Voldsutsatte barn blir ikke tilstrekkelig hørt

– Dette er overraskende, sier førstelektor Anna Margrete Flåm ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT.

Hun har nylig publisert en artikkelen ”Høyr meg, sjå meg”. Den som viser at hjelpetjenester, som Familievernkontor, i liten grad inkluderer barn i saker som omhandler vold i hjemmet.

Studien hennes undersøkte et av landets store Familievernkontor, kjent for gode rutiner og fokus på saker med barn som lever i familier med vold.

Ingen barn under 4 år ble hørt

Undersøkelsen omfattet alle sakene ved dette kontoret i 2012. Av deres 303 saker, gjaldt 106 barn som levde i familier med vold. I kun 39 av disse tilfellene ble barna inkludert, men de deltok bare i 15 prosent av samtalene. Ingen barn under fire år deltok i møte med behandler.

– Dette er meget overraskende tall om barns deltagelse i behandling, sier Flåm, som viser til at Familievernet som behandlingsinstans har det viktige offentlige mandatet med å prioritere nettopp saker der barn lever i relasjoner med vold.

Dette mandatet ble for bare få år siden pålagt Familievernet av politiske styresmakter i erkjennelse av at omfattende forskning viser at vold i familien kan få alvorlige følger for barn og unges psykisk og fysiske helse, både som vitne og direkte utsatt (se faktaboks om ACE-studien).

– Familievernet er således en viktig samfunnstjeneste. Den tilbyr behandling med lav terskel, er gratis, krever ingen tilvisning fra lege og bruker kan selv ta direkte kontakt. Sammenlignet med andre land, er dette et unikt offentlig behandlingstilbud. At denne tjenesten dertil har som spesifikt mandat å gi prioritet til saker der barn lever i familier med vold, er svært viktig.

Barn som lever med vold blir prioritert

Det som samtidig framstår som gledelig i undersøkelsen, er at alle saker med familievold og barn, fikk prioritet foran andre saker, som for eksempel alvorlige relasjonsvansker og parsamtaler.

– Dette fremstår som et viktig budskap. For i sum viser undersøkelsen at Familievernet har lykkes med å gi prioritet når vold er kjent ved oppstart. Det lyktes å tilrettelegge et «hurtigspor» for koordinert og spesialisert behandling, både når bruker henvendte seg, og når barnevernet ba om tjenesten, sier Flåm.

Vold er tabu

Vold i nære relasjoner er ofte tabu og skambelagt, og blir derfor ikke alltid oppdaget. De involverte har vansker med å fortelle om sine problemer, men for å få bukt med vold i familien kreves det at alle involvertes perspektiv blir inkludert – også barna sitt.

Flåm forteller at barn har andre måter å fortelle og uttrykke opplevelser på, enn det voksne har. Da kreves det at fagfolk kan forstå hva som egentlig sies.

– Derfor er det viktig at hjelpetjenester evner å se og høre barna når vold skjer, sier Flåm.

ACE-studien viser at det å åpne for barns stemme, er det sterkeste middelet til å fjerne misbruk av makt.

Lite samarbeid med BUP

Flåm forteller at studier viser at også Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) har problemer med å se at vold skjer mot barn og unge.

– Vi så at Familievernkontoret nesten ikke har samarbeid med BUP. Dette kan bety at det fortsatt er mye som gjenstår for at våre offentlige behandlingstjenester for barn og unge blir tilstrekkelig sensitiv overfor barn som deltagende subjekt når vold skjer i familien.

Hun mener at Familievernet, med sitt behandlingstilbud med lav terskel, er svært viktig i et samspill med andre tjenester som har andre typer mandat, slik som Barnehusene, barnevernet og somatisk helsetjeneste.

Bryter Barnekonvensjonen

– At barnas stemme i så liten grad blir hørt og hensyntatt i behandlingsarbeid ved vold i familien, er problematisk, også sett fra barns juridiske rettigheter i FNs barnekonvensjon. Ikke bare utfra hensiktsmessig behandling, men også utfra et juridisk rettighetsperspektiv er barns deltagelse påkalt, poengterer Flåm.

I 2003 ble Barnekonvensjonen en del av norsk lov, med forrang fremfor annet lovverk.

Konvensjonens Artikkel 12 krever at «Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som angår barnet, og tillegge barnets synspunkt behørig vekt i samsvar med alder og modning».

Artikkel 13 understreker at «Dette sikrer barn som rettsinnehaver, og ikke som en mottager av velvillige handlinger fra voksen».

– Så selv om denne studien viser noen svært positive sider ved tilbudet, viser den også at vi fortsatt har en viktig vei å gå for at våre offentlige behandlingstilbud skal kunne klare å høre og se barnet som deltagende subjekt når vold skjer i familien., avslutter Flåm.