Estetisk oppdragelse, medbestemmelse og demokrati – et kunstprosjekt

I kjølvannet av uheldige politiske omstendigheter rundt skolestrukturen i Arendal kommune, mistet Stuenes nye skole sine utsmykkingsmidler. En ny skole til 250 millioner kroner med flere hundre kvadratmeter hvite vegger sto uten offentlig kunst og utsmykking når sparekniven måtte hentes frem.

Positive og engasjerte elever, lærere og arkitekter tok derfor ansvar og i samarbeid med Universitetet i Agder, Fakultet for kunstfag, ble prosjektet ”Undervisning skaper utsmykking” iverksatt for å gi utsmykking og elevkunst til vegger og rom. Skolens intensjon var å involvere elevene i utsmykkingsprosjektet ved å gi dem en sterk stemme og medbestemmelse i de ulike kunstneriske prosessene, med mål om å skape eieforhold og identitet til utsmykking av egen skole.

Utsmykkingsprosjektet åpnet opp for mange interessante problemstillinger. Skolen fikk en enestående mulighet til blant annet å utforske elevenes forståelse av kunst og estetikk gjennom demokratiske, relasjonelle og estetiske læreprosesser. Ved fravær av offentlige utsmykkingsmidler ble også spørsmål om ressurser, økonomi, gjenbruksmaterialer og miljøperspektiver aktuelle.

For å ivareta elevenes stemme i prosjektet ble det gjennom en spørreundersøkelse hentet inn uttalelser fra skolens 500 elever. Målet med studien var også å undersøke elvenes opplevelse av medbestemmelse og anerkjennelse av egen kunstnerisk utfoldelse i et felles kunstprosjekt. Ved bruk av aksjonsforsking som metode ble elevene involvert i forkant av prosjektet gjennom en spørreundersøkelse. Deres innspill har vært avgjørende for utformingen av de ulike utsmykkingsideene før de felles skapende prosesser ble iverksatt.

I spørreundersøkelsen fikk man interessante svar på spørsmål som: Hva er kunst? Hvilke ord kan du bruke for å beskrive det du ser og føler, når du ser kunst? Hva synes du om at dere elever skal være med å lage utsmykking til din nye skole? Og sist, men ikke minst. Når du skal være med å smykke ut din nye skole, har du noen forslag til hva vi kan lage? Reflekterte svar fra spørreundersøkelsen ga kreative utgangspunkt for utformingen av skolens utsmykking.

I skolens hall og inngangsparti henger det nå en installasjon bestående av 500 glitrende diamanter utformet i pleksiglass. Installasjonen finner sitt opphav og sine begrunnelser i spørreundersøkelsen. På spørsmålet «Hva er kunst?”, svarer noen av elevene:

"Det er å slippe tankene fri.” Kevin i 5.klasse. Marius i 6.klasse sier at: ”Vi bør lage noe som representerer oss alle, noe alle er med på.” Og Johanne Marie i 4.klasse vil at: ”Vi skal lage en stor lysekrone."

Ut i fra de samlede kommentarene ble forslaget om å lage en installasjon i skolens vrimlehall, bestående av 500 pleksiglassdiamanter hengende fra taket, utformet.

Her har hver elev konstruert sin personlige uslepne diamant, sammensatt av ulike geometriske pleksiglassformer. På diamantens overflate har elevene nedtegnet sine viktigste ord og tanker. Disse tankene slippes fri, slik Kevin beskriver, ved at diamantene svever som stjerner i rommet. Symbolikken i diamantene henviser til barna og elevene som det mest verdifulle vi har. De er uslepne og i en alder hvor de skal la seg forme og formes i møte med sine omgivelser. Installasjonen har henvisninger til bl.a. Susan Hillers verk ”Witness”, utformet av 400 små ”viskende” høyttalere hengende i blank stålwire fra taket (Hiller, 2011). Etter hvert som elevene slutter på skolen, henter de sine diamanter ned og nye kommer til når 1.klassingene starter skoleåret med å tilføre installasjonen sine diamanter. Slik vil installasjonen stadig være i bevegelse og utvikling, og skolens elever vil alltid ha et eieforhold til utsmykkingen.

”Gjenbruk av allerede eksisterende objekter og materialer og fortolkninger av tidligere verk er et fremtredende trekk ved samtidskunsten, ja faktisk ved hele vår vestlige kulturproduksjon generelt.”, skriver Karete Roksvåg i forbindelse med sommerutstillingen ”Arvesyn” i Seljord kunstforening (Roksvåg, 2009, s.1).

Denne gjenbrukstanken har vært fremtredende i skolens utsmykkingsprosjekt. I tillegg til resirkulert pleksiglass har trykkplater i aluminium fra Agderposten og Fædrelandsvennen blitt vekket opp i nye uttrykk. Skolens 9.klassinger har utformet 80 Street-art inspirerte arbeider på disse platene. Et kunstnerisk uttrykk med utgangspunkt i selvkomponerte sjablongtrykk har fått sin plass i skolens korridorer. En oppgave som også har appellert til elever med et noe anstrengt forhold til kunst og håndverk. Når alle disse åtti 9.klassingene slutter på skolen, blir bildene tatt ned og erstattet med arbeider utformet av nye elever.

Også 20 utrangerte musikkinstrumenter har fått nytt liv på skolen. Musikkinstrumenter som er brakt til taushet, ødelagte og kasserte. Lyden, tonene, musikken, sangen og poesien er borte, men minnene og erindringene sitter fast i instrumentene. Elevene har valgt ut betydningsfulle tekster og notelinjer som skulle nedtegnes på instrumentene. I sin rundgang mellom elevene ble kunstverket stadig utvidet, da meningsfylte personlige sitater ble påtegnet alle disse hvitlakkerte instrumentene, før de ble satt sammen til en 4 meter lang collage.

”Håpet vegg” må også nevnes. Et verk hvor hele bygda og nærmiljøet har deltatt. Her har hundrevis av fargerike tekstilbiter funnet sin plass side om side, lik beskyttende kronblad rundt poetiske tekster fra lokalbefolkningen.

Elevene ble sendt ut i nærmiljøet på jakt etter håp, drømmer og ønsker for fremtiden. Aldershjem, eldreboliger, barnehager og private hjem ble oppsøkt. Onkler og tanter, foreldre og besteforeldre, søsken, venner og naboer ble oppfordret til å skrive sine tanker på små papirlapper.

Alle disse tekstene ble så pakket inn i kvadratiske tekstilbiter som ble stukket inn i galvanisert hønsenetting. Dette 4 meter lange bildet kan sees på som en tidskapsel som kan åpnes om 100 år. Har drømmene og ønskene gått i oppfyllelse?

100 hvitlakkerte utstillingsbokser er fordelt på skolens ulike avdelinger. Her kan to- og tredimensjonale elevarbeider kontinuerlig stilles ut bak glass og ramme. Hos barnetrinnet finner du også hundreårsbroderiet hvor alle skolens jenter har deltatt. I ”gamle dager” hadde jentene tekstilforming og guttene sløyd. Dette ble markert i forbindelse med skolens 100 års jubileum. Nye byggeteknikker og materialer gir et utall muligheter for å la elevene sette sine kunstneriske spor. Elevene fra barnetrinnet ble oppfordret til å lage naturinspirerte tegninger. 100 av disse tegninger ble trykket på skolens fasadeplater og dekker nå en 15 x 3 meter lang yttervegg.

Samtidskunst

Kan vi si at utsmykkingen på Stuenes skole er i dialog med elevene? Snakker kunsten et språk som elevene forstår?

Spørreundersøkelsen i forkant av utsmykkingsprosjektet viser at flere elever ønsket temaer med bl.a. blomster, dyr og natur. 40 % svarte at kunst defineres som det vakre, det fine og pene og det som er godt å se på. Denne forståelsen er imøtekommet gjennom flere utsmykningsarbeider, men prosjektet ønsket også å utfordre denne forståelsen av kunst. Elevene var heller ikke fremmed for at kunst kan være så mye mer, når de beskriver kunst som underlig, rart, noe som uttrykker følelser, noe ettertenksomt, noe skummelt, noe grusomt og noe som berører.

På slutten av 1800 tallet dukket begrepet samtidskunst opp. Kunstnere kom i opposisjon til den mytiske fortid og begynte og stille spørsmål ved kunstens intensjoner. Skulle kunsten handle om det skjønne og vakre, om helter, guder, konger og keisere eller skulle kunsten speile samtiden og menneskenes liv her og nå. Kunstnere som Knut Hamsun med romanen ”Sult” og Christian Krogh med bildene ”Albertine i politilegens venteværelse” og ” Kampen for tilværelsen” uttrykte sin samtid som var preget av sult, fattigdom, sykdom og sosial urett.

Samtidskunst er i utgangspunktet et uklart begrep, men det dreier seg altså om kunst i vår egen tid. Kunst som ønsker dialog med mottakeren gjennom temaer og ulike uttrykk med problemstillinger som mennesker i samtiden oppfatter som interessante. Det er ikke kunsten som imiterer livet, men livet som imiterer kunsten, skal Oscar Wilde ha sagt om den morderne kunsten (Bourriaud, 2005, s.114).

På Stuenes skole ble det som tidligere nevnt gjennomført en spørreundersøkelse før og etter kunstprosjektet. Gjennom elevenes deltakelse i spørreundersøkelsen har vi bl.a. satt fokus og oppmerksomhet på kunst. Når elevene har svart på spørsmålene måtte de forholde seg til egne valg og ta stilling til egne forståelser og meninger. På spørsmålet som ber dem kommentere de ferdige utsmykkingsresultatene finner vi interessante og reflekterte svar:

• ”Kunst er en måte å uttrykke seg på.”
• ”Kunst er lidenskap, kjærlighet og hardt arbeid.”
• ”Kunst er følelser som uttrykkes.”
• ”Det gir meg positive tanker og inspirerer meg til å holde det gående og ikke gi opp.»
• ”Jeg synes det er vakkert, så jeg blir glad og full av energi.”
• ”Det er ting som vi liksom har laget ut av hjertet.”
• ”Det er det fineste jeg noen gang har laget.”
• ”Kunst er ubrukelige saker og jeg tenker, hva i huleste.”

Elevenes svar i etterkant av utsmykkingsprosjektet tyder på at forståelsen av kunst og estetikk har endret seg blant flere av elevene. Kunsten er ikke lenger bare noe som er skjønt, vakkert, pent og fint å se på.

Rolf Engelsen skriver i Kunstløftet, at de unges møte med kunst og mulighetene til å arbeide praktisk med faget styrker mange unges selvtillit og identitet. Han understreker at møte med den kunsten som ikke umiddelbart har en nytteverdi, den som ikke lar seg fange eller definere, som er rar og uforståelig ved første møte, er viktig for å gi rom for de vanskelige og viktige spørsmålene (Engelsen, 2013, s.3).

Det er en god ting om kunsten på en eller annen måte stiller krav til betrakteren. Den må ikke være altfor tydelig og opplagt, men noe man stopper opp ved, for å snakke om og diskutere, noe man ikke stiller seg likegyldig til.

Litteraturviter og kritiker Marius Emanuelsen skriver i Morgenbladet at hvis barna våre skal etablere noe eget forhold til kunsten, må de oppleve at kunsten snakker til dem med en stemme som ikke bare er de voksnes, lærernes, foreldrenes eller formidlerens. (Emanuelsen, 2014).

Resultatene av spørreundersøkelsen kan tyde på at kunsten har snakket til elevene med en stemme som finner gjenklang i deres liv. De har vært med på å bestemme og gitt sine kunstneriske avtrykk. Utsmykkingens innhold og materialbruk oppleves relevant, interessant og aktuell, og har gitt rom for diskusjon og refleksjon.

Mikhail Bakhtin skal, i følge Olga Dysthe, ha sagt at et kunstverk ikke er et objektivt forskningsobjekt, men et subjekt som lar seg undersøke gjennom gjensidighetsdialog og samtale med den andre. Bakhtin er kritisk til det han kaller monologiseringen, som skjer når søking erstattes av fasitsvar, når åpne meningsutvekslinger blir lukket og det flertydige blir entydig (Dysthe, 2001). ”Det er betrakteren, som skaper maleriene (…) Det er det mellom – menneskelige spill, som utgjør vår gjenstand”, sa Marcel Duchamp (Bourriaud, 2005, s.18 og 27).

I arbeidet med verket som har fått tittelen ”Håpets vegg”, var store deler av skolens nærmiljø involvert. Deltakerne fra nærmiljøet viste engasjement da de ble utfordret i sine relasjonelle møter med elevene.

Mye av samtidskunsten viser et samfunnsengasjement og er opptatt av interaktive og relasjonelle spørsmål. Den søker å engasjere publikum ved å stille spørsmål og utfordre, og i kraft av oppfinnelsen av nye relasjoner kan kunstverket få sitt ansikt, et ansikt som oppfordrer til dialog og samspill. Dette er kunst som ikke lenger kan oppfattes ved å bruke forrige generasjoners analysemetoder, hvor kunsten ofte var lukket om seg selv gjennom stil og signatur. Men kunsten har vel alltid vært relasjonell på et eller annet vis, dvs. som en dialog og sosialiseringsskapende faktor.

Utsmykkingsarbeidene på Stuenes skole er store fellesarbeider som ikke hadde fått sin tilblivelse uten deltakelse og engasjement fra elevene og nærmiljøet. Nicolas Bourriaud sier at ”Kunsten er en møtetilstand hvor kunstneren søker samtalepartnere (Bourriaud, 2005, s. 17). Han stiller også spørsmål ved hvordan man kan avkode disse frembringelser som tilsynelatende er uforståelige? Budskapet i samtidskunsten er et produkt av en interaksjon mellom kunstneren og betrakteren. Dette budskapet eller denne betydningen må skapes av betrakteren på stadig mer udefinerbare og flyktige objekter (Bourriaud, 2005, s. 6). Det ser ut til at deltakerne i utsmykkingsprosjektet sammen har avkodet disse frembringelser som Bourriaud snakker om, hvor kjente materialer har blitt satt inn i nye kontekster og har fått nye intensjoner. Lærere og elever har også hatt rollen som betraktere og har funnet forståelser i fellesskap – i sine relasjonelle møter med kunstverkene. En relasjonsestetisk tilnærming til kunst betyr å vurdere et kunstverk ut fra de mellommenneskelige relasjonene det representerer, produserer eller foreslår. Begrepet «relasjonell estetikk» ble introdusert av den franske teoretikeren og kuratoren Bourriaud gjennom en rekke artikler om nye tendenser i samtidskunsten på 1990-tallet. Hans observasjoner viste at mange kunstnere på denne tiden arbeidet med sosial utveksling, heller enn representasjon, uttrykk eller materialer. Relasjonell kunst er ifølge Bourriaud et sett praksiser som har som konseptuelt og praktisk utgangspunkt helheten av menneskelige relasjoner og sosiale kontekster, heller enn et uavhengig og privat rom.

Den støttende voksne

Utsmykkingsprosjektet hadde ikke latt seg gjennomføre uten engasjerte og kunnskapsrike voksne som har et annet erfaringsgrunnlag enn elevene og dermed kan utfordre de unge til å finne løsninger og verdier. Vygotskij snakker om den proksimale eller den nærmeste utviklingssonen som inneholder alt det eleven kan klare med hjelp fra andre. Personer som kan mer en eleven selv blir hjelpere, og grensen for hva man kan klare selv utvides stadig. Ved å stimulere eleven til aktivt samarbeid i tillegg til hjelp og støtte, utvides utviklingssonen. Det et barn kan gjøre sammen med en voksen i dag, kan det gjøre alene i morgen og pedagogikken må derfor orientere seg mot morgendagen i barnets utvikling og vende seg bort fra gårsdagen. Kommunikasjon og samarbeid er viktig for at barnet skal kunne strekke seg mot progresjon og undervisningen må hele tiden legges på et litt høyere nivå enn det barnet allerede behersker. Menneskelig læring forutsetter en sosial natur og en prosess der barn vokser inn i det intellektuelle livet til menneskene omkring dem (Vygotskij & Kozulin, 2001).

Stuenes skole er i besittelse av godt kvalifiserte lærere i kunst og håndverksfaget. Positive lærere som har klart å overføre entusiasme og skaperglede til sine elever og med faglig trygghet har det blitt stilt relevante krav til elevenes arbeid med kunstprosjektet. Elevarbeidene har fått en kvalitet og utsmykkingen kan vise til resultater som elevene er stolte av. ”Jeg synes det er en veldig stor ting å få være med på dette”, sier en jente i 6.klasse og bekrefter elevenes positive holdning til deltakelse. Den voksne har vært med eleven i denne prosessen og lagt forholdene til rette for møter med materialene og omgivelsene. Vi kan her snakke om en estetisk oppdragelse som Britt Paulsen beskriver som: En prosess der pedagogen legger til rette for rike sanseopplevelser, som gir følelser, som gir tanker, som gir lyst til å uttrykke det som har vært viktig i opplevelsen, som gir anledning til å prøve ut ulike uttrykksmedier, som gir hjelp til å lage et uttrykk som barnet blir fornøyd med fordi uttrykket minner om følelsene i opplevelsen og som det får ekte anerkjennelse for (Paulsen, 1996, s.16).

Utsmykkingsprosjektet kan selvfølgelig være mer enn et estetisk prosjekt som inkluderer ulike pedagogiske målsetninger. Men en bevissthet rundt andre instrumentelle mål enn selve den estetiske virksomheten kan være viktig å klargjøre ved oppstart, slik at de estetiske fagene ikke reduseres til redskaper og hjelpemidler.

Spørreundersøkelsen

Det ble som tidligere nevnt gjennomført en spørreundersøkelse i forkant av utsmykkingsprosjektet. Et av spørsmålene ba om tilbakemeldinger på deltakelsen. Her ser vi at 95% fra barnetrinnet var positive til deltakelse og synes at dette skulle bli gøy, spennende, kult, fantastisk osv.…

Barnetrinnet Hva synes du om at elever skal være med å lage utsmykking til den nye skolen?
Fantastisk, flott, sykt kult, gøy, veldig bra, snilt, hyggelig, spennende, god idé, historisk	Skummelt	Bryr meg ikke. Usikker.
95%	2%	3%

Ungdomstrinnet Hva synes du om at dere elever skal være med å lage utsmykking til den nye skolen?
Gøy, nyttig, flott, god idé, ja, rettferdig, kult, Vi kan vise hva vi føler gjennom det vi lager	Ikke gøy, det kan noen andre ta seg av	Vet ikke	Bør være frivillig	Nei, hvis det tar av undervisning
76%	13%	9%	1%	1%

Det ble også gjennomført en spørreundersøkelse i etterkant, når utsmykkingsprosjektet var avsluttet. Her ble det samme spørsmålet stilt og elevene ble igjen spurt om hva de synes om egen deltagelse i kunstprosjektet. Her ser vi at elevenes positivitet har økt og kan tolkes som forventningene til deltakelse er oppfylt.

Barnetrinnet Hva synes du om at dere har vært med på å lage utsmykking til den nye skolen?
Gøy/spennende å være med på, nydelig, kult, flott, fint, passer perfekt til skolen, veldig fint, blir glad, fantastisk	Sånn passe
97%	3%

Ungdomstrinnet Hva synes du om at dere elever har vært med på å lage utsmykking til den nye skolen?
Spennende, veldig bra, unikt, tøft, liker det godt, kreativt, personlig preg, fint å kunne uttrykke seg, kult, hyggelig, stort, gøy, fint å bli involvert, større forhold til kunsten.	Stress, unødvendig, dumt	Vet ikke
84%	7%	9%

Et demokratisk utsmykkingsprosjekt

Norsk institutt for kulturminneforskning foretok en undersøkelse i 2015 ved tre skoler i Oslo. De ville blant annet se på elevenes forholdt til offentlig kunstverk på egen skole som var innkjøpt i regi av KORO (Kunst i offentlig rom) og KiO (Kunst i Oslo). Resultatene viste at i hverdagen var det liten oppmerksomhet rundt kunsten på skolene. Kunnskap og informasjon om kunsten var så godt som ikke tilstedeværende, noe som førte til manglende interesse hos både barn og voksne. Kunstverkene hadde også til dels store skader etter blant annet hærverk. Undersøkelsen konkluderte med at en økt bevissthet, stolthet og eierskapsfølelse vil føre til færre skader på kunstverkene og at det burde være en større sammenheng mellom anskaffelse, formidling og forvaltning av offentlig kunst (Norsk institutt for kulturminneforskning).

Senter for adferdsforskning undersøkte hva som gir skolen mening blant totusen 9.klassinger (Bru og Thuen, 1999). Resultatene av spørreundersøkelsen viste at hver tredje elev mente de hadde liten innflytelse på egen skolesituasjon. 53 % mente de ikke blir tatt med på avgjørelser som gjelder undervisningsmetoder og 40 % sa at det ikke nyttet å komme med forslag.

Per Arneberg skriver i sin bok ”Pedagogisk dannelse og etikk” om deltakerdemokratiet som et sentralt perspektiv i ethvert demokrati. Her skal bl.a. elevene ha mulighet til direkte og reell innflytelse over egen skole (Arneberg, 2008).

Så hvilke muligheter finnes for å ivareta deltakerdemokratiet i skolen når elevene skal opplæres i demokrati?

Det kan synes som utsmykkingsprosjektet på Stuenes skole har tatt elevene på alvor ved å gi dem muligheter for innflytelse. Elevene har fått eierskapsfølelse til kunsten og vi mener prosjektet kan sees som et eksempel på praktisering av demokrati og medbestemmelse i skolen.

Resultatene av spørreundersøkelser viser som sagt overveldende positivitet når elevene ble bedt om å kommentere egen deltakelse i prosjektet. De viser stolthet og glede over å ha blitt tatt på alvor, noe sitatene under bekrefter.

• ”Jeg synes det er bra at vi skal få lov til å være med å bestemme.” Heidi i 4.klasse
• Flere elever kommenterer at ”Vi får et større forhold til kunsten når vi har laget det selv – vi har vært med på å gjøre skolen unik.»
• Kristina synes det er bra, for «Da føles det som om elevene blir tatt på alvor.»
• Markus følger opp med å skrive at «Det var verdens beste ide.»

Dorte Skot-Hansen, leder for senter for kulturpolitiske studier ved universitetet i København, sier, at for barn og unges vedkommende handler det om å bli sett som ”beings” og ikke som ”becommings”. De velger selv aktivt til og fra, de bidrar selv med meninger og verdier. De ikke bare interagerer, men de deltar med hjerne og hjerte. Eleven er i utgangspunktet kompetente kulturbrukere, for som den amerikanske filosof og pedagog John Dewey fremhevet i sin bok Art as Experience fra 1934, er den estetiske opplevelsen en allmenn menneskelig impuls. Ifølge Dewey har kunsten alltid hørt til i det offentlige rom og vært en del av hverdagen (Skot-Hansen, 2014).

Stuenes skole har gitt plass til en deltakende kunstform hvor deltakerne har blitt invitert til medskapelse i større felles kunstneriske uttrykk og prosesser. Budskapet og innholdet i utsmykkingsarbeidene ser ut til å oppleves relevant for elevene, da de kobler forståelsen mot egne livserfaringer. Elevene ser ut til å relatere seg til innholdet i utsmykkingen. Kommentarene tyder på interesse, motivasjon og engasjement, når elevkunsten er blitt en del av deres hverdag og ikke oppleves fremmed. Elevene har med dette fått en stemme i det offentlig rom. Skolen har blitt del i den offentlige debatten, og elevene som samfunnsborgere har tatt ansvar for utviklingen av skolen. Barna får oppleve at de blir hørt og sett og at de er en likeverdig del av samfunnet.

Høsten 2013 gjennomførte DSK (Den kulturelle skolesekken) en kvalitativ undersøkelse av hvordan elever på ungdomstrinnet og i videregående skole opplever møtet med kunst og kultur i hverdagen. Resultatene viste tydelig at man må involvere barn og unge i alle prosessene, både før, under og etter (Collard, 2014). DSK konkluderer med at det et er barna og ungdommene dette handler om, og det er avgjørende at de blir hørt og involvert.

Vi ser at deler av den kunstneriske utsmykkingen har henvisninger til den relasjonelle kunsten. ”Håpets vegg” og hovedverket ”500 uslepne diamanter” oppfordrer betrakterne til dialog. Disse kunstverkene kan bedømmes i forhold til de mellommenneskelige relasjoner, som de forestiller, fremstiller eller fremkaller. Og oppfinnelser av relasjoner mellom betrakterne og verkene fremkaller interessante opplevelser og forståelser.

Under ledelse og veiledning av kompetente fagpersoner, tyder resultatene fra Stuenes skole på at medbestemmelse og elevdeltakelse i prosjektet gjennom praktisk estetisk arbeid skaper identitet og eieforhold til utsmykkingen og egen skole. Det kan også tyde på at elevene har fått utvidet sin forståelse for kunst og estetikk gjennom kunstprosjektet.

Avslutningsvis kan ordene til professor Birgit Cold stå som en oppsummering av utsmykkingsprosjektet på den nye skolen. I sin rapport om Skoleanlegget som lesebok – en studie av skoleanlegget som estetisk ramme for læring og velvære, skriver Cold: Kunstnerisk utsmykning kan leses som tegn på bevissthet om kunsten som en kulturell dannelsesfaktor, som inspirasjonskilde for elevenes kunstneriske utfoldelse, og som kilde til glede, undring og erkjennelse. Utsmykning med elevarbeider som er skikkelig presentert, viser anerkjennelse av elevenes arbeid og forståelse av at elevenes produksjon skaper identitet (Cold, 2003).