Dette er viktig for å få et godt barnehagemiljø

Aktivitetsplikten legger sterke føringer for vårt ansvar som pedagogiske ledere. Refleksjoner over praksisfortellinger som narrativ dokumentasjon kan gi personalet en større forståelse for yrkesutøvelsen sin og en bevissthet rundt hvorvidt praksisen deres er i tråd med fagkunnskap og føringer i barnehagens mandat.

Bevisste og ubevisste handlinger

«Det var alltid så lett å gå fra barnet i barnehagen når du hadde tidligvakt», fortalte en mor meg ved et tilfeldig møte, flere år etter at barnet var sluttet i barnehagen. En hyggelig tilbakemelding, som mange barnehageansatte kan kjenne igjen fra egen praksis. Der og da ble det ikke utdypet nærmere hvilke handlinger denne oppstarten på dagen innebar. I etterkant vekket det likevel noen spørsmål om hva som lå bak utsagnet: Var det noe i måten jeg så og anerkjente barnet på, tilbud om å sitte på fanget, eller kanskje invitasjon om å bli med i fellesskapet rundt frokostbordet? Kanskje var det noe i kommunikasjonen oss imellom, verbalt og nonverbalt, som ble betydningsfullt?

Som pedagogiske ledere er det vårt oppdrag å lede arbeidet slik at samhandling med barna er i tråd med verdier, fagkunnskap og føringer i barnehagens mandat, og til det beste for barnet. Det å undersøke og reflektere over våre handlinger har på ny blitt viktig gjennom innføringen av nulltoleranse, og aktivitetsplikten i kapittel VIII i barnehageloven (2020). For på samme måte som når våre ubevisste ord og handlinger bidrar til god omsorg for barna, kan dette ubevisste også føre til at barn opplever krenkelser av ulik art. Et spørsmål som melder seg, er hvordan vi kan bli mer oppmerksomme på våre handlinger, bevisste og ubevisste, enkeltvis og sammen i kollegiet, for å utvikle en pedagogisk praksis som ivaretar barns beste? Denne problemstillingen arbeidet jeg med i en studie om hvordan pedagogiske ledere utviklet kunnskap i personalet gjennom felles refleksjon med utgangspunkt i praksisfortellinger som narrativ dokumentasjon (Tollnes, 2017).

Må være bevisste

En av informantene i denne undersøkelsen satte ord på betydningen av «å reflektere sjøl over hvordan vi er mot barn. (…) Det kan være små krenkelser, store krenkelser. Det kan skje ganske mye hvis man ikke er bevisst som voksenperson».

Mobbing innebærer handlinger fra voksne eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull deltaker i fellesskapet og mulighet for medvirkning (Lund & Helgeland, 2020). Det er det enkelte barnets opplevelse som er sentralt, og som fordrer personalets evne til å forstå barna og deres følelser. Barnehageloven legger klare føringer for et godt psykososialt læringsmiljø for barna. Loven stiller krav til ansatte om å følge med på og melde fra dersom barna krenkes eller utsettes for utestenging, mobbing, vold, diskriminering eller trakassering i barnehagen. Dette krever ansatte med evne og vilje til å reflektere over om den praksisen de utøver, er i tråd med føringene i barnehagens mandat.

Lærer av praksisfortellinger

Barnehagen er, ifølge rammeplanen, en lærende organisasjon der personalet skal reflektere over faglige og etiske problemstillinger, oppdatere seg og være tydelige rollemodeller (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 15). For å skape en lærende organisasjon er man avhengig av at menneskene i organisasjonen lærer, skriver Jacobsen (2018). Felles arbeid med praksisfortellinger er en anerkjent metode for å oppnå slike læringsprosesser. En av de pedagogiske lederne jeg intervjuet, pekte nettopp på at «de hadde en fast prosedyre med deling av en praksishistorie på hvert avdelingsmøte, som ble reflektert over og diskutert. Dette arbeidet opplevde informanten som lærerikt, og en kilde til synliggjøring av tanker, holdninger og verdier i kollegiet».

Denne synliggjøringen av praksisen kan ses i sammenheng med taus kunnskap. Det er ifølge Lauvås & Handal (2014) en innsikt av kroppslig eller sanselig art. Taus kunnskap er en innforstått kompetanse som ikke lett lar seg artikulere, men som i hovedsak kommer til uttrykk gjennom praktiske ferdigheter og handlinger, som i eksempelet i starten av denne artikkelen.

Upåaktet faglighet

Ahrenkiel et al. (2013) har introdusert uttrykket upåaktet faglighet som gir god gjenklang til arbeid som ikke er så lett synlig, og som tilsynelatende heller ikke blir tilstrekkelig verdsatt. Dette kan være daglige gjøremål som ses som selvfølgelige, men som også inngår i måten vi utfører de mer planlagte pedagogiske aktivitetene på. Videre argumenterer Ahrenkiel et al. for at personalets kommunikasjon både verbalt og nonverbalt gjennom dagen bidrar til å skape en god sammenheng i dagen for barna. Det er viktig at personalet får tid til å reflektere over hvordan denne upåaktede fagligheten virker inn på samhandlingen med barna.

Narrativ dokumentasjon

Arbeid med praksisfortellinger som narrativ dokumentasjon (Hedegaard Hansen, 2011) er en konstruktiv måte å synliggjøre den tause kunnskapen og den upåaktede fagligheten på, for å utvikle pedagogisk arbeid. Når man skriver ned fortellinger basert på egen praksis, er det lettere å forstå hva slags verdier og mål som påvirker den ansattes pedagogiske handlinger.

Praksisfortellingen dokumenterer de pedagogiske prosessene og den faglige selvforståelsen som produseres og reproduseres i praksis. Hensikten med praksisfortellingen er ikke å diskutere eller definere om personens handlinger er riktige eller ikke, men heller å forstå hvilke verdier, vaner, normer eller kunnskaper som ligger til grunn for den ansattes handlinger. Praksisfortellingen kan kollegiet bruke for å reflektere over hvilke verdier og mål vi er opptatt av og handler ut fra. En av assistentene i min undersøkelse forteller om en slik bevisstgjøring: «Praksisfortellinger som vår egen blir på en måte vår opplevelse av en situasjon, så når man begynner å reflektere over den, så kan andre se på det på andre måter og fra barnets perspektiv.»

Assistenten fortalte også at det å måtte skrive ned praksisfortellinger bidro til at personen ble mer bevisst på det som skjedde i barnehagen, og om praksisen var forenlig med mandatet. Som en av informantene sa: «Det er da vi må prate sammen, når den tause kunnskapen på en måte blir mer og mer tydelig, og den kanskje ikke alltid er like god hele tida.» Praksisfortellingen kan brukes for å reflektere over hvilke verdier og mål vi er opptatt av og handler ut fra.

Plikten til å følge med

Ved å belyse situasjoner og opplevelser med utgangspunkt i praksisfortellinger kan kollegiet hjelpe hverandre med å få en økt forståelse av hva som skjer i det daglige arbeidet, og hvordan dette påvirker barnas psykososiale læringsmiljø i barnehagen. Refleksjonsarbeidet i min undersøkelse ble i hovedsak omtalt som å se tilbake på handlinger, og reflektere over utførte handlinger. Informantene erfarte at den tause kunnskapen ble synlig i kollegiet, og at de sammen kunne søke ny kunnskap og forståelse. Det førte igjen til at de lærte noe nytt både individuelt og sammen og på den måten kunne endre sin praksis. Denne forståelsen er i tråd med det Ahrenkiel et al. (2013) fant i sin undersøkelse, der det å synliggjøre og reflektere over den upåaktede faglige kompetansen var et godt grunnlag for videre kompetanseutvikling i personalet. Lund og Helgeland (2020) fremhever også denne plikten til å ha en skjerpet oppmerksomhet på og følge med på det som skjer i barnas læringsmiljø. Det å kommunisere og reflektere er en del av barnehagers kvalitetsarbeid.