Praksislærere som brobyggere i lærerutdanningene – erfaringer med delte stillinger mellom skoler og universitet

Det har lenge blitt påpekt utfordringer ved undervisningen på campus i lærerutdanningene (Elstad, 2020). Mange studenter opplever at det kan være vanskelig å koble den forskningsbaserte undervisningen til den praktiske virkeligheten i skolen. Resultatet er at studentene ofte står alene med ansvaret for å bygge bro mellom teori og praksis, noe som har blitt omtalt som lærerutdanningens «akilleshæl».

For å skape bedre sammenheng gjennomførte Universitetet i Agder et forsknings- og utviklingsprosjekt der 13 praksislærere ble frikjøpt én dag i uken fra sin stilling i grunnskolen. Målet var å la dem samarbeide med lærerutdannere på universitetet om planlegging, samundervisning og vurdering for å gi studentene en dypere forståelse av hvordan teori og praksis henger sammen. Studien er basert på intervjuer med praksislærerne i delte stillinger og er publisert i tidsskriftet Teaching and Teacher Education.

Lærerutdanning – et delt ansvar

Lærerutdanningen i Norge er et delt ansvar mellom høyere utdanningsinstitusjoner og praksisskoler. Selv om dette samarbeidet formelt sett har vært likestilt, har høgskoler og universiteter tradisjonelt hatt en mer dominerende rolle, mens skolene hovedsakelig har bidratt med praksisplasser for studentene (Heggen & Thorsen, 2015; Zeichner mfl., 2015). Lærerstudenter fremhever ofte praksisperioden som den mest verdifulle delen av utdanningen (Clarke mfl., 2014).

Nyere forskning, både nasjonalt og internasjonalt, fremhever behovet for mer forpliktende og likeverdige partnerskap mellom utdanningsinstitusjoner og skoler (Daza mfl., 2021; Lillejord & Børte, 2016). Målet med å utvikle slike partnerskap er å styrke lærerutdanningen ved å dele ressurser, kunnskap, fasiliteter og beslutningsprosesser for å oppnå felles mål.

I de senere årene har både forskere og myndigheter særlig pekt på hvor viktig det er at vi utnytter bedre den kompetansen som allerede finnes i skolene, spesielt den ekspertisen som praksislærere besitter (Burroughs mfl., 2020; Zeichner, 2021). Ved å utnytte praksislærernes erfaring og kunnskap kan man legge til rette for en mer integrert og praksisnær lærerutdanning som i større grad kobler teori til de reelle utfordringene i skolehverdagen.

Praksislærere i som brobyggere

Praksislærere i skolen spiller en nøkkelrolle i den profesjonelle utviklingen av fremtidige lærere (Ellis mfl., 2020). Flere studier har derfor sett på hvordan praksislærernes tilknytning til lærerutdanningen kan styrkes, ut over deres tradisjonelle rolle som veiledere under praksisperioder. En form for samarbeid som løftes frem i den nasjonale strategien for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningene, LU2025 (Kunnskapsdepartementet, 2017), samt i flere studier (Allen mfl., 2010; Risan, 2022), er utviklingen av delte stillinger mellom skoler og lærerutdanningsinstitusjoner (figur 1).

Denne samarbeidsformen utfordrer lærerutdannere til å samarbeide tettere på tvers av ulike organisasjoner som har svært forskjellige strukturer, normer, kommunikasjonsmønstre og belønningssystemer (Engeström & Sannino, 2010; Zeichner, 2021). Ved å bryte ned barrierene mellom skole og universitet kan man skape en mer helhetlig og praksisnær lærerutdanning.

To ulike verdener

En gjennomgående erfaring blant praksislærerne som ble intervjuet, var følelsen av å bevege seg mellom «to ulike verdener» – skolen og universitetet – som preges av forskjellige kulturer, språk og maktstrukturer. Universitetet ble ofte beskrevet som mer hierarkisk og byråkratisk, mens skolen ble opplevd som mer samarbeidende og egalitære. En praksislærer beskrev det slik:

Universitetsansatte virker ofte opptatt av titler og posisjoner. Det er et språk jeg ikke er vant til fra skolen.

En annen delte en lignende opplevelse:

Det er et veldig akademisk miljø, og jeg føler meg til tider som en utenforstående. Hvordan kan jeg, som «bare» er lærer, bidra her?

Slike forskjeller i organisasjonskulturen gjorde det utfordrende for noen av praksislærerne å føle seg fullt integrert i universitetsmiljøet. Samtidig opplevde de også at arbeidsdagene på universitetet skilte seg fra hverdagen i skolen. Universitetet hadde færre akutte dag-til-dag-problemer som krevde umiddelbar handling, og det var flere muligheter for planlegging og faglig fordypning. I tillegg hadde universitetsansatte ofte større kontroll over sin egen tid, noe som står i kontrast til skolelærernes mer tidsstyrte hverdag.

Praksislærerne erfarte også at samarbeidet mellom kollegaer er annerledes enn det som er vanlig i skolen. En av deltakerne beskrev sin erfaring slik: «Jeg er vant til å jobbe selvstendig som kontaktlærer, men i skolen er vi også mer vant til å jobbe i team, dele og planlegge sammen. På universitetet har jeg fått noen oppgaver, men blir deretter stort sett overlatt til meg selv. Det gjør det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne.»

Bygge bro mellom teori og praksis

Til tross for utfordringene opplevde praksislærerne at deres bidrag ble høyt verdsatt av både studenter og kolleger på universitetet. Ved å bringe med seg ferske erfaringer fra klasserommet fungerte de som rollemodeller som kunne vise hvordan teoretiske konsepter kan anvendes i praksis.

En av praksislærerne beskrev rollen sin som «å omskrive teorien» for å gjøre den mer relevant for klasserommet. En annen uttrykte det slik:

Vår kommunikasjon er utmerket, og jeg føler at vi utfyller hverandre. Jeg deler min erfaring fra klasserommet, mens min kollega deler sin teoretiske ekspertise. På en eller annen måte klarer vi å få bitene til å passe sammen.

Når lærerstudenter for eksempel lærer om klasseromsledelse på universitetet, kan praksislærerne bidra med sine egne erfaringer og vise hvordan prinsippene fungerer i virkeligheten. Dette skaper en mer realistisk forståelse av hvordan teori kan omsettes til praksis, og gir studentene verdifull innsikt i hvordan de selv kan anvende det de lærer.

En praksislærer fortalte at de kritiske samtalene om undervisningen på campus førte til at deres ekspertise ble bedre brukt:

Jeg har gradvis blitt en sparringpartner som kan stille noen kritiske spørsmål: «Kan dette virkelig fungere i et klasserom?» Da føler jeg at mine ferdigheter virkelig blir brukt.

En annen praksislærer beskrev et skifte i sin holdning til teorienes rolle i undervisningen:

Jeg har hatt en slags «aha-opplevelse» hvor jeg har sett at forbindelsen mellom teori og praksis er tettere enn jeg tidligere trodde. Det er ofte vanskelig for lærerstudenter å se disse koblingene.

Profesjonell vekst

Studien viste også at det å ha en delt stilling ved universitetet bidro til praksislærernes egen profesjonelle vekst. Flere av deltakere rapporterte at arbeidet på universitetet fikk dem til å reflektere over sin egen undervisningspraksis på nye måter, ettersom de måtte forklare og rettferdiggjøre sine pedagogiske valg overfor lærerstudenter og kollegaer ved universitetet. Denne refleksjonen, kombinert med innsikt i nyere forskning, bidro til en utvidet forståelse av deres egen rolle, samtidig som den styrket deres profesjonelle identitet som lærerutdannere.

En av praksislærerne uttrykte det slik:

Lærerstudenter møter nå en mer motivert praksislærer. Jeg anerkjenner mentorrollen mer enn før. Jeg føler meg mer tilknyttet universitetet, og min stemme og mine meninger blir tatt på alvor. De nye erfaringene har gjort at jeg i større grad identifiserer meg som lærerutdanner.

Denne profesjonelle veksten påvirket også kollegene deres i skolen. Flere av praksislærerne fortalte at det de lærte gjennom universitetsrollen, ble tatt med tilbake til skolen og delt med kollegene. Dette bidro til en kollektiv læring og profesjonell utvikling blant hele skolens lærerkollegium.

Lær av medisinutdanningen!

Resultatene av denne studien viser potensialet ved å knytte tettere bånd mellom universitetet og skolene. Praksislærere i delte stillinger kan tilføre økt troverdighet til undervisningen ved universitetet ved å bringe med seg «ferske» klasseromserfaringer. Disse erfaringene hjelper studentene til å se tydeligere sammenhenger mellom teori, forskning og de faktiske utfordringene i klasserommet (Allen mfl., 2010; Risan, 2022; Russell & Chapman, 2001). Dette er særlig relevant i en tid hvor lærerutdanningene blir stadig mer akademisert, blant annet gjennom innføringen av en femårig master i grunnskolelærerutdanning (GLU) og økte forventninger om forsknings- og utviklingskompetanse, publiseringspoeng og internasjonal orientering av forskningen i lærerutdanningene.

Denne akademiseringen har skapt et økt behov for universitetsansatte med forskningskompetanse og doktorgrad, ofte på bekostning av lærerutdannere med lang erfaring fra skoleverket. For å lykkes med sitt oppdrag må lærerutdanningene operere med «et bein i hver leir» (Elstad, 2020). Det innebærer å møte akademiske krav og karriereforventninger, samtidig som de sikrer at utdanningen forblir relevant for skolene og oppleves som meningsfull av både lærerstudenter og praksisfeltet (Hökkä mfl., 2012). I lærerutdanningene er det relativt lite kontakt og jobbrotasjon mellom lærerutdannere på universitetene og i skolene (Elstad, 2010). Dette står i sterk kontrast til medisinutdanningene, hvor aktørene i stor grad veksler mellom rollene som forskere, undervisere og profesjonsutøvere i helsetjenestene. Innen lærerutdanningene begrenser samarbeidet seg ofte til korte praksisbesøk fra universitetsansatte, eller til praksissamlinger på universitetet for praksislærere og skoleledere. Denne studien viser hvordan partnerskap kan konkretiseres og videreutvikles gjennom modeller der praksislærere engasjeres i delte stillinger ved universitetet.

Implikasjoner for lærerutdanningene

Funnene fra denne studien indikerer at det å frikjøpe praksislærere til delte stillinger ved lærerutdanningene kan være en effektiv strategi for å bygge bro mellom teori og praksis. Universitetene kan dra nytte av praksislærernes praktiske erfaring og ekspertise, mens skolene får tilgang til økt faglig utvikling blant sine ansatte. Denne modellen legger også til rette for en mer demokratisk og samarbeidspreget tilnærming til lærerutdanningen, hvor kunnskap og ekspertise fra både universitetsansatte og praksislærere blir likestilt og verdsatt.