«Vi er jo ikke stonere»: bruk av cannabis og symbolske grenser blant ungdommer vest i Oslo

Innledning

Cannabis er det mest brukte illegale rusmiddelet blant norske ungdommer. Bruken er relativt høy i Oslo-området og har økt noe de siste årene (Bakken, 2022; Pedersen et al., 2019). Oslo har blitt karakterisert som «en delt by». På vestkanten har mange høy sosioøkonomisk bakgrunn, mens det er dårligere levekår og flere med minoritetsetnisk bakgrunn i Oslo øst (Ljunggren & Andersen, 2017). Byen er også delt når det gjelder cannabisbruk, men på en tilsynelatende kontraintuitiv måte: Ungdommer fra Oslo vest bruker stoffet oftere enn de øst i byen (Bakken, 2018).

Den såkalte «disadvantage hypothesis» har vært viktig på dette feltet. Rusproblemer synes nemlig å være mest utbredt i sosioøkonomisk svakstilte områder (Karriker-Jaffe, 2013; McNulty & Bellair, 2003). De offentlige scenene for å bruke og omsette illegale rusmidler er også i Oslo knyttet til sentrumsområder øst i byen. Mange fra disse miljøene kommer i kontakt med politiet og offentlige hjelpeinstanser (Uteseksjonen, 2017). En fersk studie kan tyde på at ungdommer fra de samfunnsmessige elitene derimot har lav sannsynlighet for å pådra seg straffereaksjoner dersom de bruker og omsetter illegale stoffer (Pedersen et al., 2022). Bruken i ressurssterke grupper foregår ofte skjermet fra både politiet og «det offentlige blikk». Vi vet lite om hvordan denne ungdomsgruppen forholder seg til og bruker cannabis.

Ungdommers forhold til cannabis synes gjerne å gå gjennom ulike faser: Tidlig i tenårene er stoffet et symbol på mulig avhengighet og marginalisering, der voksenstemmene har stor betydning. Så blir bruken mer akseptert og normalisert, basert på påvirkning fra jevnaldrende, populærkulturen og internett (Bilgrei et al., 2021). De siste tiårene har mye forskning fulgt opp en studie av den britiske forskeren Howard Parker og kolleger (1998, 2002). Nøkkelbegrepet var «normalisering»: Med det mente de at bruken av cannabis var blitt så integrert i ungdommers fritid at den ikke lenger ble sett som et sosialt avvik og koplet til stigma. En dansk studie konkluderte på en litt annen måte: Sporadisk og sosial bruk ble bedømt som «normalisert», men det gjaldt ikke daglig og individuell bruk (Järvinen & Demant, 2011). En studie av norske voksne brukere av cannabis pekte mot det samme: Dersom en er «vellykket» i jobb og privatliv, blir normbruddet ved bruken akseptabelt (Dahl & Demant, 2017).

I artikkelen belyser vi bruken av cannabis blant ungdom fra Oslo vest. Vi trekker på teori om symbolske grenser, kjønnsteori og det Bourdieu-inspirerte begrepet «ease». Vi undersøker hvordan ungdommene gjør både cannabisbruk, klasse og kjønn. Vi avdekker tre grensedragninger som innebærer at de kan skille mellom bruk som forstås som uskyldig og risikofri, og bruk som anses som risikopreget og ikke godtas. Grensedragningene er ressurser både for stigmahåndtering og for å opprettholde kontrollen over egen cannabisbruk. Studien kaster lys over hvilken mening cannabis har i et ressurssterkt ungdomsmiljø. Stoffet blir et prisme for å forstå og fortolke seg selv i lys av klasseposisjon og kjønn.

Teoretisk rammeverk: «ease», symbolske grenser og kjønn

For å kaste lys over hva som kjennetegnet unge på toppen av det franske utdanningssystemet, hevdet Pierre Bourdieu (1996, s. 21) at de var preget av en «ease of privilege». Det dreide seg om en smidighet basert på forankring i akademiske kulturer, og gjorde at de med sikkerhet kunne operere innen de franske eliteinstitusjonene.

Shamus Khans (2011) studie av en eliteskole i USA har etter hvert blitt den klassiske referansen på dette feltet. Han fant en tilsvarende «letthet» og «naturlighet» i måten elevene forholdt seg til både pensum, måltider og fritidsaktiviteter på. Det dreide seg om en kroppslig forankret kunnskap, en habitus, som hadde røtter i oppvekst og familie. Khan viste at det ikke var så vanskelig å lære reglene som gjaldt, men mer krevende å lære praksisene. En skulle oppføre seg på en ledig måte på muntlige eksamener, og en måtte spise måltidene på den «riktige» måten. Elevene måtte lære seg å lese helt ulike kontekster og ha internalisert kodene for egnet oppførsel i så vel operaen som på en hiphopkonsert (Khan, 2011, s. 84).

Forskning fra Norge (Jarness et al., 2019) og Sverige (Persson, 2021) har konkretisert hvordan dette kan arte seg i de nordiske velferdsstatene, og finner samme mønster som Khan: De med mye kulturell kapital klarer å navigere i eliterom innen utdanningssystemet «uten å anstrenge seg». De fra «lavere sjikt» vil oppleve disse kontekstene som krevende.

Med inspirasjon fra Pierre Bourdieu hevder Lamont og Fournier (1992) at individer og grupper etablerer symbolske grenser for å definere status og konstruere representasjonsmarkører som skiller mellom dem man identifiserer seg med (oss), og andre grupper (dem). Lamont og Molnár (2002, s. 168) definerte symbolske grenser som «conceptual distinctions made by social actors to categorize objects, people, practices, and even time and space». Grensedragningene kan komme til uttrykk gjennom kulturelle holdninger og praksis, hva man liker og misliker, og tabuer (Lamont et al., 2015). Fordi de bæres oppe av mennesker som er knyttet sammen i mindre grupper, og inngår i større nettverk, gjør grensearbeidet det mulig å fremforhandle «gyldige ideer», «god smak» og «akseptable praksisformer». Slik kan man skape sosial distanse til andre mennesker og grupper og bidra til å tydeliggjøre verdsatte sosiale posisjoner og hierarkier innenfor de aktuelle gruppene (Hitlin, 2007).

Heith Copes (2016) argumenterer for at symbolsk grensearbeid er spesielt viktig for de som bruker illegale rusmidler. Bruken bryter gjerne med normer i majoritetsbefolkningen og bedømmes ofte som skadelig. Derved må den begrunnes skikkelig. Det kan gjøres ved å etablere symbolsk avstand til dem som bruker rusmidler, på måter som i større grad enn deres eget bruk bryter med vanlige normer og verdier. Noen utnevner også «syndebukker», noe den franske sosiologen Peretti-Watel (2003) i sin studie av unge cannabisbrukere kaller «scapegoating». Det innebærer å trekke grenser mellom stereotypiske «andre» (risky people) og «oss» (safe people). Mange påstår selv å drive med «akseptabel rusmiddelbruk», som ofte kan innebære å bruke rusmidler for å oppnå glede og velvære, samtidig som de legger vekt på å opprettholde kontroll. «Syndebukken» utsetter seg derimot for risiko, kan være drevet av avhengighetens tvang og ender ofte opp med stigma. Slikt grensearbeid vil kunne bidra til å regulere egen rusbruk og kan også være viktig når en samhandler for å utvikle normer for akseptabel bruk av rusmidler i små grupper (Copes et al., 2022).

Tidligere forskning har vist at bruk av rusmidler er mer sosialt akseptabelt for menn enn for kvinner. Kvinners rusmiddelbruk blir gjennomgående underlagt mer sosial kontroll (Agoff et al., 2021; Hemsing & Greaves, 2020). Særlig har en vært bekymret for sårbare og marginaliserte jenter, noe som nok kan reflektere en helt reell bekymring (Nolen-Hoeksema, 2004). Men det er liten tvil om at dette også kan reflektere frykt for atferd som bryter med konvensjoner for tradisjonelle feminiteter (Jackson & Tinkler, 2007). Fiona Measham (2002) argumenterte for at kjønn ikke bare påvirker måten folk bruker rusmidler på, men at bruken i seg selv også kan bidra til å utforme kjønnsbaserte identiteter eller å «gjøre kjønn»:

People construct their gender identity, their masculinities and femininities, in both traditional and nontraditional ways, through their experiments with and experiences of drugs, the socio-cultural context of drug cultures, and the drug-related attitudes and behaviour of women and men within those drug cultures (Measham, 2002, s. 352).

Empiriske studier har undersøkt såkalt «hegemoniske maskuliniteter» og typiske femininiteter knyttet til å bruke alkohol og illegale rusmidler. Et lite knippe studier viser at bruk av cannabis også er en tydelig kjønnet sosial praksis. Det performative aspektet ved kjønn vises i normer for bruken og gjennom utviklingen av bruksspesifikke kjønnsroller. Slik kan typiske eller dominerende feminiteter og maskuliniteter både vedlikeholdes og utfordres gjennom cannabisbruk (Hemsing & Greaves, 2020).

Problemstillinger

Vi benytter kvalitative intervjuer med ungdom fra velstående Oslo vest, trekker på teori knyttet til symbolske grenser, sosial klasse og kjønn, og spør:

1. Hvilke symbolske grenser trekker ungdommene mellom akseptabel og uakseptabel cannabisbruk?
2. Hvordan reflekterer det symbolske grensearbeidet ungdommenes måter «å gjøre» klasse og kjønn på?

Data og metode

Artikkelens første- og andreforfatter sto for datainnsamlingen, som var dybdeintervjuer med 20 ungdommer fra vestlige bydeler i Oslo. Det var ti gutter og ti jenter i alderen 16–18 år, og alle hadde erfaring med å bruke cannabis. Alle hadde brukt stoffet mer enn fem ganger, noen hadde brukt det mye oftere, men flere hadde problemer med å tallfeste hvor mange ganger det hadde vært totalt. For mange var bruken knyttet til bestemte situasjoner og perioder. Vi inkluderte like store grupper av jenter og gutter, siden kjønnsdimensjonen var et prioritert tema. Alle deltakerne hadde foreldre med høy sosioøkonomisk status og mye kulturell kapital. De kan kategoriseres som «øvre middelklasse» og «overklasse» basert på det såkalte ORDC-skjemaet (Hansen et al., 2009).

Deltakerne gikk på ulike videregående skoler. Noen gikk på såkalte «sentrumsskoler», der elevene kommer fra ulike steder i byen, mens de fleste gikk på såkalte «vestkantskoler», der majoriteten av elevene bor i bydeler vest i Oslo. En tidligere studie fra Oslo har dokumentert at bopel, men særlig skoletilknytning, har stor betydning for ungdommenes bruk av rusmidler. Her spiller særlig russefeiringen en sentral rolle – en tre–fire uker lang fest for å markere slutten på norske ungdommers skolegang. «Vestkantskolene» er med sine mange russebusser kjent for hard russefeiring, som i tillegg til selve russetiden innebærer fester med mye alkohol og tidvis cannabis (Pedersen et al., 2017). Russebussen er en fysisk realitet, men den er også en sosial organisasjon, et slags lukket vennenettverk. Medlemskap på bussen gir adgang til fester og sveiser medlemmene sammen, men noen holdes utenfor.

Deltakerne ble rekruttert gjennom snøballmetoden. Både første- og andreforfatteren har vokst opp i de aktuelle miljøene og kunne bruke egne nettverk for rekruttering. Andreforfatteren hadde dessuten gjort et feltarbeid knyttet til sin ph.d.-grad og slik knyttet kontakter som også kunne brukes her. Vi hadde flere ulike «startpunkter», og de vi intervjuet, hjalp oss med å rekruttere nye deltakere. Noen av deltakerne kjenner derfor hverandre, men fordi de ofte hadde venner på andre skoler og i andre vennegjenger, fikk vi et utvalg av ungdommer fra mange ulike miljøer. Mange var interessert i å delta, noe som nok reflekterer hvor utbredt bruken av cannabis er i disse miljøene. Forskernes bakgrunn kan påvirke hvordan en samhandler med deltakerne, og hvordan de forholder seg til forskerne i intervjusituasjonen (Shaw et al., 2020). Begge intervjuerne har en sosial bakgrunn og oppvekst som minner om deltakernes, noe vi tror kan ha gjort det lettere å få god kontakt og stille relevante spørsmål.

De fleste intervjuene fant sted i et møterom på Universitetet i Oslo og de resterende i leiligheten til førsteforfatteren. Valg av sted ble overlatt til deltakeren. Intervjueren sikret først muntlig samtykke fra deltakerne og avklarte også at de når som helst kunne trekke seg fra studien. Vi audiotapet intervjuene, som varte mellom halvannen og to timer. Intervjuene var semistrukturerte. Vi hadde en intervjuguide med temaer som familie, skole, festing, alkoholbruk, kjøp og bruk av cannabis samt andre illegale rusmidler. Vi stilte også spørsmål for å identifisere symbolske grenser mot bruksmønstre som ble ansett som uakseptable, som hvilke måter det er «ok» å bruke cannabis på, og om noen hadde brukt cannabis på «feil måte». Vi prøvde også å avdekke om deltakerne hadde opplevd stigma knyttet til bruk. Vi prøvde å få dem til å reflektere rundt stoffets status som formelt ulovlig og hva de tenkte om dette. Vi prøvde å få til en avslappet og konverserende form og forfulgte temaer når begge partene opplevde det som interessant. Nye temaer som dukket opp, drev intervjuet fremover.

Dahl (2012) skriver at cannabisbruk kan være et sensitivt forskningstema fordi bruken kan føre med seg stigmatisering og ulike sanksjoner. Deltakere kan også være skeptiske til forskerens agenda. Men hennes datainnsamling foregikk mer enn ti år før vår, og de hun intervjuet, var voksne som hadde brukt mye cannabis. På intervjutidspunktet hadde de redusert eller avsluttet bruken uten å ha vært i rusbehandling. Vi opplevde derimot at våre deltakere syntes det var lett å snakke om cannabis. De hadde heller ikke opplevd egne problemer knyttet til bruken. Mange syntes det var spennende å delta, ikke minst fordi det var uvant å snakke med en nøytral og interessert voksen person om bruk av illegale rusmidler. Formålet med intervjuene var å gi ungdommene en mulighet til å fortelle og medprodusere sin egen historie, ikke å vurdere helsemessige, sosiale eller moralske aspekter ved bruken.

Intervjuene ble transkribert ordrett og deretter kodet i databehandlingsprogrammet NVivo 12. Med utgangspunkt i en såkalt abduktiv strategi, som innebærer et dialektisk forhold mellom teori og data (Thagaard, 2018), utviklet vi både enkle, deskriptive koder og teoribaserte og analytiske koder. Ofte ble samme utdrag kodet begge steder. Etter den innledende kodingen var det tydelig at den analytiske koden «symbolske grenser» fikk mange referanser. Her hadde vi flere underkoder, som «grenser mot andre rusmidler», «grenser mot andre sosiale identiteter», «grenser mot kjønn» og «grenser mot ikke-akseptert bruk». Vi avdekket tre grensedragninger som utgjør det meste av resultatene. Til slutt valgte vi representative sitater, med tilstrekkelig mye kontekst, som reflekterer de større temaene.

Analysen kan minne om en tematisk analyse med de tre grensedragningene som temaer. Temaene er ikke unike for én fortelling eller ett individ, men representerer noe ut over seg selv – noe større. Med det som utgangspunkt har vi prøvd å identifisere hva som kjennetegner den typen bruk av cannabis som aksepteres i dette miljøet, og hvilke grenser som trekkes mot bruk og brukere som ikke kan aksepteres. All personidentifiserende informasjon er fjernet, og vi bruker pseudonymer på deltakerne. Studien er godkjent av SIKT.

Funn

«Sammen med andre»

Ungdommene bruker cannabis sammen med andre; de gjør det så å si aldri alene. Dette avtegner seg aller tydeligst i materialet. Theresa var en av dem som snakket om cannabis som et «sosialt rusmiddel». Vi spurte hva folk ville sagt dersom hun begynte å bruke stoffet alene.

Theresa: Nei, da hadde de begynt å spørre om hva som skjer, det er jo litt sånn… da er du stoner, da.

Intervjuer: Det er liksom et litt sånn faresignal?

Theresa: Ja, én ting er å gjøre det på grunn av det sosiale. Når du begynner å gjøre det alene, så er det litt sånn… oi. Jeg husker når kjæresten min skulle gjøre det alene, så synes jeg det var litt sånn «æsj, kan du ikke vente, må du sitte alene hjemme høy?» Jeg skjønte det ikke helt […]

Legg merke til hvordan begrepet «stoner» brukes for å trekke en symbolsk grense til en bestemt måte å bruke cannabis på. Begrepet stammer fra amerikansk hippiepreget cannabiskultur, hvor «stoner-estetikk» inneholder elementer fra både musikk, klær og filosofi (Wilson, 2022). Det er ikke lett å tegne et skarpt bilde av hvem stoneren «egentlig» er, men noen kjennetegn og karakteristikker gikk igjen, som at hen bruker cannabis alene. Theresa brukte termen stoner for å avgrense et uakseptabelt bruksmønster fra den sosiale bruken som verdsettes. Kjæresten burde ikke sitte hjemme alene og være «høy». Kanskje tenkte hun at han da ville sette seg i en sosialt sårbar situasjon, med risiko for å bli stemplet som stoner.

Herman formulerte cannabisens sosiale dimensjon slik: «I min vennekrets gjør vi det nesten bare sammen med andre folk og ikke alene fordi man på en måte opplever noe sammen, da.» Lee og Kirkpatrick (2006) fant noe av det samme i en studie av ungdommer i San Francisco. Bruk av marihuana var en sentral del av samværet med venner. Det tilføyde noe ekstra til fellesskapet. Ungdommenes cannabisbruk handler derfor ikke bare om nytelsen av selve stoffet; nøkkelen er vel så mye opplevelsen av tilhørighet.

Flere sosiologer har beskrevet hvordan effekten av ulike rusmidler, opplevelsen av rusen, er vevet inn i ritualer og sosiale kjennetegn ved miljøet rusmidlene blir brukt i (se Becker, 1963; Sandberg & Pedersen, 2010; Young, 1997; Zinberg, 1984). For bruk av cannabis er dette særlig knyttet til det Zimmerman og Wieder (1977) beskrev som tre grunnleggende cannabisritualer: 1) De som har cannabis, forventes å dele med de andre som er til stede, b) hvis cannabisen røykes, skal jointen eller pipa sendes rundt til de andre, og c) å røyke cannabis sammen innebærer en forpliktelse til sosial interaksjon. At den blir sendt fra «leppe til leppe», sender signaler om samhold og vennskap (Sandberg, 2013). I vårt materiale er disse signalene mest uttalt hos guttene.

Noe av det Brage likte best, var «å være med gutta og ta en bønne [slang for cannabis-joint]». Vi spurte om han opplever at gutter kommer nærmere hverandre når de røyker cannabis sammen. Han svarte:

Brage: Ja, så klart, [man] snakker jo mye når man er høy, mye piss, men det er som du sier en måte å komme nær hverandre.

Intervjuer: Mhm, er det det man ville kalt guttastemning?
Brage: Eeh ja, litt.

Intervjuer: Det er bare å arrestere meg hvis jeg bruker begrepet helt feil [ler]

Brage: [Ler], jeg vil si guttastemning er mer guttavors på en måte, litt mer den gira stemningen, mens å røyke «jay» med gutta er liksom mer guttakos.

Ifølge Brage muliggjør cannabis en kjønnet vennskapsintimitet. Hvis jenter er med og røyker, er det ikke guttakos lenger, det blir «en annen vibe», fortalte han. Eksempelet peker mot at cannabisbruken er en kjønnet sosial praksis. Å bruke rusmidler gir erfaringer og ressurser som kan brukes for å «gjøre kjønn» (Measham, 2002). Men Brage beskrev her en «mykere» form for maskulinitet enn den røffere varianten som er beskrevet hos gutter i nokså tilsvarende type miljø i Oslo vest (Halvorsen & Ljunggren, 2021).

I Darcys (2018) kvalitative studie ble tilbud om og deling av cannabis med andre menn tolket som et tegn på vennskap. Det var en måte å knytte sosiale bånd og uttrykke følelser til hverandre på. Dette var også tydelig i fortellingen til Mikkel. Han tok sjelden initiativ til å røyke cannabis selv, men kompisene inviterte ham ofte med:

Fordi at det liksom er et ritual, nesten, det er litt sånn «rite of passage», på en måte. Det høres kanskje litt grunt ut å si, men du viser jo at du er en av gutta, ikke sant. Det er ikke derfor man gjør det, men man danner liksom et bånd når man gjør det sammen, som er litt sånn uforklarlig, nesten. Fordi at da blir det nesten oss mot resten av verden, ikke sant, fordi at det er jo ikke veldig mange, eller det er veldig mange som gjør det, men det er ikke alle som gjør det, ikke sant.

Mikkel og vennene hans utviklet en felles historie om en gjeng litt i ytterkant. Han beskrev det som et slags ritual. Slike ritualer kan være avgjørende i det sosiale samværet rundt rusmidler; de skaper oversikt og trygghet, deltakerne vet hva som skal skje, og de binder dem sammen (Sandberg & Pedersen, 2010, s. 37–38). Mikkel viste at bruken av cannabis innebærer at han blir «en av gutta», men også at det er dem «mot resten av verden». Fortellingen til Mikkel kan leses som et ekko av psykoanalytikeren Norman Zinbergs perspektiv på illegal rus og fellesskap. Det er ikke cannabisen alene, men snarere «the sharing of an illicit and pleasurable experience, which gave the sense of being on the inside of something special and naughty that was not shared by the straight world» (Zinberg, 1984, s. 92).

«For gøy»

For deltakerne var det viktig å bruke cannabis sammen med andre, men også å gjøre det av «riktige» grunner. De bruker cannabis fordi det er gøy. Dette var en rød tråd gjennom fortellingene. Nora sa:

Det har vært morsomme episoder med det [cannabis] sammen med venner, og jeg har aldri opplevd å ha en dårlig opplevelse. Det er gøy, og det er hvert fall gøy når jeg er i trygge omgivelser. Hvis man ser på en film, så blir den 100 ganger mer morsom, også har man det sykt lættis og bare spiser og koser seg, liksom, så blir man litt sliten etter hvert, og da kan man dra hjem, og så sover man sykt godt.

Stoffet åpner et frirom, et brudd med hverdagens rutiner. Her slipper en unna foreldre, skole og konvensjonelle verdier (Arnull & Ryder, 2019). Sandberg og Pedersen (2010, s. 63) beskriver det som «et spennende brudd med et ellers velregulert liv». Cannabis fungerer som et pikant krydder i hverdagen av flere grunner.

For det første skiller stoffet seg fra å bruke alkohol, som disse ungdommene fortalte at de bruker ofte og mye. «Det er en helt annen sånn vibe», fortalte Maiken. På fest skal stemningen opp, da er det alkohol som gjelder. Cannabisen spiller først en rolle på nachspielet. De vil fortsatt ha det gøy sammen, men det er færre til stede, en «chillere» stemning, og det er senere på kvelden. Det passer fint med cannabisens avslappende og søvndyssende effekt. Settingene der cannabis brukes, er ofte private, diskré eller eksklusive samt avslappete og uformelle (Hammersley et al., 2001, s. 140; Järvinen & Demant, 2011).

For det andre gir settingene en mulighet for jentene til å bevege seg inn i et kulturelt definert maskulint terreng (Miller, 2002, s. 445). På nach spanderer gjerne guttene hasj eller marihuana. Jentene tillater seg å være «bro girls», sa Nora. Dette innebar at de får del i en situasjonsbestemt og mer maskulin identitet, som hun for sin del satte stor pris på. Vi oppfattet Nora som en nokså tradisjonelt feminin jente, kledd på den måten og med et språk som var typisk for jentene fra Oslo vest. Men som «bro girls» kunne jentene hoppe inn i en avslappet og kul rolle med stil og språk som konnoterer en mer maskulin stil. På den måten kunne jentene også forhandle frem og legitimere en røffere og mer kompleks femininitet (Haines et al., 2009, s. 2033). Dette ble et pustehull; de slapp fri fra forventningene og kravene som ellers møtte dem.

For det tredje syntes jentene det var gøy at det er ulovlig å bruke cannabis. Vi spurte Pernille om hun trodde at bruken hennes ville endret seg hvis cannabis ble lovlig:

Vi hadde sikkert røyket mer åpenbart, og det hadde vært lettere å få tak i det. Men jeg tror ikke det hadde endret så mye. Kanskje hadde det ikke vært like gøy, for det er en spenning i at det ulovlig, da. Hvis det plutselig blir lovlig, så blir det liksom litt … det blir ikke det samme da, men jeg tror ikke vi hadde gjort noe annerledes.

Spenningen ligger ikke bare i stoffet, men også i dets illegale status. Selv om noen av deltakerne nevnte at bruk av cannabis innebærer en risiko for å bli «tatt», var få bekymret for å bli straffet. Kanskje handler det om den objektivt sett lave risikoen for å bli oppdaget og straffet (Pedersen et al., 2022). Ungdommene beveger seg i områder med lite politi, og de bruker cannabis på lite synlige steder – i en hage, et lysthus eller en skjermet veistubb. Ofte skjer det når en av dem er alene hjemme, kanskje i en stor og beskyttet villa. Dette er privilegerte ungdommer, som er skjermet fra vektere, politi og samfunnets sanksjoner.

Den fjerde grunnen knyttes til en viktig, men subtil grense: Å røyke må oppleves som et fritt valg, ikke som en nødvendighet. Lars illustrerte dette godt:

Intervjuer: I hvilke typer sammenhenger er det du pleier å bruke det [cannabis] da?

Lars: Bare når vi skal ha det gøy

Intervjuer: Hvor og med hvem?

Lars: En kompis har en kjeller som er adskilt fra huset. Det er meg og han og de to kompisene mine, innimellom noen flere. Men alltid bare for å ha det gøy, … jeg trenger det ikke for å sovne, og det gjør ingen av de andre heller. Ingen av oss er avhengige, da.

Legg merke til hvordan Lars – uoppfordret – fortalte at han og vennene hans ikke trenger cannabis for å sovne. Han differensierte mellom brukere av det samme rusmiddelet, men der motivasjonen for bruk er ulik. Dette gikk igjen i mange intervjuer: Bruker du cannabis som sovemedisin, som en form for medikalisering, begynner røde lys å blinke. Da snakker vi risiko, da nærmer vi oss stoneren. Stoneren trenger cannabis, hen bruker det for å mestre hverdagen og har mistet kontrollen. Fortellingen om stoneren gjør det mulig å trekke en symbolsk grense til bruksmønstre og personer Lars ikke ville assosiere seg med.

Noen av ungdommene hadde sett dette destruktive bruksmønstret med egne øyne. De fortalte om kompiser der bruken begynte å «skli ut». Mikkel sa:

Jeg har to veldig nære venner. Med en av dem merket jeg at det begynte å skli litt ut, han fikk ikke sove uten å røyke hasj og sånt. Da måtte jeg ta en prat med han, ass, da var det litt sånn, da var det litt alvor. Så det var ikke så gøy, men nå har han fått seg dame, det går bedre nå, han gjør det sjeldnere.

Flere kom med slike fortellinger, og det symbolske skillet mellom lek og alvor var avgjørende. Noen hadde grepet inn og hjulpet venner fordi det hadde «gått for langt». Dette handler nok om avhengighet og mulige psykiske konsekvenser, men også om at meningen ved bruken endrer seg. Moroa forsvinner når man «må» ha det, fortalte Brage. Da er ikke rusmiddelet et krydder som «spicer» opp livet, men snarere en barriere mot å leve et aktivt og innholdsrikt ungdomsliv.

«Av og til»

Når det gjelder bruksfrekvensen, fortalte ungdommene at de røyker av og til. Hvor hyppig «av og til» faktisk er, var det imidlertid ikke helt enkelt å få grep om. For noen var det én til to ganger i måneden, noen fortalte om bruk i feriene, mens andre fortalte om bestemte perioder hvor de hadde brukt det regelmessig, men hadde klart å slutte på dagen. Alle hintet mot at de følger en slags «sunn fornuft», som hjelper dem til å regulere bruken av cannabis. Johan sa: «Det høres rart ut, men jeg føler at jeg har sånn sunn innstilling til det. Jeg kan gjøre det, men ikke for mye.» Slik hintet han ikke bare til hva som objektivt er «sunt», men også til en slags «internalisert radar» om hvordan cannabis bør håndteres. Det handler om en form for ease. Han hadde den selvsagte «lettheten» som Shamus Khan beskrev i den amerikanske eliteskolen han studerte. For Johan handlet det ikke bare om å kjenne reglene; bruksformen speilet også mestringen av rusmiddelet og typisk moralske vurderinger i miljøet. Dette er noe helt annet enn stoneren, som bruker cannabis ofte fordi hen trenger det. Hen prioriterer cannabis foran skolearbeid, idrett, jobb og til og med festing.

I en norsk studie om ungdom som røyker sigaretter, fant Scheffels og Lund (2005) at de som røyker av og til, så annerledes på fremtiden enn dagligrøykerne. De så for seg en lang utdanning, hadde kulturelle preferanser knyttet til høy kulturell kapital, identifiserte seg med ungdom med aktiv fritid, og likte å prestere i idrett. «Helse» var et nøkkelbegrep i konstruksjonen av identitet. Kontroll over kroppen, og også over sigaretten, var et ideal. Hos dagligrøykerne fant en helt andre verdiorienteringer og preferanser.

I vår studie fant vi noe som minnet, men mest hos jentene. De brukte cannabis sjeldnere enn guttene. Prevalensen av bruk er også høyere hos gutter enn jenter, både nasjonalt og i Oslo (Bakken, 2022;Bakken & Myrold Osnes, 2021). Det ble tidlig klart at det fantes kjønnsspesifikke normer vi kunne bruke i vårt materiale. Vi hadde ennå ikke tematisert kjønn da Maiken fortalte at ikke så mange vet at hun røyker: «Når vi gjør det, så sier vi sånn ‘vi holder det her litt low key’, liksom, og ‘ikke si det til noen’.» Vi spurte om hun kunne utdype dette.

Maiken: Jeg vil ikke holde det hemmelig, men vil heller ikke virke så erfaren med det. Jeg er jo ikke noe proff, jeg vet nesten ikke hva jeg skal kalle det engang (liten latter), fordi det der med at jenter skal liksom ikke… det blir ofte sånn at det er to–tre jenter som er de som driver med drugs, liksom. Hvis man driter seg ut, så blir det mye snakk.

Intervjuer: Er det et slags stempel man kan få på seg hvis man holder på med det mye?

Maiken: Ja, eller ikke stempel, men hvis du røyker veldig mye, da, så er det liksom sånn at da har du mistet kontrollen, sånn «hun røyker hver dag», liksom. Noen gutter ser på de jentene som gjør det, at det på en måte er litt ekkelt, fordi det er så mange som ikke gjør det. Jeg vil ikke være noe dårligere enn dem som har valgt det bort.

Maiken gjentok flere ganger at hun ikke var «så erfaren» med cannabis. Flere av de andre jentene sa det samme. Maiken var redd for å bli kategorisert blant de «to–tre jentene som driver med drugs». De sosiale sanksjonene for «feil» bruk av cannabis ser ut til å ramme jentene hardere enn guttene. Jentene «gjør kjønn» ved å tone ned hyppigheten av bruken, men også ved å distansere seg fra en stoner-preget identitet som kan klebe ved dem i lang tid. Kontrollen handler også om at cannabisbruken ikke må komme i veien for andre ting som er viktige. Skolen betyr mye, de har deltidsjobber, aktiv fritid, mange har ambisiøse framtidsplaner. Dette er typiske kjennetegn hos ungdom fra den økonomiske og kulturelle middelklassen (Eriksen, 2021; Jarness et al., 2019).

Kaja mente at det egentlig ikke passer seg for jenter på hennes skole å bruke cannabis: «Man blir jo sett på som en litt sånn useriøs type, litt sånn som gir faen på en måte. Og det passer ikke helt med for eksempel sånn jeg har snakket om en typisk jente [på vår skole].» Hun hadde allerede fortalt at jentene på skolen har fine klær, dyre vesker og drar mye på fest. Dessuten er det «veldig mange sånne flinke piker som går der», sa hun. Selv vil hun bli lege, på samme måte som foreldrene. Hyppig bruk av cannabis, samt den ene gangen hun prøvde kokain, står i kontrast til hennes «egentlige» sosiale identitet. Prosjektet er krevende: På den ene siden vil hun være ambisiøs og flink, men også nokså «streetwise», avslappet, en som tør å slippe seg løs sammen med venner.

Dobbeltheten viser at bruk av cannabis bare har potensialet i seg til å bli et avvik. Dersom bruken holdes under kontroll og ikke foregår for ofte, og brukeren mestrer livet bra, vil bruken tvert imot kunne gi økt status i dette miljøet. Nora sa:

Om en person fester fredag og lørdag og drikker masse og røyker litt innimellom og nailer skolen, liksom, da er det sånn «wow, hvordan klarer du det? Du liksom mestrer begge deler så godt – det sosiale og skolelivet». Det er mange som synes det er litt kult, da.

Riktig bruk av cannabis kan altså gi sosial status, men det forutsetter at en også mestrer skole og fritid. Hva som kan gi høy status eller snarere vil oppleves som avvik, avhenger i tillegg av hvilken relasjon en har til brukeren, og hvor mye en vet om hen:

Nora: Hun ene vennen jeg har, hadde en periode hvor hun røyket hver dag i to uker, og siden jeg er så god venn med henne, så tenker jeg bare «lættis». Hvis det hadde vært en jeg ikke kjente så godt, hadde det kanskje vært litt «oi, du må roe ned, det her er litt rart».

Intervjuer: Ja, at inntrykket varierer etter hvem som gjør hva?

Nora: Det inntrykket jeg kan få av folk er «okei de er sånn stoners og slappe og driter i livet», liksom. Men jeg kjenner henne så godt, vet at hun er en seriøs person, så da er det bare sånn at det er morsomt.

Intens røyking gjennom to uker ble oppfattet som morsomt fordi hun visste så mye annet om venninnen. Venninnen er egentlig «en seriøs person». Responsen illustrerer godt et nøkkelpoeng i avvikssosiologien, som ble beskrevet allerede av Howard Becker (1963, s. 12–14): Avviket hviler på at en norm brytes, men det forutsetter også at normbruddet sanksjoneres negativt, og møtes med en reaksjon. Avviket ligger ikke i handlingen, men etableres gjennom samhandlingen mellom personen som bryter en norm, og den eller dem som reagerer. Det er et komplekst samspill mellom mer eller mindre eksplisitte normer, en handling samt hvem som har makt og mulighet til å sanksjonere handlingen – positivt eller negativt.

Diskusjon

Vi har vist hvordan vestkantungdommenes bruk av cannabis blir regulert av et nokså restriktivt sett normer. Bruken må foregå sammen med andre og må skje «for gøy», ikke fordi de «trenger det». De må heller ikke bruke cannabis for ofte. Slik bruker de symbolske grensedragninger for å regulere cannabisens plass i livene sine. Samtidig etablerer de en tydelig avstand til en avvikende stoner-identitet. Det er en merkelapp på de som bruker cannabis for ofte og på feil måte. Cannabis spiller rett og slett for stor rolle i stonerens liv.

Studien reflekterer funn gjort i andre kontekster knyttet til både cannabis og andre rusmidler. I en studie av crack-kokain-brukere i USA viste Copes med kolleger (2008) det krevende symbolske grensearbeidet såkalte «hustlers» gjør for å unngå den stigmatiserte «crackhead»-identiteten. Crack-brukerne de intervjuet, hevdet at for å være en hustler er det viktig å passe på personlig hygiene, eie materielle ting, være kul, modig og en dyktig kriminell. De som fikk merkelappen crackheads, hadde ingen av disse kjennetegnene. Snarere pekte den mot dårlig funksjon og lav sosial status. En studie av svenske «sosialt integrerte» rusmiddelbrukere viste hvordan brukerne fremstilte seg som rasjonelle og samvittighetsfulle; de lot ikke rusmidlene styre for mye av livet. De var «brukere», ikke «misbrukere» (Rødner, 2005). Sporadiske røykere av sigaretter forsøkte å forholde seg til uformelle regler for når og i hvilke situasjoner de kunne røyke. I spesielle situasjoner, som på fest, var det akseptert og kult, mens det i andre situasjoner var assosiert med dagligrøykeres «ukontrollert tap av kontroll» (Scheffels & Tokle, 2017).

Strukturen i våre funn minner om den vi ser i disse studiene: De symbolske grensene indikerer normer og verdier som kan tjene til å begrense skadelig atferd, men gir også ressurser for å håndtere muligheten for et uønsket stigma. Ungdommene forholdt seg negativt til en stereotypi av cannabisbrukeren og brukte den aktivt i mer positive iscenesettelser av seg selv. Det nye i vår studie er det uvanlige utvalget vårt: Vi har undersøkt ungdommer fra samfunnets eliter. Tidligere studier har oftest belyst de subtile grensene mellom voksne brukergrupper i samfunnets mer marginale sjikt.

Gjennom de symbolske grensedragningene fremstår vestkantungdommenes bruk av cannabis som en sosial og kontrollert nytelse. Det er stor avstand til rusmiddelbruk vi gjerne forbinder med avhengighet og sårbarhet. Vi har vist hvordan deres mestring av cannabis synes å speile en høy klasseposisjon, hvor selvsikkerhet og ease er viktig, selv i møte med noe som kan assosieres med både kriminalitet og sosial marginalitet. Shamus Khan (2011, s. 191–192) viste hvordan ungdommene på en eliteskole både likte å se på «thrash-tv», høre på hip-hop, men også gå i operaen. De kledde seg formelt ved middager på skolen, men uten vansker som «pimps and hoes» på fest. Det sentrale kjennetegnet var at de kunne bevege seg fritt og lekent – med ease – mellom høyst ulike situasjoner og ulike kontekster.

Ungdommene i vår studie balanserer på tilsvarende måte mellom å både være og ikke være cannabisbrukere. De kan teste grenser innenfor en kultur de er fortrolige med og deler med sine venner. De har en felles og delt forståelse av hvordan en bør forholde seg til cannabis. Jentene opplever strengere grenser enn guttene. De er mer utsatt for negativ stempling tilknyttet cannabis. Men de kunne også oppleve glede og frihet ved å bevege seg inn i guttenes mer maskuline verden, bli spandert på og røyke sammen med dem.

Tradisjonelt har cannabis i mindre grad vært knyttet til «hegemoniske» maskuliniteter enn for eksempel hard drikking (se Törrönen & Roumeliotis, 2014). Rusmiddelet har snarere hatt et noe androgynt preg (Pape et al., 1994). Men de siste årenes data peker mot større kjønnsforskjeller med mer bruk hos gutter enn jenter (Bakken, 2022; Pedersen et al., 2019). I en norsk kvalitativ studie om cannabis og kjønn «gjorde» kvinnene «tradisjonell femininitet» ved å prøve å beholde kontrollen når de røykte, ved å røyke mindre enn mennene og åpent innrømme det når de følte seg engstelige eller hvis de ble for ruset. Derimot brukte mennene ofte cannabis sammen med andre menn, de røykte større doser og var mer åpne om bruken (Dahl & Sandberg, 2015). Lignende funn vises i en studie av engelske og amerikanske tenåringsjenter som bruker alkohol og marihuana. Rusmidlene var gøy og spennende å bruke, men på grunn av et dominerende narrativ om risiko, skade og marginalisering knyttet til kvinners rusbruk måtte gleden begrenses hvis de skulle beholde integriteten til sin kropp og sitt sinn (Arnull & Ryder, 2019).

Våre funn underbygger dette: Det finnes et kjønnet normativt system som legger særegne føringer for jentenes cannabisbruk, og som bidrar til at de i større grad enn guttene distanserer seg fra å bruke cannabis. For guttene er det lettere å kombinere bruken med akseptable maskuline kjønnsroller, men her ser vi hvordan bruken knyttes til guttakos og intimitet – en «mykere maskulinitet» enn den som ofte omhyller hard festing og mye alkohol. Helt generelt vil «riktig bruk», sosial status og nære sosiale relasjoner ha betydning for hvorvidt bruksmønsteret tolereres av omgivelsene. De symbolske grensene er derfor i noen tilfeller flytende og kan kanskje best forstås som en slags akse eller et kontinuum.

Den australske rusforskeren Cameron Duff (2003) argumenterer for at effektiv forebygging må baseres på solid empirisk kunnskap om kultur og mening i unge menneskers rusmiddelbruk. Ungdommer må gis en tydelig stemme, og tiltak må være tilpasset de fortellingene en faktisk får høre. Vestkantungdommene ser ut til å konstruere en forholdsvis «trygg» bruk av cannabis. Det er rimelig å hevde at de på denne måten bidrar til å forebygge mulige rusproblemer. Det symbolske grensearbeidet vi har avdekket, kan ha betydning for hvilken informasjon og hvilke tjenester man tilbyr ungdommer for å forebygge skader og marginalisering forbundet med rusbruken. Dette vil også kunne bidra til forebygging på sikt.