Forsker gir de syriske flyktningbarna en stemme
Dima Mohamad var grunnskolelærer da hun måtte forlate Syria. I dag forsker hun på hvordan innvandrerbarn opplever skolen i Norge.
En versjon av saken ble først publisert på forskning.no
Mer enn 35 000 syriske flyktninger kom til Norge i 2011 når krigen brøt ut. Hvordan møter vi behovene til barna?
Internasjonal forskning viser at det ikke er så enkelt å starte livet på nytt, etter å ha flyktet fra et land i krig. Å møte en helt ny kultur, et nytt språk og et annerledes skolesystem er krevende. Ekstra krevende er det for barn som trenger ekstra støtte på grunn av psykiske eller fysiske utfordringer. Barn som har spesialpedagogiske behov, er særlig sårbare i møte med det nye landet.
Hvordan vi møter flyktningbarns behov i Norge vet vi lite om, og enda mindre vet vi hvordan flyktningbarn med særlige behov har det i Norge.
Endelig skjer det forskning på feltet i Norge
I Norge, og også i Norden, er forskningen på flyktningbarn med særskilte behov mangelfull. Heldigvis blir det endring på det nå, takket være Dima Mohamad som er i gang med sitt doktorgradsarbeid ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO.
Dima var grunnskolelærer da hun forlot Syria for syv år siden. Med stipend fra det italienske utenriksdepartementet reiste hun til Italia, hvor hun tok en mastergrad i klinisk psykologi.
To år senere var hun i Norge og fullførte en ny mastergrad ved NTNU i Trondheim.
Etter noen år som lærer i Norge, bestemte Dima seg for å skrive en doktorgrad om innvandrerbarn med særlige behov som trenger ekstra støtte.
– Jeg oppdaget at blant flyktningbarn er det større andel barn med særskilte behov, sammenlignet med andelen barn med særskilte behov blant norskfødte barn. Når jeg innså at forskningen på disse barna er mangelfull, bestemte jeg meg for å forske selv, forklarer Dima.
Nylig publiserte hun en artikkel med funn fra sin mastergrad, som er relevant for hennes doktorgradsprosjekt. Artikkelen er skrevet sammen med professor Henri Pesonen og professor Luca Tateo fra samme institutt, samt professor Anne Trine Kjørholt fra NTNU. Både Pesonen og Tateo har inkludering som sitt spesialfelt og er veiledere til Dima.
Forskningsmaterialet fra studien er samlet inn gjennom dybdeintervjuer med fem syriske elever med spesialpedagogiske behov, og deres foreldre.
Både Pesonen og Tateo påpeker at denne forskningen er ekstra verdifull, siden den gir en stemme til barnas perspektiv, hvilket er sjelden i forskningssammenheng.
Trenger ikke skjule de spesialpedagogiske utfordringene
– I intervjuene kommer det fram både oppløftende, men også bekymringsverdige fortellinger, sier Dim.
Foreldrene er takknemlige for at de ikke trenger å skjule de spesialpedagogiske behovene i Norge. De forteller om å kunne senke skuldrene når de først får den hjelpen de trenger for barna.
Barna sier at de ikke møter de samme faglige presset som de møtte i hjemlandet, og det er de lettet over. De kan lære på egne premisser.
Men utfordringene er mange, og det handler mye om at det er vanskelig å navigere i systemet for å få adekvat hjelp.
– Dette er svært bekymringsfullt, presiserer Dima.
At det er så vanskelig å få tilgang til hjelpeapparatet før familiene behersker norsk, krever mer innsats på systemnivå, mener forskeren.
Det skal ikke være slik at en vellykket inkludering forutsetter at du mestrer språket. Det er rett og slett en urealistisk forventing som legges på de nyankomne.
Flyktningbarna savner venner
Flyktningbarna selve har sterke fortellinger om utenforskap.
– De syriske elevene savner venner i klassen.
Dima påpeker at det er problematisk fra et inkluderingsperspektiv at de ikke har vennskap blant norskspråklige barn.
– En vellykket inkludering forutsetter areaer hvor du kan trene på språket med jevnaldrende. Å få tilgang til hverdagsspråket gjennom felles aktiviteter og fellesskap er noe annet enn å bare lære seg det i skolebenken.
Forskeren konkluderer med at det må rettes fokus på å motvirke isolasjon, og skolen har en jobb å gjøre med å skape inkluderende klasserom som omfavner mangfold.