Barnehagelærere med masterutdanning – en styrke for barnehagen

Stadig flere barnehagelærere i Norge har masterutdanning, til tross for at det ikke er noen formelle karrièreveier i barnehagen der det stilles krav om slik kompetanse. Det finnes ingen systematisert kunnskap om hva barnehagelærere med masterutdanning gjør etter avsluttet studium, og hva deres kompetanse tilfører barnehagen. Men mange er opptatt av at barnehagen og profesjonen trenger kompetansen. Det understrekes av Kunnskapsdepartementet (2017), av Utdanningsforbundet (2016), av Følgegruppa for barnehagelærerutdanning (Bjerkestrand m.fl., 2017) og av Nasjonalt råd for lærerutdanning (Lund, m.fl., 2017).

Dette er bakgrunnen for at vi har undersøkt hva utdanningen har betydd for et utvalg barnehagelærere med masterutdanning, og for deres muligheter til å anvende kompetansen. Spørsmålet vi stiller, er hva barnehagelærere med masterutdanning tilfører barnehagen og profesjonen. 

Metode og materiale

For å rekruttere deltakere brukte vi vår egen fagblogg Mestrer, mestrer ikke. I tillegg kontaktet vi aktuelle kandidater per e-post. Dette ble en form for snøballmetode ved at de som ble kjent med studien, sendte informasjonen videre. De som var interessert i å delta, fikk tilsendt et enkelt spørreskjema med fem spørsmål.

33 av de 42 som viste interesse, svarte på spørsmålene. Det var 28 kvinner og fem menn i alderen 24 til 60 år. Tidspunktet for avsluttet barnehagelærerutdanning varierer fra 1977 til 2013. Tidspunkt for avsluttet mastergrad varierer mellom 2008 og 2016. Masterutdanningen er tatt ved sju utdanningsinstitusjoner, tre universiteter, herav et dansk, og fire høyskoler (1).

Vi har nærmet oss materialet både gjennom en kvantitativ bearbeiding og en kvalitativ innholdsanalyse.

Karriereveier

Vi har analysert materialet ut fra spørsmålet om hva masterutdanningen har betydd for informantenes karrièrevei, og hvordan de anvender kompetansen i sitt nåværende arbeid. Vi har på grunnlag av svarene identifisert fem mulige karrièreveier.

Anvender kunnskapen for sin egen del

Den første karrièreveien omfatter dem som anvender kunnskapen de har tilegnet seg, primært for sin egen del. Elleve av informantene legger vekt på at masterutdanningen har gjort dem tryggere som fagpersoner. En er tydelig på at masterutdanningen har vært nødvendig for å bli værende i barnehagen. Hun sier at masterutdanningen har gjort henne mer bevisst på viktigheten av å være faglig oppdatert, og at det er blitt lettere å finne argumenter for hva hun mener er riktig.

Har samme stilling som før og får i begrenset grad brukt kunnskapen fra masterstudiet

Den andre karrièreveien gjelder dem som er i samme stilling som før, og som i begrenset grad får mulighet til å bruke kunnskapen. Noen erfarer at kunnskapen oppfattes som truende. En sier: «Jeg er avhengig av at lederne over meg ikke føler seg truet av min kompetanse, fordi de ikke har mastergrad selv, men som ser den som en ressurs for barnehagen». En annen sier at lederne over henne er redd for den kompetansen hun har ervervet seg gjennom studiet.

To av informantene sier at det føles ensomt å være alene med mastergrad. Tre bruker ordet overkvalifisert. En mener at holdningen er at du blir overflødig og skal ut av barnehagen om du tar videreutdanning.

Det er en risiko for at disse barnehagelærerne søker seg bort fra barnehagen, ikke fordi det er dette de primært ønsker, men fordi de opplever at kunnskapen ikke verdsettes.

Har samme stilling som før og anvender kunnskapen i samsvar med barnehagens behov

Den tredje karrièreveien gjelder dem som er i samme stilling, men har andre oppgaver og mer ansvar. De opplever at kompetansen verdsettes, og at de får brukt den i samsvar med barnehagens behov. Flere sier at masterutdanningen har endret måten de utfører oppgavene på. En sier hun utfører jobben som pedagogisk leder «med noe mer autoritet» og med et «forskningsblikk». En annen sier hun som styrer er blitt mer opptatt av å utvikle og bruke de ansattes kompetanse.

Flere gir uttrykk for at masterutdanningen har endret deres pedagogiske praksis, fordi de har fått mer kunnskap og et bedre grunnlag for kritisk refleksjon. En sier det slik: «Jeg stiller spørsmålstegn til praksis i mye større grad enn tidligere, og har et kritisk blikk på meg selv og organisasjonen». Hun mener dette har betydning for det pedagogiske arbeidet: «I det direkte arbeidet med barna er jeg mer opptatt av barna som subjekter, og er mer reflektert rundt hva de kan og mestrer. [...] De er mye mer med i planleggingen nå enn slik jeg jobbet tid-ligere». Flere gjør tilsvarende kobling mellom å være mer kritisk og å være mer opptatt av barns perspektiver.

Har andre stillinger i barnehagesektoren

Den fjerde karrièreveien gjelder dem som har gått inn i stillinger i barnehagesektoren innen forvaltning, ledelse, administrasjon, organisasjonsarbeid, rådgivning eller veiledning. Det typiske for dem som har gått denne karrièreveien, er at masterutdanning handler om å «forsvinne ut av barnehagene» og inn i administrative stillinger. En sier at hun «får brukt kunnskapen mer der hun jobber nå, enn i barnehagen». Det pedagogiske arbeidet med barna vekt-legges i liten grad av dem som tilhører denne gruppa, og de sier lite om hva masterutdanningen kan tilføre barnehagen.

Anvender masterutdanningen som ledd i en akademisk karrière

Den femte karrièreveien gjelder dem som anvender masterutdanningen som ledd i en akademisk karrière og sikter mot doktorgrad, eller underviser i barnehagelærerutdanningen. Disse informantene mener barnehagelærere med master trengs i barnehagen og ønsker ikke at kompetansen forsvinner fra det pedagogiske arbeidet med barna. Dermed oppstår et dilemma: «For min egen del ønsker jeg å gå videre til doktorgrad. Den eneste måten for meg å gjøre dette er å slutte i barnehagen», sier en av informantene. Han mener en mulig løsning kan være at større barnehagekjeder og kommuner tilrettelegger for at stipendiater kan være tilknyttet disse institusjonene under og etter doktorgradsarbeidet. Flere er opptatt av koblingen til praksis og av å kunne «relatere det akademiske til det praktiske».

Det ser ut til at «akademikerne» (karrièrevei 5) er mer opptatt av nærheten til barna enn de som jobber med organisasjon og ledelse (karrièrevei 4). En sier: «Jeg savner likevel det å jobbe direkte med barn. Det hjelper liksom ikke å lese avansert litteratur og tenke kloke tanker hvis det ikke leder til noe i den andre enden».

Anerkjennelse av kompetansen

Det er to forhold som synes avgjørende for å beholde barnehagelærere med masterutdanning i barnehagen. Det ene er at kompetansen anerkjennes, også i form av økt lønn. Det andre er at det utvikles stillinger der kompetansen kommer mest mulig til nytte.

Funnene tyder på at tida er moden for å formalisere mer differensiering av arbeidsoppgaver. Spørsmålet er hvordan differensiering er mulig uten at det fører til en for snever forståelse av pedagogikk, og uten at noen oppgaver gjøres viktigere enn andre fordi de utføres av noen med mer kompetanse. Et spørsmål er også om hvordan de som har mest kompetanse kan være mer, og ikke mindre, sammen med barna.

Profesjonen kan stå sterkere om noen har masterutdanning, gitt det vi ser her – at barnehagelærere med masterutdanning identifiserer seg med profesjonen, og profesjonen anerkjenner kompetansen. Problemet med at kompetansen oppfattes som truende, gjelder ledere, ikke kollegaer.

Fem prinsipper

Fem prinsipper ser ut til å være avgjørende for at masterkompetanse kan styrke barnehagen.

Det første er informantenes lojalitet til barna og til barnehagens verdier. Relasjonen til barnet forstås som selve fundamentet for profesjonsutøvelsen, og i utviklingen av barnehagen.

Det andre er at aktørene drar i samme retning, samarbeider på andre og nye måter og tar et felles ansvar for å utvikle barnehagen.

Det tredje er at masterutdanningene innrettes slik at de får mer direkte relevans for arbeid i barnehagen – uten at det utelukker en videre akademisk karrière.

Det fjerde er at forholdet mellom pedagogikk, profesjon og politikk vies oppmerksomhet. Flere av informantene peker på at masterstudiet har g jort dem bedre rustet til å forstå og forholde seg kritisk og analytisk til dette forholdet. Økt kompetanse kan være et motsvar mot umyndiggjøring.

Det femte er at det å ta en master ikke overlates til den enkeltes personlige ønske om faglig fordypning, men at bruk av kompetansen barnelærere med masterutdanning har, inngår i nasjonale og lokale kompetansestrategier.

Artikkelen er en kortversjon av artikkelen Oppdragelsens endelikt i barnehagen? i Arr Idehistorisk tidsskrift nr. 1 2018 (s. 57–67).