Hvordan gis tilbakemelding til studentene i høyere utdanning?

Modellen danner et godt utgangspunkt for fremtidig forskning. Avhandlingen tar opp en tematikk som i norsk og nordisk sammenheng har fått lite oppmerksomhet.

Tilbakemeldinger er et viktig pedagogisk virkemiddel

Tilbakemeldinger er sentralt for pedagogiske prosesser i høyere utdanning og omtales gjerne som kjernen i formativ vurdering.

- Som det kommer frem av min avhandling, er feedback et komplekst og sammensatt fenomen med varierende aspekter og kategorier, konstruert for ulike formål.

- Feedbackfeltet utgjør et stort og komplisert felt med en rekke tilhørende begreper og perspektiver. Det er uklart om forskere innen høyere utdanning mener det samme med begrepene. Alle har sine små og store prosjekter og agendaer som krever ulike tilnærmingsmåter, som gjør at feltet kan være vanskelig å få oversikt over, forteller Karlsen.

Karlsen understreker at det er viktig å utvikle gode teoretiske begreper, noe hun har til hensikt å bidra til med sin avhandling. – Vi trenger en omforent modell på feedback/tilbakemelding som kan brukes både i forskning og i praksis som veiledere og lærere kan benytte for å gi tilbakemelding på oppgaver studenter jobber med i høyere utdanning, sier hun.

Utvikling og utprøving av en modell

Avhandlingen gir en grundig gjennomgang av litteraturen om feedback, og det er dette arbeidet som danner utgangspunktet for doktorgradsarbeidet. Basert på en systematisk litteraturgjennomgang av forskningen på feedback innen høyere utdanning presenterer Karlsen en modell med flere dimensjoner i avhandlingen. Modellen ivaretar fire sentrale aspekter ved feedback: feedbackens form, feedbackens fokus, feedbackens formål og tilbakemeldingens tidsretning.

Testet ut modell på bachelorstudenter

I avhandlingen prøves modellen ut på et empirisk materiale som består av syv transkriberte veiledningssamtaler, samt intervjuer med 28 bachelorstudenter innen design og informasjonsteknologi ved en middels stor høgskole i Norge (ikke HiØ).

Gjennom ulike utprøvinger viser Karlsen at modellen egner som redskap i koding av enkeltmønstre, og sekvenser av mønstre i muntlige feedbackdialoger. Selv om hensikten med den empiriske utprøving mer har vært å teste hvordan modellen fungerer i en forskningssammenheng, enn å frembringe empiriske resultater, kommer Karlsen med nye funn i avhandlingsarbeidet.

- Et tankekors at studentene er usikre

- Et urovekkende funn er at så mange som en tredjedel av informantene uttrykte reell bekymringer for at noe dumt de sa i veiledning, skulle bli utslagsgivende ved karaktersettingen til sist, sier Karlsen.

- En viktig forutsetning for at tilbakemeldinger skal fungere optimalt er at studentene har tillit til at systemet fungerer som det skal. Det vil si en trygghet på hvilken vurderingsform som gjelder offisielt, så ikke studenter tror de er del av en formativ vurderingspraksis, som har til hensikt å bidra til elevens videre læring, når de i virkeligheten blir vurdert summativ, ment å være en oppsummerende/avsluttende vurdering, forteller Karlsen.

Selv om studentenes bekymring skulle være ubegrunnet, kan dette ifølge Karlsen illustrere det Benson Snyder (1971), tidligere dekan ved Massachusetts Institute of Technology, kaller en «skjult læreplan». Hvis en skjult læreplan fører til en sammenblanding av formativ vurdering og summativ vurdering, slik at studentene frykter for å eksponere seg i samtalene, vil dette kunne hindre en god og dialogpreget veiledningssamtale.

- Med tanke på hvor mye tilbakemeldinger jeg, og sannsynligvis de fleste som jobber med utdanning, gir til studenter, så har dette funnet vært et tankekors, sier Karlsen.

Studenter er stort sett fornøyd med tilbakemeldingene de får

Gjennom sitt doktorgradsarbeid har Karlsen funnet ut at generelt, vurderer studentene i utvalget tilbakemeldingen som de får fra veilederne sine, stort sett som mer nyttig enn unyttig. Men Karlsen finner ikke at det er mulig å konkludere med at én type tilbakemelding er mer nyttig enn en annen.

Karlsen påpeker at den samme typen tilbakemelding oppleves av studentene i noen tilfeller som nyttig og andre ganger som unyttig avhengig av en rekke forhold som blant annet har å gjøre med sammenhengen tilbakemeldingen fremkommer i, det vil si at måten ulike tilbakemeldinger følger på hverandre i en veiledningssamtale.

Videre har veileder som person en betydning, hvordan veileders kredibilitet og velvillighet oppfattes, og tilliten studentene får til veilederen og den feedbacken som gis. Studentenes eget bidrag inn i samtalen synes også å ha betydning for hvor nyttig tilbakemeldingen blir, som kan knyttes til studentenes egen innsatsvilje og innstilling.

Behovet for mer forskning på tilbakemeldinger i høyere utdanning

I avhandlingen dokumenterer Karlsen noen utfordringer ved feedbackpraksisen som undersøkes. Men, det gis også eksempler på hvordan feedback kan gjøres relevant, og hva som må til for at praksisen skal fungerer optimalt.

Nøkkelen, slik Karlsen ser det, er å skape gode arenaer for tilbakemelding som tar på alvor situasjoner som studentene og lærerne i høyere utdanning befinner seg i, som blant annet tidspress og økte klassestørrelser, som gjør at aktørene ønsker å prioritere veiledning og tilbakemelding på dette nivået.

Hvordan dette kan gjøres, besvares ikke i avhandlingen, og det er behov for mer forskningsbasert kunnskap som kan bidra til videreutvikling av tilbakemeldingspraksisen i høyere utdanning.

- Modellen jeg har utviklet kan danne et godt utgangspunkt for fremtidig forskning, både innenfor kvantitative og kvalitative studier. Det er også mulig å se for seg nytten av modellen som verktøy i praksis, til å reflektere over praksis, for eksempel i undervisning, praksisveiledning og kollegaveiledning, sier Karlsen.