Tidlig innsats for barnehagebarn i risiko

Denne artikkelen har undersøkt studenters erfaringer fra en videreutdanning om barn i risiko. Funnene viser at økt kunnskap og arbeidet i veiledningsgruppene har endret studentenes praksis i omgang med sårbare barn og deres foreldre i barnehagen.

I 2007 startet Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) i Bærum kommune et pilotprosjekt med opplæring for førskolelærere i kommunen om små barn i risiko. Oppstarten av dette arbeidet er tidligere beskrevet i en artikkel i Spesialpedagogikk (). Dette arbeidet er nå videreført i form av en videreutdanning i samarbeid med Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Tittel på videreutdanningen er: «Små barn i risiko-styrket kompetanse hos pedagogisk personale». Målgruppen er barnehagelærere som arbeider i barnehager i Bærum kommune.

De siste årene har to masterstudenter gjennomført sin masteroppgave med utgangspunkt i en undersøkelse om videreutdanningen. For videre lesing om deltakernes erfaringer fra videreutdanningen, anbefales masteroppgavene til og . I denne artikkelen presenteres utviklingen av videreutdanningen og effekten av denne på gruppenivå i tidsrommet fra 2007 til 2014.

Utvikling av videreutdanningen

Videreutdanningen er utviklet og ledes av PPT i Bærum kommune. I 2011 ble det formalisert et samarbeid mellom Bærum kommune og HiOA. Det innebærer at opplæringen nå er blitt en videreutdanning som gir studentene 10 studiepoeng. Videreutdanningen består av 4 kursdager og 7 veiledningssamlinger og gjennomføres i løpet av ett barnehageår. Studiet avsluttes med en hjemmeeksamen, der studentenes kunnskaper blir vurdert i forhold til kunnskaper og ferdighetsmål fra studieplanen (Studieplan for «Små barn i risiko, HiOA, 2014). Det er et krav at styrer og/eller faglig veileder deltar på kursdagene for å sikre forankring i barnehagens ledelse. I tillegg deltar barnehagelærerne i veiledningsgrupper der det arbeides videre med temaene gjennom litteratur og refleksjon.

Videreutdanningen har et forebyggende perspektiv. Det vektlegges at barnehagen ved å få økt sin kompetanse skal bli en viktig støttespiller for barn og foreldre som i perioder har det vanskelig. Samspills- og tilknytningsforskning har gitt oss økt kunnskap om hvordan barn utvikles i relasjon med de voksne de har rundt seg og om de ulike partenes bidrag i denne utviklingen (; ; ).

Det er sentralt at barnehagelærerne har god kunnskap om normalutvikling for å forstå og fange opp tegn på skjevutvikling hos barna eller i relasjonene mellom barn og foreldre. Det forutsetter at barnehagen kommer tidlig inn i relasjon til foreldrene, slik at de sammen kan undre seg over endringer hos barna og snakke om foreldrenes og barnas behov for støtte. Dette danner grunnlaget for det videre samarbeidet med foreldrene gjennom ulike faser (). I denne prosessen er det vesentlig at barnehagen også vurderer når det er behov for hjelp og støtte fra andre instanser.

I 2010 ble det derfor formalisert et samarbeid med barneverntjenesten i kommunen. Samarbeidet blir fra alle parter sett på som en gjensidig berikelse. Det er nyttig at de ansatte i barnehagene blir godt kjent med barneverntjenesten og hvordan de arbeider. Det gir gode muligheter for at barnehagen kan konsultere barnevernet underveis i en undringsfase, for å få råd om hvordan barnehagen kan arbeide videre med foreldrene. I tillegg er det viktig at barnehagene vet om sitt ansvar for å kunne melde sin bekymring til barnevernet, jf. barnehageloven § 22.

På samme måte er det nyttig for barnevernet å bli godt kjent med hvilke utfordringer barnehagene står i, fra de små til de litt større utfordringer. Dette kan bidra til at barnehagen og barnevernet kan videreutvikle seg som samarbeidspartnere rundt barn og foreldre som har behov for deres hjelp. I tillegg er også PPT ofte en samarbeidspartner i  disse sakene. Behovet for tverrfaglig samarbeid rundt sårbare barn og familier er en forutsetning for å gi barna gode utviklingsbetingelser. Videreutdanningen er nå implementert i kommunens handlingsprogram under området tidlig innsats ().

Kunnskap om
Tilknytningsteori som forståelsesramme
Utvikling av ulike tilknytningsmønstre- og kompletterende tilknytningsrelasjoner gjennom førskolealderen
Hva omsorgssvikt er og ulike betingelser som kan bidra til omsorgssvikt
Omsorgssvikt og nevrobiologi
Sårbare barn/risikogrupper; barn av psykisk syke, barn som er født med abstinens eller lever i familier med rusmiddelproblemer, fosterbarn og adopterte barn
Hvordan omsorgssvikt kommer til uttrykk hos barn
Overlevelsesstrategier hos voksne og barn- og påvirkning på barnets kognitive, emosjonelle, sosiale og atferdsmessige utvikling
Arbeid med foreldre på bekymringsstadiet og i risiko- og omsorgssviktsituasjoner
Ferdigheter for å kunne:
identifisere utsatte barn med tegn på omsorgssvikt
observere signaler på omsorgssvikt hos barn
iverksette relevante tiltak for barnet i barnehagen
iverksette arbeid med foreldre på bekymringsstadiet og i omsorgssviktsituasjoner
iverksette formalisert samarbeid med barneverntjenesten i kommunen i aktuelle situasjoner
Generell kompetanse:
kunne reflektere kritisk over egne holdninger vedrørende forskjellige normer om oppdragelse
kunne vurdere ulike alternative løsninger i samråd med foreldre
kunne bidra til samarbeid i konfliktfylte situasjoner
kunne samarbeide på tvers av profesjons- og etatsgrenser

* Studieplan for«Små barn i risiko», HIOA, 2014–2015.

Mål for videreutdanningen

I samarbeid med HiOA er det utviklet mål for kunnskaper og ferdigheter som studentene skal tilegne seg i løpet av videreutdanningen:

Metode

For å kartlegge studentenes bakgrunnskunnskap og arbeidserfaring og for å evaluere barnehagelærernes erfaringer med tverrfaglig samhandling, anvendes et spørreskjema før oppstart og når videreutdanningen er fullført. Spørreskjemaet er utviklet av Karin og er anvendt i hennes doktorgradsarbeid med tittel: «Att identifiera omsorgssvikt hos förskolebarn». Skjemaet er oversatt til norsk i samarbeid med Karin Lundén og Kari Killén, for anvendelse i evaluering av opplæringen i Bærum kommune. Totalt har 149 barnehagelærere fra til sammen 54 barnehager startet opp videreutdanningen i perioden 2007–2014. 129 deltakere har fullført videreutdanningen og levert inn spørreskjemaet. Det gir en svarprosent på 87. Spørreskjemaene er fylt ut ved felles samlinger med tilstedeværelse av prosjektleder. Alle skjemaer er anonymisert, og data er behandlet etter gjeldende retningslinjer fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). 

Resultatene som presenteres i denne artikkelen, er på gruppenivå. Hensikten med dette er å få en oversikt over studentenes forkunnskaper og om det skjer endringer som kan fanges opp i spørreskjemaet i løpet av videreutdanningen. I evalueringen fokuseres det på barnehagelærernes vurdering av effekten av videreutdanningen, og om den fører til endringer i deres praksis knyttet til barn i risiko. I tillegg til bruk av spørreskjema skrives det prosessnotat etter veiledningsgruppene. På denne måten kan gruppelederne følge med på deltakernes utvikling og refleksjoner i opplæringen, samt gruppens utvikling ().

Resultater og diskusjon

Informasjon om deltakernes bakgrunn og arbeidserfaring

Ved oppstart i videreutdanningen kartlegges bakgrunnsinformasjon om deltakerne. Det omhandler deres utdanning, hvor lenge de har arbeidet som barnehagelærer, om de har arbeidet i flere barnehager og flere avdelinger, eller om de har mest arbeidserfaring fra samme barnehage. Studentenes erfaringer med tverrfaglig samarbeid blir også kartlagt (, ). Informasjon om studentene presenteres i tabell 1.

Tabell 1: Bakgrunnsinformasjon om kursdeltakerne
Bakgrunnsinformasjon om kursdeltakerne ved oppstart av videreutdanningen  Antall: 149
Utdanning Førskolelærer/ barnehagelærer 97% (144)
Arbeidserfaring
-0-5 år
-5 år eller mer
41% (61)
59% (88)
Erfaring fra den aktuelle barnehage
-0-5 år
-5 år eller mer
61% (91)
39% (58)

* En del deltakere har benyttet muligheten til å krysse av på mer enn ett svaralternativ.

Målgruppen for denne videreutdanning er barnehagelærere som arbeider i barnehager i Bærum kommune. Enkelte deltakere har hatt annen relevant bachelorutdanning med fordypning i aktuell aldersgruppe, eller lengre utdanninger fra universitet. Disse utgjør 3 prosent av utvalget. Tilbudet om videreutdanning gis til alle kommunale og private barnehager i kommunen. Det har vært en god blanding av barnehagelærere fra både private og kommunale barnehager i alle grupper. Studentene er satt sammen i veiledningsgrupper der variasjon i geografisk område, barnehagestørrelse og ulik drift har vært en grunnleggende tanke. Hensikten med dette er å skape gode forhold for erfaringsutveksling mellom studentene.

Det er variasjon i studentenes arbeidserfaring. Et flertall, 59 prosent av studentene, har mer enn 5 års arbeidserfaring. I denne gruppen har 41 prosent av studentene mer enn 10 års arbeidserfaring. Samtidig kommer det frem at et flertall, 61 prosent av studentene, har arbeidet mindre enn 5 år i samme barnehage. Det viser at det er mange deltakere som har lang erfaring fra arbeid i barnehage, men at et flertall har relativt kort arbeidserfaring fra sin nåværende arbeidsplass.

I veiledningsgruppene blir studentene spurt om hvorfor de ønsket å ta videreutdanningen. Et flertall sier at videreutdanningen var et faglig påfyll de savnet i sin jobb og som var motiverende for sitt videre arbeid i barnehagen. En del av dem som hadde kort arbeidserfaring, ga uttrykk for at tilbud om videreutdanning om sårbare barn var avgjørende for at de tok jobben i den barnehagen. I Bærum kommune er det behov for flere barnehagelærere, og det er stor konkurranse med de nærliggende kommuner om kvalifiserte søkere. Kommunens tilbud om videreutdanning trekkes frem hos flere deltakere som en sentral faktor for videre faglig fordypning.

Deltakernes forkunnskap om «utsatte barn»

Spørreskjemaet kartlegger om deltakerne har fått noen utdanning om «utsatte barn». Flertallet, 72 % av studentene, oppgir at de har hatt om temaet «utsatte barn» i sin grunnutdanning. En større gruppe har også hatt om temaet i enkelte studiedager. En mindre gruppe oppgir at de har hatt flere studiedager om temaet, og det er også en mindre gruppe som oppgir at de ikke har hatt noe om «utsatte barn» i sin grunnutdanning (Tabell 2).

Tabell 2: Studentenes bakgrunnskunnskap om «utsatte barn» 
Kunnskap om "utsatte barn" i grunnutdanningen Antall: 149
- Ja
- Enkelte studiedager
- Flere dager
- Nei

72% (107)
34% (50)
15% (23)
13% (20)

* En del deltakere har benyttet muligheten til å krysse av for mer enn ett svaralternativ

I refleksjon i veiledningsgruppene kommer det frem stor variasjon i deltakernes erfaringer med undervisning om temaet utsatte barn i sin grunnutdanning. De som har krysset av at de har hatt om det, gir uttrykk for at det var i lite omfang. Dette varierer noe, avhengig av hvor de har tatt sin grunnutdanning, men flertallet mener at det var for lite vektlagt. Noen har hatt enkelte forelesninger, noen har hatt enkelte studiedager, og noen har hatt pensum om temaet. Studentene som har krysset av at de har hatt om utsatte barn og familier over flere dager, har hatt dette som en del av en selvvalgt fordypning. Da har de også hatt noe pensum knyttet til dette. Flertallet av studentene gir uttrykk for at temaet ikke ble fulgt opp over tid, og at det var for lite tid til refleksjon og mulighet for å integrere stoffet i egen praksis.

Tabell 3: Hjelpeinstanser som studentene har hatt kontakt med. 
Hvem har du kontaktet? Start:% (antall) Slutt:% (antall) Prosentsvis økning
PPT 17% (25) 19% (25) 11%
Tverrfaglig utvalg 5% (8) 5% (7) 0%
Barnevernet 8% (12) 11%(14) 38%
Helsestasjonen/BUP 2% (3) 5% (7) 50%

Det kommer også frem variasjon i studentenes opplevelse av et reflekterende arbeidsmiljø i sin barnehage. Noen opplever et stabilt arbeidsmiljø der de har arbeidet sammen med de samme personene over tid, mens andre beskriver stor grad av utskifting av personale. De uttrykker alle at det tar tid å bygge opp et klima for refleksjon om hvordan de møter barn og foreldre som strever, og hvem de selv er i møte med sine kollegaer på jobb. De som har arbeidet sammen over lengre tid, uttrykker at det er en fordel og at det skaper et åpent klima der de ansatte kan utfordre og støtte hverandre.

Deltakere som opplever stor grad av utskifting, gir uttrykk for at det meste av samarbeidstiden blir brukt til praktiske ting for å få arbeidet på avdelingen til å fungere. Det blir ikke nok tid og rom for refleksjon over egne holdninger i møte med barn og foreldre, noe mange uttrykker et sterkt ønske om i sin hverdag. Det er også et ledelsesansvar å skape tid og rom for refleksjon over egen praksis og holdninger i møte med barn og foreldre. For å skape et reflekterende miljø for personalet, er det nødvendig at ledelsen tar et tydelig ansvar og setter av tid til arbeid med dette i personalgruppen. I disse endringsprosessene er de ansatte i stadig utvikling og det er derfor behov for å bruke tid sammen for å skape endringsprosesser.

Erfaring med tverrfaglig samarbeid

Deltakernes erfaringer med tverrfaglig samarbeid blir også kartlagt i spørreskjemaet. De blir spurt om de har tatt kontakt med hjelpeapparatet fordi de er urolige for at barnet ikke får tilstrekkelig stimulering hjemme. Som tidligere nevnt er det ulikt antall deltakere ved start og etter endt videreutdanning. Ved oppstart av videreutdanningen svarer 30 prosent at de har gjort dette. Etter at videreutdanningen er gjennomført, svarer 38 prosent av deltakerne at de har tatt kontakt med hjelpeapparatet.

Dette er en økning på 26 prosent i forhold til hva de rapporterte om ved oppstart av videreutdanningen. Dette forklarer også den prosentvise økningen som presenteres videre i artikkelen. I tabell 3 presenteres en oversikt over hvilke hjelpeinstanser studentene har tatt kontakt med. Studentene får også spørsmål om de har deltatt i diskusjon i sin barnehage som har ført frem til retningslinjer for hvor de skal ta kontakt angående utsatte barn. Ved oppstart svarer 54 prosent at de har deltatt i slike diskusjoner, og etter endt videreutdanning svarer 67 prosent at de har gjort dette. Det tilsvarer en økning på 24 prosent.

Økt kunnskap og fokus på forebyggende arbeid og tverrfaglig samarbeid i denne videreutdanningen kan bidra til å forklare endringene i praksis som fanges opp i spørreskjemaet. Barnehagelærerne har fått mer kunnskap om barns utvikling, om barn og foreldre i ulike risikosituasjoner og om hvordan de i barnehagen kan hjelpe og støtte barn og foreldre i sin hverdag. De er blitt bedre kjent med PPT og barneverntjenesten, og de har fått bedre kunnskap om hvor de kan ta kontakt når det er noe de begynner å bekymre seg for. PPT er en nær samarbeidspartner for barnehagene i deres hverdag. Det gjenspeiles også i studenters refleksjoner om hvem de ofte tar kontakt med når det er noe de undrer seg over ved barns utvikling.

Et flertall uttrykker at det er enklere for dem å snakke med foreldre når de i barnehagen har behov for veiledning fra PPT om barnets utvikling, enn det kan være å ta kontakt med andre instanser. Det oppleves som mindre urovekkende å kontakte PPT enn andre instanser. Det kommer også frem i veiledningsgruppene at studentene ikke har kjent godt nok til hvilke hjelpeinstanser som kan bistå barn og foreldre, og med hva. Vektlegging av hvem som kan tilby hvilken hjelp og hvordan de ulike hjelpeinstanser kan samarbeide i ulike faser, kan bidra til å forklare den endring som vises i kartleggingsskjemaet.

Etter fullført videreutdanning er det flere som tar kontakt med barneverntjenesten og med helsestasjonen og BUP. Studentene gir uttrykk for at videreutdanningen har hjulpet dem til å se barnets utfordringer og å gi dem faglig tyngde i sine vurderinger av hvor barn og foreldre kan få hjelp. Det kan bidra til at studentene tar opp undringer med foreldre på et tidligere tidspunkt, og at de kan støtte barn og foreldre i å få hjelp fra rett hjelpeinstans.

Statistikk fra barneverntjenesten i kommunen i perioden 2010–2014, viser en markant økning av antall meldinger fra barnehagene. I 2010 var det 4 meldinger fra barnehagene, mens det i 2014 var 44 (). Det viser også at det tverretatlige samhandlingen i videreutdanningen bidrar til at barnehagelærerne fanger opp bekymringer for barn og familier i risiko, og at de gjør noe med sine bekymringer. Studentene vet mer om hva barnevernet arbeider med og hvilke tiltak som kan iverksettes overfor barn og foreldre i ulike faser. Det kan resultere i at de også vet mer om hva de skal gjøre når de får en bekymring, og at flere barn blir fanget opp på et tidlig tidspunkt.

Avslutning

Det er en utviklingsprosess å forholde seg til temaet sårbare barn og deres foreldre i barnehagen. Studentene i denne videreutdanningen uttrykker at økt kunnskap og arbeidet i veiledningsgruppene har endret deres praksis. De er blitt mer observante på signaler hos barn og foreldre og i samspillet mellom dem. Dette setter de i sammenheng med økt kunnskap fra temaene i videreutdanningen. Mange uttrykker at de er blitt tryggere i sin rolle som barnehagelærer, og at de ser og forstår barn og foreldres strev på andre måter enn tidligere. Flertallet gir uttrykk for at de tar kontakt med foreldrene for å drøfte sine undringer med dem på et tidligere tidspunkt. De har gått bort fra en «vente og se» -holdning. Studentene har fått økt sine erfaringer med tverrfaglig samarbeid i kommunen og vet hvem de kan ta kontakt med når de undrer seg over et barn. Dette bidrar til økt trygghet i studentenes faglige autoritet, noe som er viktig for å komme tidligere inn i arbeidet med sårbare barn og foreldre.

Forfatteravatar

Charlotte U. Johannessen

Charlotte U. Johannessen er  cand.polit med hovedfag i pedagogikk, har videreutdanning innen tilknytningsbaserte metoder og er sertifisert Marte Meo-veileder og COS-P veileder. Hun har lang erfaring fra arbeid i PP-tjenesten, der hun har spesialisert seg innenfor området små barn og psykisk helsearbeid, barn med tilknytningsvansker og barn i sårbare familiesituasjoner. I samarbeid med HiOA har hun utviklet og leder en videre-utdanning for barnehagelærere: ”Små barn i risiko – styrket kompetanse hos pedagogisk personale”.

Litteraturhenvisninger

BRANDTZÆG, I., TORSTEINSON, S. & ØIESTAD, G. (2013). Se barnet innenfra. Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen. Oslo: Kommuneforlaget.

BROBERG, M., HAGSTRÖM, B., BROBERG, A. & HAGSTRÖM, B. (2014). Tilknytning i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

BÆRUM KOMMUNE. Handlingsprogram for 2014–2017.

BÆRUM KOMMUNE. Statistikk for barneverntjenesten i perioden 2010–2014.

JOHANNESSEN, C.U. & MIKKELSEN, E. (2015). Relasjonsbygging i barnehagen. Utvikling av samhandlingskompetanse mellom barnehage, barnevern og foreldre. Oslo: Gyldendal Akademisk.

JOHANNESSEN, C.U. (2008). Kompetansehevingsprosjekt for barnehager. Spesialpedagogikk nr. 4, s. 16–21.

KILLÉN, K. (2012). Profesjonell utvikling og faglig veiledning. Et fellesfaglig perspektiv. 4. utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk.

KILLÉN, K. (2009). Sveket 1. Barn i risiko og omsorgssviktsituasjoner. Oslo: Kommuneforlaget.

LUNDEN, K. (2010). Att identifiera omsorgssvikt hos förskolebarn. Stiftelsen Allmänna barnhuset, nr. 5.

LUNDÉN, K. (2004). Att identifiera omsorgssvikt hos förskolebarn. Göteborg: Psykologiske institusjonen, Göteborgs Universitet.

VALVIK, A.C. (2012). Kompetanseløft – til barns beste. En studie av et veiledningstiltak i lys av Etienne Wengers sosiokulturelle læringsperspektiv. Avdeling for lærerutdanning. Høgskolen i Østfold.

VATNE, V. (2011). Ikke bare se meg. Barnehageansattes kompetanse til å håndtere en bekymring for barnets omsorgssituasjon. Masteroppgave. Institutt for spesialpedagogikk. Det utdanningsvitenskapelige fakultet. UiO

Foreslåtte artikler