Det er en økende tendens i samfunnet at unge mennesker dropper ut av videregående opplæring. En studie utført ved Høgskolen i Østfold forklarer hvorfor familier av og til skylder på skolen hvis deres datter eller sønn dropper ut av videregående opplæring.

I artikkelen «It’s not our fault! Explaining why families might blame the school for failure to complete a high-school education» som nylig ble publisert i Social Psychology of Education, forklarer Dr. Nicolay Gausel, førsteamanuensis ved Avdeling for helse og sosialfag ved HiØ, hvorfor familier skylder på skolen for at deres datter eller sønn dropper ut av videregående opplæring.

En stor utfordring for samfunnet

Dropout fra videregående skole representerer en utfordring for samfunnet. Det er blant annet en underliggende årsaker til arbeidsledighet og sosiale problemer. En annen viktig utfordring ved dropout, er hva de har å si for den enkelte familie som opplever det og for hjelpeapparatet i skoleverket.

Flaut for familien at barna dropper ut av skolen

Normer som å være utholdende, det å ikke gi opp, men sluttføre et utdannelsesløp, eller; du er din egen lykkes smed, er innflytelsesrike normer i vårt likhetsfremmende samfunnet. Brudd på en slik norm kan være årsak til direkte eller indirekte kritikk av familien til de som har droppet ut. En slik kritikk av familien oppleves gjerne som ubehagelig av familiemedlemmene, og det viser seg at familier noen ganger løser dette med å skylde på skoleverket for at deres sønn eller datter har droppet ut.

Frykten for tap av ansikt hindrer konstruktiv selvkritikk

I den kvantitative studien ble 127 frivillige deltagere fra alle samfunnslag spurt om å forestille seg hvordan de tror familien ville reagert om deres sønn eller datter droppet ut av videregående skole. Det viste seg at årsaken bak det å skylde på andre ligger i «følelseslivet»; dess flauere det å droppe ut av videregående viser seg å være for familien, dess mer skyld retter de også mot skolen. Det vil si at dess sterkere familiens fokus er mot «andres» oppfatninger av familiens «vellykkethet», dess mer kanaliserer de den uønskede oppmerksomhet mot skolen.

Det virker altså som om fokuset på familiens ansikt utad legger hindringer i veien for konstruktiv selvkritikk. Familiene skylder på skolen istedenfor.

Hjelpeapparatet må forstå konsekvensene for familiene

I artikkelen anbefaler derfor Gausel at profesjonelle hjelpere ansatt ved skoler eller i velferdsapparatet blir oppmerksomme på denne problematikken slik at de bedre kan forstå hvorfor familiene skylder på dem eller arbeidsstedet deres for de feilene som er blitt gjort av deres sønn eller datter. Å kunne ta høyde for at familier kan være bekymret over deres ansikt utad, samt flauheten omkring dropout, vil kunne bidra til å hjelpe familier hvor dropout er blitt en utfordring.
Dette vil igjen kunne støtte samfunnets bestrebelser på å forebygge arbeidsledighet, samt hjelpe arbeidsledige tilbake i arbeidslivet.

Litteraturhenvisninger