Uklar nytte av bachelor- og masteroppgaver i lærerutdanningene

Forskere ved Senter for profesjonsstudier har bidratt til rapporten «Arbeid med bachelor- og masteroppgåver i lærarutdanningane» (regjeringen.no, pdf), en kartlegging gjort på oppdrag fra Faglig råd for lærerutdanning (regjeringen.no). Forsker Marte Lorentzen (avbildet) har ledet arbeidet fra SPS sin side.

I kartleggingen har forskerne undersøkt hvordan alle landets yrkesfaglærer-, barnehagelærer-, faglærer, grunnskolelærer og lektorutdanningene forstår og arbeider med bachelor- og masteroppgaven.

Et sentralt spørsmål er hvem oppgavene skal være nyttige for – studentene, lærerne i deres arbeidshverdag, eller begge?
– Marte Lorentzen, forsker ved Senter for profesjonsstudier

Rapporten er basert på en spørreundersøkelse til alle landets lærerutdanninger, samt intervjuer med studenter, veiledere og fagansatte i utdanningene, studieledere og lærere/barnehagelærere.

Tilrettelegging for studenter krever mye av lærerne

Det er tidligere verken forsket så mye på hvordan studentene jobber med disse oppgavene, eller hvordan de brukes, sier Lorentzen.

Vi fant at det ikke var helt klart hvilken funksjon oppgavene skulle ha, verken som ledd i studentenes utdanning eller i den videre yrkesutøvelsen deres.
– Marte Lorentzen

I kartleggingen kom det blant annet frem at de fleste studenter innhenter egne data til oppgavene.

På sikt kan dette føre til en overbelastning av praksisfeltet, fordi lærere og barnehagelærere må bruke mye tid på tilrettelegging av studentenes datainnsamling, som for eksempel å stille opp på intervjuer.

- Ett viktig spørsmål blir da hva skolene får igjen for arbeidet med denne tilretteleggingen, et annet om de får spilt inn egne problemstillinger før studentene velger tema for oppgavene sine. Hva trengs det kunnskap om? sier Lorentzen.

Få rutiner for samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningene

– I mange utdanninger kan praksisfeltet melde inn temaer og problemstillinger de ønsker undersøkt av studentene, men ut over dette fant vi generelt få eksempler på involvering av praksisfeltet underveis og etter oppgavearbeidet, sier Lorentzen.

Mange utdanninger mangler for eksempel arenaer og rutiner for å dele kunnskap fra BA- og MA-oppgavene med lærerne og barnehagelærerne.

– Lærerne ved skolene og barnehagene som hadde bidratt til studentenes oppgaver, fikk derfor ikke nyttiggjort seg den nye kunnskapen. Hvordan vi kan gjøre praksisfeltet, utdanningene og studentene til gjensidige partnere blir sentralt framover, mener forskeren.

Forskningsbasert oppgaver mest nyttige for studentene

Et viktig formål med bachelor- og masteroppgavene i alle lærerutdanningene er at de skal være både forskningsbaserte og profesjonsrettede, altså nyttige i yrkesutøvelsen, forteller Lorentzen.

I kartleggingen kom det imidlertid frem store forskjeller blant ansatte i utdanningene, studenter og personer fra praksisfeltet når det gjaldt hvordan begrepene ble forstått og tolket.

– Oppgavene som var basert på intervjuer og observasjon, ble av mange av de vi snakket med oppfattet som mer relevante og profesjonsrettede enn oppgavene som for eksempel var basert på dokumentanalyser, sier Lorentzen.

Når det gjaldt hva som utgjorde forskningsbaserte oppgaver, var det her forskjeller mellom de ulike utdanningene. For eksempel la man i barnehagelærer- og yrkesfaglærerutdanningene, der studentene skriver en bacheloroppgave, vekt på oppgaven som et utviklings- og utforskningsprosjekt, forklarer forskeren.

I grunnskolelærerutdanningen, der studentene skriver en masteroppgave, ble det derimot forventet mer avansert og systematisk bruk av vitenskapsteori og forskningsmetode.

I alle utdanningene meldte studentene selv at det var nyttig og gøy å fordype seg i oppgavene, og at arbeidet med å utforske problemstillinger, være kritiske og stille spørsmål vil gjøre dem til bedre lærere.
– Marte Lorentzen

Behov for å styrke veiledernes kompetanse

Et annet sentralt tema i kartleggingen gjaldt veiledningen av studentene. For hva slags kompetanse trenger veilederne? I veldig mange utdanninger ser det ut til at veileder blir valgt basert på kapasitet, og ikke tema eller metodisk kompetanse, sier Lorentzen.

– Både denne kartleggingen og tidligere studier viser at det er behov for å styrke veilederkompetansen i lærerutdanningene, uttrykker hun.

Et siste potensiale Lorentzen vil peke på er at studentene i mange utdanninger ikke gis mulighet til å bruke data fra avsluttede eller pågående forskningsprosjekter i oppgavene sine. Tilgangen til denne type prosjekter er i stor grad avhengig av veileder, fordi utdanningene gjerne mangler systemer for å introdusere studentene for slike data.

– Å skape sterkere koblinger mellom eksisterende forskningsprosjekter og studentenes oppgaver vil kunne gi gevinster for både studentene, utdanningene og praksisfeltet, avslutter Marte Lorentzen.