Skolens ansvar når barn har dårlige levekår

Fellesskolen med en likeverdig opplæring til alle elever har vært et sentralt nasjonalpolitisk mål i mange år (udir.no). Samtidig viser forskning at eksisterende levekårsforskjeller i samfunnet fortsetter å skape en negativ spiral med konsekvenser på tvers av generasjoner. Hvordan kan skolen og hjelpetjenestene sammen ta ansvar for å hjelpe disse elevene?

Hva er levekår?

Levekår handler om de totale ressurser den enkelte familie disponerer. Det dreier seg om hvilke muligheter folk har til å dra nytte av ressursene og til å skape gode liv for seg og sine. Samtidig handler det også om hvilken livskvalitet de har (St.meld. nr. 31 (2006–07)). Dårlige levekår omfatter altså mer enn bare familiens inntekt. Det kan dreie seg om lav utdanning, manglende tilknytning til arbeidslivet, psykiske vansker eller avhengighetsproblematikk. Dette er faktorer som har betydelige innvirkninger på barn og unges oppvekst.

Andelen barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lavinntekt, har økt jevnt de siste ti årene. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i denne statistikken og utgjør nærmere 111 000 barn under 18 år (Epland & Normann, 2020). I Norge, hvor den generelle levestandarden er høy, forstås fattigdom som et relativt fenomen, og relativ fattigdom handler ikke utelukkende om materielle mangler og fysisk overlevelse, men også om ulikheter i samfunnet (BUFDIR, 2021). Dette er kunnskap som bør få betydning for hvordan vi forstår og utformer skolen og de kommunale helsetjenestene. I denne artikkelen vil vi bruke begrepet levekår fordi det omfatter mange aspekter ved barn og unges oppvekst som er sentrale i det forebyggende og helsefremmende arbeidet med psykisk helse.

Levekår og psykisk helse

Det finnes flere ulike hypoteser i forskningslitteraturen om årsakssammenhengen mellom sosioøkonomisk status og barns psykiske helse. Familiestressmodellen viser hvordan dårlig råd og materiell knapphet påvirker foreldrenes psykiske helse og atferd. Foreldrenes stress kan føre til økt konfliktnivå i familien, som igjen kan påvirke barnas psykiske helse (Bøe, 2015, Strand & Kindt, 2019). Familier med god råd vil ikke oppleve det samme stresset, og dette vil i større grad skape positive ringvirkninger for barna. Familieinvesteringsmodellen legger vekt på familienes ulike muligheter til å investere i varer og tjenester som bidrar til å stimulere barnas atferd i en positiv eller negativ retning (Bøe, 2015). Foreldre uten muligheter til å investere i en solid bolig i et godt nabolag eller betale for ulike fritidsaktiviteter i form av kontingenter, fotballsko eller bøker vil i mindre grad ha muligheten til å legge til rette for barnets utvikling og deres skoleprestasjoner slik mer bemidlede foreldre kan gjøre.

Uansett hvilken familie du vokser opp i, og hva slags inntekt og utdanning foreldrene dine har, vil det kunne ha stor betydning for ditt eget liv. Fattigdom spiller altså ikke bare inn på voksnes helse, men har også stor påvirkning på barn og ungdommers helse. Systematiske oversikter anslår at barn og ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status har to til tre ganger høyere sannsynlighet for å utvikle psykiske helseproblemer (Reiss, 2013, Molarius & Granström, 2018). Dette gjelder de fleste psykiske lidelser, og man ser størst effekt ved forekomst av ADHD (Kinge mfl. 2021). Selv i et samfunn med gratis helsevesen og med mindre økonomisk ulikhet enn mange andre land gjør disse forskjellene seg gjeldende (NHO, 2018). Det er derfor særlig interessant når forskning viser at til tross for lik tilgang på helsetjenester finnes det tydelig ulikhet i hvilke familier som rammes av psykiske lidelser. Disse forskjellene er relatert til foreldrenes inntekt og har delvis sammenheng med foreldrenes egen psykiske helse (Evensen mfl., 2021, Kinge mfl., 2021). Dette bør få betydning for utformingen av helsetjenestene for å sikre effektiv tilgang på helsehjelp uansett familiebakgrunn (Evensen mfl., 2021). Resultatene gir sterke argumenter for å redusere sosioøkonomiske forskjeller gjennom sentrale forebyggende tiltak for barn og unges psykiske helse (Reiss, 2013).

Hva barn og unge selv sier

Ungdata er en stor undersøkelse som blant annet tilbys alle ungdomsskole- og videregåendeelever. Den nasjonale rapporten (Bakken, 2019) viser hvordan ungdom som vokser opp i familier med høy sosioøkonomisk status, har det bedre med seg selv og er mer fornøyd med foreldrene, skolen og lokalmiljøet de er en del av. De har flere fortrolige venner enn ungdom fra lavere sosiale lag. I tillegg er unge med høy sosioøkonomisk status i større grad med i organiserte fritidsaktiviteter, trener mer, spiser sunnere og har færre helseplager. Ungdata-materialet viser også en økning i selvrapporteringen av psykiske plager, der ungdom fra lavere sosiale lag er mest plaget. Denne sosiale forskjellen gjør seg mest gjeldende på videregående skole. Det har vært en jevn økning av rapporterte plager blant jentene fra 2010, mens andelen blant guttene har økt i omfang fra 2015.

Voksne for barn utga i 2020 en rapport om utenforskap der de har intervjuet barn og unge. Ungdommene sier selv at de opplever skyld og ansvar for egen situasjon knyttet til det å være utenfor. Eksempelvis har 29 prosent vokst opp med vedvarende lavinntekt, men bare 6 prosent mener dette har noe med utenforskapet deres å gjøre. 3 av 5 mener de selv er årsaken til utenforskapet (Voksne for barn, 2020). Dette tyder på at barn og unge plasserer ansvaret for egen situasjon på seg selv og ikke på strukturelle faktorer som nettopp dårlige levekår. Opplevelsen av skyld og skam kan igjen ha negativ påvirkning på deres psykiske helse.

Skolens betydning

Skolen er en arena der barn og unge fra alle samfunnslag møtes. Å være del av et trygt, utviklingsstøttene og inkluderende fellesskap i klasserommet vil være av stor betydning for elevers trivsel og læring. Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019–2024) peker på at en trygg og god omsorg samt gode barnehager og skoler er grunnleggende for å sikre like muligheter og gode levekår for alle. Lærerne er i en særstilling for å oppdage elevers strev, enten det handler om fattigdom, psykiske helseplager eller ensomhet. Noen vansker kan imidlertid være vanskeligere å oppdage, og særlig hvis den unge går langt i å forsøke å skjule sine bekymringer og følelse av utenforskap knyttet til dårlige levekår. Unge som vokser opp i familier med lav inntekt, mangler ofte sosialt nettverk, også på skolen (Voksne for barn, 2020). Vi vet at de elevene som har lite sosial støtte, er dårligere rustet til å møte utfordrende livssituasjoner (FHI, 2015), og at elever som i mindre grad føler tilknytning til medelever, lærere eller skolemiljøet har større sannsynlighet for å avslutte skoleløpet uten vitnemål (Frostad mfl., 2014). Elever fra familier der foreldrene har lav sosioøkonomisk status, faller oftere ut av skolen enn andre (Strand & Kindt, 2019).

Å jobbe med levekår er et samfunnsansvar. Økonomiske støttesystemer som lån- og stipendordninger er blant viktige strukturelle tiltak som kan bidra til å demme opp for systematisk urettferdighet. Dersom alle elever skal ha fullt ut anledning til å delta i fellesskapet på skolen, må skolenes verdigrunnlag og kultur tydeligere rettes mot inkludering av denne elevgruppa. Det er ikke til å komme bort fra at skolens rolle i dette lagarbeidet også legger et spesielt ansvar på lærerne, og mange strekker seg allerede langt for å hjelpe. Flere av ungdommene som ble intervjuet i Kirkens bymisjons rapport om fattigdom (2019), nevner skolen som en støttende arena i form av lærere som bryr seg om dem, fanger opp behov og forsøker å tilrettelegge i det de selv opplever som økonomisk pinlige situasjoner. Her vil vi trekke frem lærernes mulighet til å ha blikk for den enkelte og bevissthet om at det finnes elever med slike utfordringer i de fleste klasser. Dette bør stå sentralt i utformingen av skolen som organisasjon og i det praktisk- pedagogiske arbeidet på skolen. Dette kan omhandle alt fra at lærer legger til rette for at foreldre og barn blir kjent med hverandre utenom skoletid, og at de spør om elevens gode sommerminner istedenfor å spørre om hvor elevene har vært på ferie, til at man lager masker i kunst- og håndverkstimene som benyttes i karnevalsfeiringen. Summen av slike små grep kan bidra til at flere elever opplever å være inkludert.

Avdekkings- og handlingskompetanse

Vi vet at elever som kommer fra familier med dårlige levekår, bekymrer seg mye og bruker mye krefter på å skjule familiens problemer og strev. Det er rimelig å anta at dette medfører at de både kan fremstå som umotiverte og ha vansker med å konsentrere seg til tider. For noen av disse elevene kan skolens kompetanse på sammenhengen mellom levekår, psykisk helse og læring være utslagsgivende for at tiltak som treffer, settes inn tidlig nok til at eleven fullfører skoleløpet. I grunnskolen er foreldrene en viktig samarbeidspartner. Hvordan kan skolen rustes til å ta opp ladede temaer som foreldrenes egne psykisk plager og svake økonomi? Hvis skolen og hjelpeapparatet både spør om familiens økonomi og snakker åpent om at alle elevene har ulike behov, kan man lette på stigmaet ved å vokse opp under trangere kår og bidra med nødvendig hjelp på et tidligere tidspunkt. Har kontaktlærerne et fast tidspunkt elevene kan oppsøke dem på etter skoletid? Kan de melde fra om utfordringer på e-post eller sms til læreren? Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019–2024) understreker hvor viktig det er at lærere besitter avdekking- og handlingskompetanse: Lærerne trenger å vite hva de skal se etter hos elever som strever, og de må vite hva de kan gjøre, eller hvem de kan kontakte for å få støtte til å hjelpe elever som har vansker.

Skolen har en rekke hjelpetjenester å forholde seg til på kommunalt nivå, og i noen klasser vil også spesialisthelsetjenesten være en aktuell samarbeidspartner. I regjeringens strategi mot barnefattigdom fremheves det at tiltak ofte er dårlig koordinert og samordnet, og innsatsen settes ofte inn for sent (Fløtten & Nielsen, 2020). Tjenestenes kunnskap om hverandre og organiseringen av hjelpetjenestene vil kunne bidra til at vi får et sterkt lag rundt eleven, der eleven både føler seg sett, og behovene blir imøtekommet. Et tydeligere og mer helhetlig samarbeid mellom skole- og helsetjenester ser ut til å ha stor effekt på barn og unges helse (Suto mfl, 2021).

Et viktig prinsipp for de fleste hjelpetjenester er at når man spør, må man også vite hva man kan gjøre med vanskene som avdekkes. Iverksetting av tiltak må komme i forlengelsen av avdekkingssamtalen. Det er sentralt at kommunen har tilgang på gode tiltak for denne elevgruppa, som for eksempel kultur og fritidsaktiviteter.

Burde flere universelle tiltak legges til skolene selv som et ledd i det kommunale støtteapparatet? Klasseforskjellene i rekruttering til fritidsaktiviteter har økt de siste årene (Strandbu mfl., 2017). Kan flere kommuner få til et økt samarbeid mellom skolefritidsordningen og andre foreninger? Vi vet at unge som deltar i organiserte fritidsaktiviteter, trives bedre både på skolen og i nabolaget, og de utvikler sosiale og psykologiske ferdigheter på disse arenaene (Jacobs mfl., 2019). Andre tiltak kan være at skolen har åpent hus flere ettermiddager i uka eller i ferien på mellom- og ungdomstrinnet. Kommunalt ansatte miljøarbeidere kan sørge for ulike aktiviteter som matlaging, brettspill, filmvisning eller formgivningsaktiviteter og gi ungdommer et sted å være med trygge voksne tilgjengelig. Slike samarbeid kan øke mulighetene for å ta del i et godt fellesskap, men også for å komme i gang med andre tilbud etter skolen.

Hjelpetjenesters ansvar

Når det er slik at elevenes levekår påvirker deres psykiske helse, og gjennomføring av videregående opplæring forebygger dårlige levekår, må de kommunale tjenestene som arbeider helsefremmende og forebyggende, sørge for å bistå skolen. For å få til dette må alle som er en del av laget rundt barn og unge, utvide sitt mandat. Dårlige levekår påvirker så mange aspekter i barn og unges liv, og når vi mistenker ekstra utfordringer på dette området i familier, kan vi ikke stole på at andre tjenester eller fagpersoner tar jobben. Alle hjelpetjenestene for barn og unge må ha kompetanse på levekår og konsekvensene de har for barn og unges livsløp.

Rapporten om fattigdom (Kirkens Bymisjon, 2019) tar for seg barn og unges erfaringer med å vokse opp i et hjem med trang økonomi, og hva de selv mener kan være nyttige tiltak for å hjelpe familiene. De nevner flere eksempler på gode intervensjoner i ulike kommuner. Rapporten beskriver behovet for tverrsektorielt og helhetlig arbeid for å fange opp de familiene som trenger hjelp på flere arenaer. De beskriver videre hvordan fellesskapstankegangen er gjennomgående i det arbeidet som gjøres i noen kommuner, hvor gode relasjoner og lagarbeid i tjenestetilbudet er det som gir gode resultater for familiene. Rapporten anbefaler at tiltakene settes inn på to nivåer: å bedre en vanskelig familiesituasjon gjennom tiltak rettet mot foreldrene, samtidig som man forebygger sosial arv ved å jobbe systematisk med disse barna og ungdommene gjennom hele oppveksten. Det å fullføre videregående skole og få jobberfaring er særlig viktige milepæler som disse tiltakene kan hjelpe ungdommene til å nå. Disse barna og ungdommene trenger helhetlige sømløse strukturer uten stadige nye dører som det må bankes på.

Tjenestene kan ikke være utformet på en slik måte at de individualiserer problemstillingene som omhandler dårlige levekår. Ansatte må ha kompetanse på levekår og erkjenne at dette innebærer en utvidelse av deres tjenestes mandat. En slik utvidelse vil kunne innebære at pedagogisk-psykologisk tjeneste tar hensyn til at det å bekymre seg for foreldres økonomi kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg på skolen. Faglige vansker kan skapes av konsentrasjonsvansker og bekymringer, og for noen elever kommer dette i tillegg til lærevanskene. God hjelp kan selvfølgelig være vedtak om spesialundervisning til eleven, men det kan hende at bistand til foreldrenes arbeidssituasjon kan være et like sentralt tiltak. Helsesykepleier må tørre å spørre om og kartlegge familiens økonomiske situasjon, i tillegg til å informere om viktigheten av et godt kosthold og å bistå lærer med sosiale utfordringer i jentegruppa. BUP skal også kunne bidra med hjelp til å skaffe en sommerjobb, i tillegg til å gi et samtaletilbud til ungdommer som kvalifiserer til en depresjonsdiagnose. Hvilke symptomer sitter igjen hos ungdommer etter en sommer med økt aktivitet, nye sosiale ferdigheter og færre økonomiske bekymringer? Slike eksempler kan lett bli forenklede fremstillinger av virkeligheten, og det finnes en rekke fagpersoner som allerede gjør sin del av dette viktige arbeidet. Beskrivelsene er et forsøk på å illustrere hvordan det finnes et mulighetsrom der alle tjenester kan utvide mandatet sitt litt og dermed skape viktige bevegelser i riktig retning for de enkelte familiene.

Helsefremmende oppvekstmiljø

En kartlegging utført av NIBR og NOVA (2017) viste at over 60 prosent av kommunene rapporterte at psykiske helseplager hos barn og unge var deres fremste utfordring i folkehelse- og forebyggingsarbeidet. Gjennom folkehelsetiltak og det å jobbe systematisk med helsefremmende oppvekstmiljøer for barn og unge vil man forhindre stigmatisering av elever og familier, samt skape strukturer som er viktige både for de som vokser opp under dårlige levekår, samt resten av populasjonen. Skolen som en arena for alle barn er dermed sentral, men den kan ikke gjøre dette arbeidet alene. Hjelpetjenestene og skolen må knytte tettere bånd, og alles mandat må utvides litt. Løsningene er mange og sammensatte, men en god start er å spørre dem det gjelder. Utformingen av folkehelsearbeidet bør med andre ord gjøres i samarbeid med barn og unge selv, slik at skolen og oppvekstmiljøet blir en sentral faktor i det å utjevne levekårsforskjeller for barn og unge.