Ansatte på asylmottak og i barnevernet må samarbeide bedre

Ved utgangen av november 2015 bodde nesten 10.000 barn og unge under 18 år i norske asylmottak. Dette omfatter medfølgende barn og enslige mindreårige både under og over 15 år og er det høyeste antallet barn i mottak på flere år.

Er levekårene i asylmottak gode nok?

Nå har forskerne Monica F. Aarset, Hilde Aamodt og Ada Engebrigtsen fra NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus laget en avgrenset kunnskapsoversikt om temaet barn og familier i mottak. Hva forteller tidligere undersøkelser oss om hvordan barn og unge har det på asylmottakene?

– Mange av studiene gir grunnlag for bekymring for hvordan barn har det på mottak, forteller Aarset.

Det handler særlig om forhold ved bo- og omsorgssituasjonen, om psykisk helse og samarbeidet mellom mottak og kommuner. Og det stilles spørsmål ved om levekårene i mottak er gode nok.

Trangboddhet, midlertidighet og lang oppholdstid i mottak er trukket frem som negative faktorer for barn og unges levekår og livskvalitet.

Hensynet til innvandringsregulering versus barnets beste

Temaet barn på flukt og barn i asylmottak berører spenningspunktet mellom det flyktningefaglige og sosialfaglige. Myndighetene er opptatt av å regulere innvandringen til Norge, samtidig skal hensynet til barnets beste veie tungt og FNs barnekonvensjon oppfylles.

– På den ene siden har asylbarna de samme rettighetene som andre barn i Norge når det gjelder skolegang, helsetjeneste og barnevern, påpeker Aarset. – På den andre siden setter statusen som asylsøker rammer for disse barnas livssituasjon og levekår.

Selv om barnevernet har det samme ansvaret for barn som befinner seg i asylsøkerfasen, som andre barn i Norge, viser forskning at det er forhold ved asylbarnas situasjon som begrenser mulighetene for en trygg og god omsorgssituasjon.

Uklare ansvarsforhold

Både forskning og praksis viser at ansatte både på mottak og i barnevernet kan være usikre på og uenige om ansvarsfordelingen seg imellom.

Det er eksempler på at enkelte barneverntjenester ikke følger opp bekymringsmeldinger fra mottak, og at barneverntjenesten kan vegre seg for å gå inn i saker hvor asylsøkerstatusen ikke er avklart.

Forskerne viser til en rapport fra NTNU Samfunnsforskning fra i fjor som viser at barnevernsansatte opplever det som uklart hvilke sektorer som har ansvar for asylsøkende barn. Barna havner i en skvis mellom hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn.

Bedre samarbeid mellom barnevernet og asylmottak

Barne-, ungdoms- og likestillingsdirektoratet (Bufdir) skal i samarbeid med UDI utvikle kompetansekurs for ansatte i asylmottak og ansatte i barnevernstjenesten. Kursene skal ha fokus på asylsøkende barn og familier.

Det er i denne sammenheng NOVA har fått i oppdrag å gi en avgrenset kunnskapsoversikt om temaet barn og familier i mottak. Forskerne skulle også tematisere områder og problemstillinger som er særlig aktuelle for kursene.

– Det er et klart behov for økt samarbeid mellom ulike sektorer og personer med ulike fagbakgrunner for å sikre barna og deres familier en best mulig livssituasjon, understreker Aarset.

Diskutere problemstillinger sammen

I notatet « Barn og familier i mottak – samarbeid mellom asylmottak og kommunalt barnevern» presenteres forslag til tema og problemstillinger som ansatte i barnevern og i mottak kan diskutere sammen – på tvers av fag og sektor.

– Til hvert av temaene er det utviklet eksempelsaker eller caser med dilemmaer som kan danne utgangspunkt for diskusjon mellom kursdeltakerne, forklarer Aarset.

– Vi har valgt ut caser som tar for seg situasjoner der det ikke nødvendigvis finnes enkle løsninger, klare ansvarsroller eller klare svar på hva som er barnets beste.

Hensikten med å velge ut denne typen saker og problemstillinger er å ta på alvor de komplekse utfordringene og problemstillingenes ansatte i barnevernet og på mottak kan møte på i arbeidet med asylsøkende barn og familier.

De helt spesielle levekårene på mottak, de til dels svært forskjellige kulturelle, økonomiske og sosiale forholdene disse familiene har levd under i hjemlandet, og de psykiske belastningene mange har vært gjennom, tilsier at det både er vanskelig å vurdere familiens velferd og foreldres omsorgsevne og å utvikle tiltak som virker.

Diskusjoner om disse casene mellom mottaksansatte og barnevernansatt er det beste redskapet for en bevisstgjøring om muligheter og begrensinger for handling og for å utvikle kunnskap om hverandres arbeid og refleksjoner.

– Vårt siktemål å er å hjelpe ansatte å sortere ut noen klarere kriterier for når og hvordan de skal handle, samt utvikle forståelse for og tåleevne til å stå i usikre situasjoner uten klare svar, avslutter Aarset.

Tekst: Nina Eriksen