen og bringe praksiskunnskap inn i høyere utdanning. I begrepet «brobyggere» ligger en forventning om at de også skal skape en sammenheng mellom sin praksiskunnskap og den akademiske kunnskapen fra høyere utdanning.

Med andre ord innebærer ikke det å bygge bro bare å tilføye praksiseksempler. Det handler også om å knytte praksiskunnskap til relevant teori og forskning i høyere utdanning. Dette er svært komplekst kunnskapsarbeid.

Et sentralt spørsmål blir for eksempel hvordan disse lærerne skal forholde seg til forskningsbasert kunnskap.

Lærerutdanningene i Norge har fått stadig høyere akademiske krav; nå er også lærerutdanningene for trinn 1.–7. og 5.–10. masterprogram. Forventes det at lærere som deler arbeidsuka si mellom skolehverdagen og lærerutdanningen skal holde seg oppdatert på forskning? Skal de drive med forskning? Skal de først og fremst representere praksiskunnskap?

Tydeliggjøring av roller og ansvar

Det framstår som en selvsagt god idé at lærerutdannere som også jobber som lærere, kan bidra til god lærerutdanning. Forskning på universitet-skole-samarbeid og partnerskap har likevel vist at samarbeid mellom lærere og akademikere preges av forestillinger om hierarki, makt-ubalanser og ulike oppfatninger av hvilken kunnskap som er viktigst i utdanningen av nye lærere. Dette er aspekt som også preger arbeidet til lærere i delte stillinger.

I arbeidet med min doktorgradsavhandling om lærere i delte stillinger, ble flere spenninger tydelige: For eksempel gjentok lærerutdanningsledere at lærere i delte stillinger er likeverdige alle andre lærerutdannere, og at de ble anerkjent og inkludert av kolleger i høyere utdanning. Likevel ble det tydelig at disse lærerne oppfattet seg selv som «outsidere» nederst på rangstigen.

Det er et velkjent fenomen at det å jobbe på tvers av institusjonelle grenser kan by på utfordringer. I en rapport om delte stillinger ved Universitet i Sørøst-Norge framheves organisatoriske utfordringer ved stillingene. For eksempel er det vanskelig å etablere systematisk samarbeid. Dette er også et sentralt funn i min avhandling.

Lærerne i delte stillinger ble i stor grad overlatt til å bygge bro alene. Manglende samarbeidsstrukturer innebærer at mye av potensialet i delte stillinger forsvinner. I stedet for å synliggjøre koblinger mellom teori og praksis kan slike stillinger i stedet bidra til å forsterke forestillinger om skolen og lærerutdanningen som to ulike verdener. Hvis lærere i delte stillinger for eksempel ikke eksplisitt knytter sin undervisning til forskning og relevant teori, kan det i så fall formidle til lærerstudenter at forskning ikke er relevant for deres framtidige profesjonsutøvelse.

Med andre ord: En god lærer er ikke automatisk en god lærerutdanner. Lærere i delte stillinger må inkluderes i praksiser i høyere utdanning der deres unike ekspertise blir brukt til det fulle; for eksempel i fruktbare samspill med andre lærerutdannere.

«Delte stillinger» må få innhold

Akkurat nå er «delte stillinger» først og fremst et vagt konsept som fylles med ulik mening ved ulike lærerutdanningsinstitusjoner – eller ikke i det hele tatt. Det er på tide at disse stillingene løftes fram og diskuteres.

For eksempel kan delte stillinger representere en attraktiv alternativ karrierevei for lærerprofesjonen. Et sentralt spørsmål blir da hvilke kvalifikasjoner lærere i delte stillinger skal ha. Et annet sentralt spørsmål er hva slike todelte stillinger skal bringe tilbake til skolene. Det kan, for eksempel, være nærliggende å tenke at disse stillingene kan være en ressurs for praksisstudenter og nyutdannede lærere.

Potensialet i delte stillinger i lærerutdanningen er stort, og jeg vil derfor oppfordre til større interesse innad i lærerprofesjonen, blant forskere, lærerutdanningsledere, fagorganisasjoner og politikere for å fylle dette vage stillingskonseptet med innhold.