Utdanner vi fortsatt uskikkede lærere?

I mitt arbeid som institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering ved OsloMet opplever jeg stadig at vitenskapelig og administrativt ansatte, samt praksislærere, har et stort behov for å vite mer om skikkethetsvurdering. Hva er dette? Hvorfor og hvordan skal vi gjøre en løpende skikkethetsvurdering? Når melder vi tvil om en students skikkethet, og hva melder vi tvil om? Det er mange ulike momenter i en sak som angår skikkethet. Man vil oppleve etiske dilemma, og man må kunne de juridiske reglene som må følges.

Lovverk og saksgang

Skikkethetsvurdering styres av lovverket og er hjemlet i UH-loven § 4.10 Utestenging etter skikkethetsvurdering. Spesielt å legge merke til for alle som har studenter i praksis, er punkt 2 som sier følgende:

Vitnemål for fullført utdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket for yrket. (UH-loven § 4.10 (2))

Dette punktet innebærer et ansvar. Enkelt kan det sies at hver gang det settes en beståttkarakter, har den som setter karakteren, vurdert studenten som skikket til fremtidig yrkesutøvelse så langt det kan vurderes på dette tidspunkt.

Når vi arbeider med skikkethetsvurdering, så arbeider vi etter Forskrift om skikkethetsvurdering i høyrer utdanning. Der står det hva skikkethetsvurdering er, kriterier for skikkethetsvurdering samt saksgang ved særskilt skikkethetsvurdering. Skikkethetsvurdering er en prosess som tar tid, og studenten skal ha en mulighet til å bli skikket ved å få utvidet oppfølging og veiledning. Det å melde en tvil om skikkethet er vel å merke ikke det samme som å utestenge studenten, men en melding om at man er usikker på om studenten har de faglige og personlige egenskaper som er nødvendige for utøvelsen av yrket.

Den løpende skikkethetsvurderingen skal gjøres av alle som er i kontakt med studenten. Ved tvil om skikkethet hos en student er det den institusjonsansvarlige for skikkethetsvurdering ved institusjonen som skal motta meldingen og ta seg av den videre behandlingen. Den som da har meldt tvil, er ute av saken når tvilen er meldt. Institusjonsansvarlig fremmer så saken for skikkethetsnemnda, og skikkethetsnemnda vil så eventuelt lage et forslag om utestengelse av studenten. Deretter oversendes saken til universitetets klagenemnd, som kan utestenge studenten.

Det er for alle som har studenter, viktig å kjenne formålet (paragraf 2) og vurderingskriteriene (paragraf 3) for lærer- og spesialpedagogiske utdanninger, i Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning.

Definisjon og formål

§ 2. Definisjon og formålet med skikkethetsvurdering

Skikkethetsvurdering skal avdekke om studenten har de nødvendige forutsetninger for å kunne utøve yrket. En student som utgjør en mulig fare for liv, fysisk og psykisk helse, rettigheter og sikkerhet til de pasienter, brukere, barnehagebarn, elever, eller andre studenten vil komme i kontakt med under praksisstudiene eller under fremtidig yrkesutøvelse, er ikke skikket for yrket.

Løpende skikkethetsvurdering av alle studenter skal foregå gjennom hele studiet og inngå i en helhetsvurdering av studentens forutsetninger for å kunne fungere i yrket.

Hvis det er begrunnet tvil om en student er skikket, skal det foretas en særskilt skikkethetsvurdering.

Det er hensynet til de sårbare gruppene som først og fremst skal ivaretas gjennom skikkethetsvurderingen, det vil si barna og elevene. I utdanninger hvor en skal lære å ta ansvar for barn og elever, er det flere nivåer innenfor kommunikasjon og veiledning en må beherske. En må også kunne arbeide og samarbeide på flere plan. Det dreier seg om å være en god rollemodell, å ikke opptre krenkende eller truende samt å ta veiledning.

Dette er utfordrende og setter store krav til selvinnsikt, kunnskap om faget og innsikt i mellommenneskelig samspill. Det kan være at vi i den løpende skikkethetsvurderingen gjør studentene en bjørnetjeneste ved å skulle «hjelpe dem» gjennom utdanningen. Alle studenter skal kunne det samme og ha nådd læringsmålene for lærerutdanningen når de avslutter sin utdanning. Det er rett og slett dårlig gjort av oss som utdanningsinstitusjon å utdanne studenter til nederlag.

Et annet viktig anliggende i forskriften ligger i formuleringen «en mulig fare for». Dette innebærer at institusjonene skal vurdere risiko for at studentene ikke kommer til å ivareta dem som de skal ha ansvar for i et kommende yrke. Det betyr at hensynet til barn og elever skal veie tyngst i skikkethetsvurderingen av studentene.

Vurderingskriterier

Kriteriene praksislærere må kjenne til, står i forskriften om skikkethetsvurdering paragraf 3. En student er uskikket i utdanningene dersom ett eller flere av følgende kriterier er oppfylt:

a. studenten viser manglende vilje eller evne til omsorg og til å lede læringsprosesser for barn, unge og vaksne i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.

b. studenten viser manglende vilje eller evne til å ha oversikt over hva som foregår i en barnegruppe eller klasse og ut fra dette skape et miljø som tar hensyn til barn, unge og voksnes sikkerhet og deres psykiske og fysiske helse.

c. studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn, unge og voksne i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.

d. studenten viser manglende vilje eller evne til å kommunisere og samarbeide med barn, unge og voksne.

e. studenten har problemer av en slik art at han/hun fungerer svært dårlig i forhold til sine omgivelser.

f. studenten viser for liten grad av selvinnsikt i forbindelse med oppgaver i studiet eller kommende yrkesrolle.

g. studenten viser manglende vilje eller evne til å endre uakseptabel adferd i samsvar med veiledning.

h. studenten viser truende eller krenkende atferd i studiesituasjonen.

(Fra § 3. Vurderingskriterier for lærer- og spesialpedagogiske utdanninger i Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning)

Det er disse kriteriene en skal vurdere skikkethet etter, og som en skal henvise til når en melder en mulig tvil. Det er positivt at det står vilje og evne. Enkelte studenter har ikke vilje, og enkelte har dessverre ikke evne. Det er bedre for studenten at det meldes tvil tidlig i studieløpet, da det da kan være enklere å velge et annet fremtidig yrke.

Noen typiske problemstillinger

Lærere som har studenter i praksis, ringer meg ofte for å spørre om råd, og det er jeg glad for. Noe av det som er utfordringene, slik jeg opplever det, er å skulle vurdere studenters personlige egenskaper som lærer og vurdere hvor grensen går for å være uskikket. Rundskriv F-07-16 til forskrift om skikkethetsvurdering sier at det er viktig at vi vurderer både faglige og personlige forutsetninger til å kunne fungere i fremtidig yrke. Da vil vi noen ganger bevege oss inn på det personlige plan for studentene:

Utdannere skal løpende vurdere personlige egenskaper, og vi skal bruke vårt skjønn (F-07-16 side 3).

Det fins for eksempel studenter som alltid kommer for sent, som aldri leverer noe i tide, som alltid skal ha utsettelser på innleveringer og arbeidskrav, som rekker opp hånden i tide og utide, som det alltid blir bråk og krangler rundt, som er høylytte og alltid klagende. Er det disse studentene vi vil ha inn i vårt yrke? Kan vi ta en samtale med dem og si at vi reagerer på oppførselen deres? Eller hva med de studentene som ikke kan lede en klasse, ikke tar imot beskjeder, alltid skal kverulere, ikke vil samarbeide, tar stor plass, vil gjøre ting på sin egen måte? Alt dette er problemstillinger vi kan få meldt fra om gjennom en tvilsmelding.

Når studenten er ute i praksis

Praksislærerne er noen av de viktigste rollemodeller vi har for våre studenter. Det er også de som ser studentene mest i undervisning og i direkte kontakt med elevene og kan si noe om hvordan de fungerer. Det skal være evne og vilje til å ta veiledning og til å arbeide for å bli en god lærer hos de studentene om de blir vurdert til skikket for yrket og består praksisperioden.

Den enkelte students skikkethet skal vurderes løpende både i den teoretiske og den praktiske delen av studiet. Dette innebærer at lærere, praksislærere, veiledere og andre som har med studenten i utdanningssituasjonen å gjøre, har et ansvar for å følge med og foreta løpende vurderinger. (Rundskriv F-07-16)

Løpende skikkethetsvurdering skal foregå gjennom hele studietiden, og lærere skal her gjøre seg opp en mening om det er sider ved en student som kan gjøre vedkommende uskikket til å utføre yrket. En vurdering som stiller spørsmål ved skikketheten, vil normalt resultere i at studenten stryker i praksis (stryker i fag, eller at studenten blir veiledet ut av studiet). Den løpende skikkethetsvurderingen er ikke underlagt noen formell saksgang, men følger prosedyrene som institusjonen har ved stryk og veiledning av studenter.

De fleste studenter oppfører seg bra, tar studiet på alvor, og vi er aldri i tvil om at de vil bli gode lærere. Men så kommer de sakene der vi er i tvil, og da må noe gjøres, først må en ta den alvorlige samtalen med studenten, ofte gi varsel om stryk. Det er viktig å være tydelig og ærlig i tilbakemeldingene til studenten her. Det er også slik at varsel om stryk kan gis så snart en er i tvil om at en student vil klare å bestå praksisperioden. Vi er fortsatt i den løpende skikkethetsvurderingen. Enkelte ganger er de episodene som fører til varsel om stryk, så alvorlige at praksisstedet velger å sende en melding om tvil om skikkethet samtidig som de sender varsel om stryk. Det kan være en student som har psykiske eller fysiske plager som gjør studiesituasjonen utfordrende for dem. Det kan være studenter som er oppmerksomhetssøkende, spesielt synlige eller veldige usynlige eller krevende på en påfallende måte. Det bør alltid vurderes om det skal sendes en tvilsmelding om skikkethet når en gir varsel om stryk, og når en stryker studenter i praksis. Det er ikke alle stryksaker som også handler om skikkethet, men det er mitt inntrykk at det er flere enn de det gis melding om. Studenter har to forsøk i alle praksisperioder. Ved en skikkethetssak kan praksis utsettes, det vil si neste forsøk utsettes, til studenten har fått veiledning og oppfølging i skikkethetssaken. Oppstart av en særskilt skikkethetssak er at det sendes inn en tvilsmelding. Da vil eventuelt resten av praksisperioden og skikkethetssaken gå parallelt. Det vil i de aller fleste saker hvor dette blir tilfellet, være et tett samarbeid mellom praksisstedet og institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering når dette oppstår.

Spesiell tilrettelegging?

Studenter kan søke om tilrettelegging, det gjøres med henvisning til UH-lovens § 4.3(5). Det gjelder både for praksis og på campus at tilretteleggingen ikke skal redusere de faglige kravene i utdanningen.

UH-loven § 4-3c sier noe om tilretteleggingen vi skal gjøre overfor studenter, men man bør merke seg at punkt 3 i paragrafen lyder:

(3) Den som fullfører og består en utdanning, må ha oppnådd det fastsatte læringsutbyttet. Tilretteleggingen må derfor ikke føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen.

Det kan være at studentene trenger ekstra veiledning og hjelp, og det kan hende at et annet yrke ville passe bedre for dem, og da skal vi i henhold til lovverket si dette til dem også i den løpende skikkethetsvurderingen. Praksislærere forteller meg ofte at de ikke har tid eller ressurser til å gi en slik ekstra veiledning. Mitt råd er da ofte at de gjør den løpende skikkethetsvurderingen slik de skal, og melder tvil om skikkethet når de er i tvil. Det skal ikke tilrettelegges spesielt for studenter i praksisperioder med mindre utdanningsinstitusjonen har gitt beskjed om at dette skal skje. Så lenge en slik beskjed ikke foreligger, skal alle studenter behandles på samme måte; de skal fylle de faglige kravene i henhold til planene for studiet og beskrivelsene av læringsutbyttene. Jeg opplever dessverre i skikkethetssaker at lærere på egen hånd gir ekstra tilrettelegging langt ut over hva som er forsvarlig. Dette er forståelig og menneskelig, ettersom en får et nært forhold til studentene og gjerne vil gi dem omsorg. Men er det viktig å hjelpe studenten til å gjennomføre en utdanning til et yrke de ikke er skikket til å fungere i?

Vi skal ikke redusere de faglige kravene i utdanningen. Hva med arbeidskrav, gir vi studenter flere nye frister eller utsettelse på frister i forhold til det programplanen eller studieplanen sier? Hvorfor gjør vi det? Er dette en privat praksis som ikke hører hjemme i en høyere utdanning? Og er det de samme studentene som hele tiden får disse nye fristene? De institusjonsansvarlige for skikkethetssaker melder om store utfordringer i læreres «private praksis» overfor enkeltstudenter. Da blir det vanskelig å vurdere studenten i et helhetlig lys, og det kan også være at det vanskeliggjør selve skikkethetssaken og den særskilte skikkethetsvurderingen om saken kommer hit. Vi gjør det samme når vi lar studenter få for mange pauser eller få færre krav i undervisningen eller lar enkelte rett og slett slippe lettere. Jeg liker å si at vi må tøffe oss opp, vi må tørre å være tydelig overfor studentene på hva kravene er, og hva de skal gjennomføre. Dette er noe vi gjør til beste for barn og elever, og da er det viktig at vi ikke lager ordninger som medfører at de studentene som sliter mest, slipper enklere unna.

Vi må klare å stille spørsmål til studentene vi opplever at ikke mestrer det de bør. Spørsmål som for eksempel «Hvorfor blir dette vanskelig for deg?» og «Hva gjør at du ikke får det til?». Det handler om menneskelige egenskaper som angår hvordan en fremstår for medmennesker og i fremtidig yrke. Dette er noe vi må snakke om med studentene i den løpende skikkethetsvurderingen og i veiledningen.

Vansker med kommunikasjon

I mange av de sakene der det meldes tvil om skikkethet, handler det om kommunikasjon og det å kunne motta veiledning. I kommunikasjonen skal studenten ivareta barn og elever, samarbeide godt med deres pårørende, foreldre eller andre nære personer, være profesjonell, kunne faget sitt og kunne kommunisere både med nære kollegaer og faggrupper. Det kan oppleves som krevende å beherske en arbeidshverdag der man raskt må kunne skifte mellom disse ulike kommunikasjonsnivåene. Det er ikke alle som får det til, selv etter trening og veiledning.

Utfordringene hos studentene kan ligge på det kognitive, det emosjonelle eller det sosiale nivået. Det kan handle om å være umoden, og det kan være vanskelig å skille fra det å være uskikket. De studenter som er umodne, viser ofte at de tar veiledning ganske raskt. Det kan for eksempel rett og slett handle om skikk og bruk. I teorien vil studentene stryke om de ikke klarer de faglige kravene, men i praksis hører jeg ofte utsagnet «vi lar studenten stå» eller «vi lot hen stå i praksis, hen viste stor vilje». Dette synes noe lettvint i skikkethetsvurdering, for hva tenker vi egentlig når vi sier at «jeg lot dem stå»? I yrkeslivet holder det dessverre ikke å vise god vilje. For elevene er det ikke tilstrekkelig at man ønsker å kommunisere med dem, men ikke får det til. Når det meldes tvil om skikkethet, da starter den særskilte skikkethetsvurderingen. I den særskilte skikkethetsvurderingen har en plikt til å gi studenter utvidet veiledning og oppfølging. Det gjøres i alle saker, på ulike vis. Når ansatte i praksis deltar i denne utvidede veiledning, vil det være i tett samarbeid med institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering og som regel også praksisansvarlig på campus. Skikkethetssakene er taushetsbelagte fra det er opprettet særskilt sak, men de som trenger å vite noe, får vite det, studenten vet alltid hvem som er informert i saken.

En student sa til meg i en vurderingssamtale: «Jeg har jo sosial angst, det hemmer meg når jeg skal snakke til en gruppe». Da hjelper det ikke om denne studenten har en sterk vilje til å bli lærer. Studenten må først få hjelp til å arbeide med angsten sin, gjerne både ved hjelp av utvidet veiledning og oppfølging som de får i forbindelse med skikkethetssaken, og med hjelp av psykolog. Så vil saken vise om studenten er blitt skikket.

Manglende norskkunnskaper

En student må nå de faglige målene i utdanningen. En gruppe det er meldt tvil om de senere årene, er de studentene som ikke har gode nok norskkunnskaper. Det er studenter som ikke forstår eller misforstår beskjeder, og som ikke selv klarer å formulere seg. Jeg hadde en opplevelse med en student som hadde gjennomført relativt store deler av en lærerutdanning, og så kom det frem i samtalen at studenten ikke forsto ordet reflektere. «Hva betyr det egentlig?» sa hen til meg, hva ønsker du av meg? Hvorfor er ikke dette avdekket tidligere i studiet, var det spørsmålet jeg måtte stille studieledelsen da. Jeg synes disse sakene er spesielt triste. Studentene er kommet inn på studiet og tror selv de har gode nok kunnskaper i norsk språk, men så viser det seg at språket er svært mangelfullt. Jeg håper at opptaksmyndighetene vil se på reglene for opptak til studier.

Oppsummert

Alle kan melde tvil om skikkethet, og tvilen skal meldes direkte til institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering, og det er ingen som kan sensurere eller stoppe en tvilsmelding. Institusjonsansvarlig kan avvise en sak, og da vil den som har meldt, få beskjed om dette. I vurderingssamtalene vil det bli snakket med studenten om hvordan veien videre blir for studenten, herunder utvidet veiledning og oppfølging.

Det viktig at alle som har studenter, forholder seg til det som står i planer, regler og lovverk for studiet. Jeg tenker at vi må lære oss å være tydeligere og klarere overfor studentene når det gjelder de formelle kravene til skikkethet og til selve utdanningen. Jeg er sikker på at lærere gjør en veldig god jobb med studenter, men vi kan alltid bli bedre. Og jeg er dessverre redd for at vi fortsatt utdanner uskikkede lærere.