Hvem skal ha ansvaret i barnehagen?

Nylig leste jeg et innlegg på Facebook om en far som er så fornøyd med barnehagepersonalet i sønnens barnehage. De viser omsorg, deltar i guttens liv med å vise oppriktig interesse for hva han holder på med, og de har alltid mye bra å fortelle om guttens hverdag når foreldrene kommer for å hente ham. Det virket ifølge faren som om denne gutten var helt i sentrum for barnehagepersonalets oppmerksomhet, som om det ikke gikk andre barn i den barnehagen.

Jeg har hatt samme opplevelse da mine barn gikk i barnehagen. Personalet viste at de var genuint glad i barnet mitt, de hadde alltid noe hyggelig å fortelle om noe de hadde gjort sammen, og det virket som de gledet seg til de skulle møtes igjen dagen etter. Det er sånn dyktige barnehageansatte jobber. Dyktige barnehagelærere vet at man må være genuint opptatt av det enkelte barnet samtidig som man må jobbe for å skape relasjoner både mellom barna og mellom barna og de ansatte. Alle barna er forskjellige og utvikler seg i ulik takt. Derfor må barnehagelæreren kunne bruke sin pedagogiske vurderingsevne, sitt profesjonelle skjønn, til å finne ut hvordan hun eller han best kan nærme seg det enkelte barnet.

Hvilke metoder og hvilke aktiviteter som bør vektlegges akkurat i denne barnegruppen akkurat nå, trenger man et pedagogisk skjønn for å kunne avgjøre. Av og til må man endre planer midt i en aktivitet hvis barna er opptatt av noe annet. Det er viktig med planer, men det er like viktig å kunne endre planene underveis. Dette vet en dyktig barnehagelærer.

Fredag 20.1. var fristen for å levere høringssvar til forslag til ny rammeplan for barnehagen. I dag, dagen etter fristen, har departementet rukket å registrere over 240 høringssvar, men jeg vet det er svar som er levert innen fristen, som ennå ikke har blitt registrert og lagt ut på departementets hjemmeside. Det er veldig gledelig at det er så mange som engasjerer seg i barnehagen. Jeg går ut fra at det er flere enn meg som gleder seg til å lese svarene.

Ett tema som veldig mange er opptatt av, er hvem som skal ha ansvaret i barnehagen. Det finnes ulike typer ansvar. I høringsutkastet har departementet lagt seg på en linje der de definerer «ansvar» kun som «juridisk ansvar». Dette er problematisk. Barnehagen er først og fremst en pedagogisk institusjon. Da er det viktig at det blir presisert hvem som har det pedagogiske ansvaret. Det må ikke herske tvil om at det er det pedagogiske personalet, barnehagelærerne, som må ha det pedagogiske ansvaret. Så lenge dette ikke blir sagt uttrykkelig, er mye av det som ellers står i utkast til ny rammeplan uklart. Mange steder står det for eksempel hva «barnehagen» skal. Hvem henvises det til da?

Grunnen til at dette med ansvar er så viktig, er at det ikke stilles noen krav om barnehagefaglig kompetanse til barnehagens eier, enten det er en kommune eller en privat aktør. Omtrent halvparten av barnehagene i Norge er private. Mens de private aktørene tidligere stort sett bestod av idealistiske foreninger som husmorlag eller menigheter, har vi nå sett en oppblomstring av kommersielle aktører. Det ligger i sakens natur at kommersielle er opptatt av å tjene penger. Og som en konsekvens av det, er de selvsagt opptatt av å yte så god kvalitet at de får kunder som er interessert i å kjøpe deres tjenester. I kjølvannet av New Public Management-tankegangen finner vi den samme interessen nå også i offentlig sektor. Men hvordan kan man måle kvalitet i barnehagen? Dette spørsmålet har forskere og barnehagemyndigheter forsøkt å finne ut av i en årrekke.

En måte å gjøre det på, er selvsagt å ha brukerundersøkelser. Men hvem er barnehagens brukere – og hvor pålitelige er slike undersøkelser? Jeg har selv vært med på å fylle ut utallige slike undersøkelser, man får dem jo inn på e-post eller telefon hver gang man har vært i kontakt med noen. «På en skala fra en til fem, hvor fornøyd var du med den kontakten du hadde med selger/konsulent/rådgiver/rørlegger/tannlege/reiseoperatør….» Som regel gidder jeg ikke å svare i det hele tatt, men av og til svarer jeg litt i hurten og sturten. Har jeg hatt en dårlig dag, hender det at jeg svarer mer surt enn jeg ville gjort hvis dagen forøvrig har vært bra og jeg er i godt humør. Slik kan det jo godt tenkes at foreldreundersøkelsene i barnehagen fungerer også. I en travel hverdag skal du svare på mange spørsmål om hvor fornøyd du er med kontakten med de ansatte, aktivitetene som barnet ditt får være med på, informasjonen, osv. osv. Det kan være mye interessant å hente i slike undersøkelser, men det er ikke alltid lett for foreldre å svare generelt på hvor fornøyd du er for eksempel med informasjonen du får. Enkelte dager er du svært fornøyd, andre ganger ikke. Da blir det også lett til at man svarer litt på lykke og fromme og ut fra dagsformen.

Det er altså ikke særlig smart å basere hele kvalitetssikringen sin på slike brukerundersøkelser. Så da kan man jo forsøke å måle kvalitet på andre måter, for eksempel i hvor stor grad man har oppnådd målene som er satt for virksomheten. Det finnes mange eksempler på barnehageeiere som forsøker seg på dette også. Problemet her er at pedagogiske mål gjerne er prosessmål som det er helt umulig å måle. Hvordan skal man for eksempel måle om barnehagen har ivaretatt barnas behov for omsorg og lek, eller om barnehagen har fremmet læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling, slik det står i formålsparagrafen? Det letteste å måle av disse tingene, er det med læring. Og da blir det gjerne det man måler.

Barnehageeiere som vil vise at de lykkes med å sikre god kvalitet i sin(e) barnehage(r), kan dermed bli fristet til å lage kartleggingsprogrammer som måler konkret utvikling eller læring hos barna. Og når det er det som skal måles, blir det jo viktig å vri innholdet i barnehagen inn mot det målbare. Dermed kan det oppstå en hel industri som kan produsere kartleggingsprogrammer og programmer som skal hjelpe de barna som ikke når opp til målene, slik at de kan få «tidlig innsats» og hjelp til å nå målene ved neste kartlegging. Dette er en gavepakke til kommersielle interesser som ikke bare kan tjene penger på selve barnehagen, men som kan håve inn fortjeneste på å utvikle og selge programmer. Allerede i dag er det en klar tendens til at slike programmer tas i bruk i barnehagen på eiers befaling. Hvis eier får et enda tydeligere mandat som ansvarshavende for barnehagens innhold, frykter jeg for konsekvensene.

Det er viktig at ny rammeplan setter helt klare retningslinjer for hvilket ansvar som påhviler eier, og hvilket ansvar det pedagogiske personalet skal ha.