Betydning av skolerelaterte faktorer og mobbing for elever som strever med skolevegring

Innledning

Når elever opplever skolemiljøet som så utrygt at de engster seg for å være der, får det som regel alvorlige konsekvenser for de det gjelder, både med tanke på psykisk helse og risiko for frafall i videregående utdanning. Til tross for dette har det vært lite fokus på skolevegring i den offentlige skoledebatten de senere tiår. Det er derfor positivt at det i Meld. St. 6 (2019-2020) vises til skolerelaterte faktorer som mobbing, manglende tilrettelegging og utrygghet som bakenforliggende årsaker til høyt skolefravær.

At mobbeproblematikk kan være bakenforliggende faktor til skolevegring, er likevel ikke ny kunnskap. Allerede for sytten år tilbake konkluderte Egger, Costello og Angold (2003) med at elever som blir mobbet, har to og en halv gang så stor risiko for skolevegring som andre elever. De viste til at mobbing i stor grad påvirker elevenes holdninger til skolen, samtidig som det utgjør en risikofaktor for psykiske plager. Breivik m.fl. (2017) konkluderer også etter en litteraturgjennomgang med at det er sterk sammenheng mellom mobbing og skolevegring. Dette støttes av Havik, Bru og Ertesvåg (2015) som viser at det er en sterk sammenheng på barneskolen, men noe svakere på ungdomsskolen. Vi finner også undersøkelser som har studert forholdet mellom skolemiljøet og skolevegring. Med utgangspunkt i en studie ved tjue barneskoler, viser bl.a. Balakrishnan og Andi (2019) til at faglige vansker og misnøye med skolemiljøet er de viktigste risikofaktorene for skolevegring.

Det er med andre ord godt dokumentert at det er en sammenheng mellom mobbeproblematikk og skolevegring, og i denne studien bygger vi på denne forskningen. Mer spesifikt ønsker vi å undersøke hvorvidt elever med skolevegringsproblematikk som har vært utsatt for mobbing, i større grad enn andre som sliter med skolevegring, har utfordringer knyttet til skolemiljøet. Bakgrunnen for denne antakelsen er at forskningen innenfor både mobbing og skolevegring de siste årene har lagt større vekt på miljøfaktorer fremfor individ- og familiefaktorer. Selv om skolevegring kan ha flere sammenfallende årsaker, er vår antakelse at miljøfaktorene er spesielt relevante for de som har vært utsatt for mobbing.

I litteraturen om skolevegring kan det være uklare grenser mellom skolefravær i form av skolevegring og skulk (Inglés m.fl. 2015). I en artikkel av Heyne m.fl. (2019) forsøker forfatterne å rydde i begrepsbruken ved å skille mellom skolevegring (school refusal), skulk (truancy) og foreldrebasert fravær (school withdrawl). Vår forståelse av skolevegring faller inn under den første kategorien (school refusal). Denne baserer seg igjen på definisjonen til Berg, Nichols og Pritchards (1969) som består av fire kriterier: 1) vansker med å møte opp og delta i skoleaktiviteter; 2) alvorlige emosjonelle vansker (frykt, depresjon mm.); 3) foreldre er kjent med at barnet er hjemme; 4) fravær av betydelige atferdsproblemer. Definisjonen avgrenser dermed skolevegring fra de to øvrige kategoriene skolefravær ved at den legger til grunn at barnet eller ungdommen har emosjonelle vansker med å møte på skolen, og at foreldrene som er kjente med dette, ønsker at barnet deres skal gå på skolen. Heyne m.fl. (2019) viser samtidig til at det kan være glidende overganger mellom de ulike kategoriene, men at det store flertallet (rundt 90 prosent) kan klassifiseres i den ene eller andre kategorien.

Teoretiske perspektiver på mobbing og skolevegring

Som nevnt viser flere studier at det er en sammenheng mellom mobbing og skolevegring. I dette ligger det også en antakelse om at mobbing er én av flere faktorer som kan føre til skolevegring. Et interessant trekk ved begge forskningsfeltene er at de har sett henholdsvis mobbing og skolevegring i et individ- eller et familieperspektiv.

Olweus (1997, 1992) som har vært sentral i forståelsen av mobbing, tok utgangspunkt i en empirisk beskrivelse av det usikre og svake mobbeofferet, og mobberen som en aggressiv person med sterke behov for kontroll, dominans og makt. Karaktertrekkene til mobberen forklares videre ut fra ulike forhold i barndommen som mangelfull, emosjonell omsorg, mangelfull grensesetting og bruk av fysisk avstraffelse. Olweus (1997) oppsummerer disse tre punktene med følgende: «... too little love and care and too much freedom in childhood are conditions that contribute strongly to the development of an aggressive reaction pattern». En fjerde faktor er barnet eller ungdommens medfødte temperament. I tillegg til disse fire faktorene viser Olweus (1992) også til relasjonen mellom de voksne i familien som en medvirkende faktor i barnets utvikling av aggressiv atferd.

Nyere teoriutvikling innenfor forskningen på mobbeproblematikk har imidlertid lagt mer vekt på å forstå mobbing som en konsekvens av strukturelle forhold i klassen, skolen eller i nærmiljøet. Et eksempel på dette er Faris m.fl. (2012, 2014) som tar utgangspunkt i nettverksteori fra sosiologien. Ifølge Faris er mobbing en konsekvens av en konkurranse eller kamp om posisjoner i ungdommenes sosiale hierarki, og ikke minst en kamp for å unngå sosial degradering. Tilsvarende hevder Schott og Søndergaard (2014) at mobbing oppstår som en konsekvens av en kamp om posisjoner: Videre pekes det på at de egenskapene eller kjennetegnene som mobbingen retter seg mot (utseende, klær etc.) ikke er gitt, men skapes eller konstrueres som en del av prosessen hvor det kjempes om posisjoner. Enkelt sagt kan vi si at mobbingen ikke retter seg mot bestemte kjennetegn, men mot det som til enhver tid egner seg. Implikasjonene av dette er at alle i prinsippet kan involveres i mobbing.

Vi ser en tilsvarende utvikling innenfor forskningen på skolevegring. I følge Brouwer-Borghuls m.fl. (2019) har teorien om separasjonsangst vært den dominerende teorien innen skolevegring, dvs. at skolevegring handler om frykt for separasjon fra foreldre heller enn frykt for å gå på skolen. Individ- eller familieperspektivet ble likevel kritisert allerede tidlig på 1990-tallet. I følge Pilkengton og Piersel (1991) var det behov for å gjennomgå forskningen på feltet, og løfte fram miljømessige faktorer på bekostning av individuelle, psykologiske faktorer. Ser vi på forskningen på tiltak rettet mot skolevegring, tyder mye på at individ- og familieperspektivet likevel har dominert feltet.

Blant annet viser litteraturgjennomganger primært til tiltak rettet mot elevene og deres familier. Et eksempel på dette er en litteraturgjennomgang av Maynard m.fl. (2015) der det fremgår at de mest studerte tiltakene rettet mot skolevegring er ulike former for kognitiv atferdsterapi, der formålet primært er å dempe elevenes angst for skolen. Tilsvarende gjennomganger av individ- og familiebaserte tiltak finner vi i en rekke litteraturstudier (King, Heyne & Ollendick 2005; Maynard m.fl. 2018; Elliott & Place 2019).

Det er grunn til å tro at forskningens vektlegging av individ- og familiefaktorer også påvirker forståelsen av skolevegring i skolen og blant ulike hjelpeinstanser. I en svensk studie av læreres forståelse av risikofaktorer for skolevegring fremgår det at lærerne mente familiefaktorer og psykiske plager hadde størst betydning, mens egenskaper ved skolen og relasjonsproblemer knyttet til venner kom langt ned på listen. Til forskjell fra lærere i den ordinære skolen, mente imidlertid lærere fra spesialskoler at det var skolefaktorene som hadde størst betydning (Gren-Landell m.fl. 2015). I følge forfatterne kan forklaringen være at lærere som har spesialundervisning i større grad har mulighet til å forstå bakgrunnen for skolevegringen.

En grunnleggende antakelse er derfor at skolen og hjelpeapparatets oppfatning av mobbing og skolevegring tradisjonelt har bygd på en individ- eller familiebasert forståelse av både årsaker og løsninger. Samtidig ser vi innenfor begge forskningsfeltene en større oppmerksomhet omkring betydningen av miljøfaktorene.

I studien som presenteres her i artikkelen har vi valgt å se spesielt på den gruppen elever som har vært utsatt for mobbing. Vårt utgangspunkt er at skolevegring kan ha flere og overlappende årsaker, deriblant miljømessige forhold. Dersom dette er tilfelle, vil vi også anta at skolevegrere som har vært utsatt for mobbing, opplever skolemiljøet som spesielt problematisk. Antakelsen er at dersom mobbing er en årsak til skolevegring, og det er strukturelle forhold på skolen som fremmer mobbing, er det også grunn til å legge større vekt på miljøfaktorene for å forstå og håndtere skolevegring.

Metode

Vinteren 2019 tok vi kontakt med en Facebook-gruppe for foresatte til barn som vegrer seg for å gå på skolen, og spurte om tillatelse til å gjennomføre en spørreundersøkelse overfor medlemmene i gruppen. Studien ble meldt inn til NSD som vurderte at databehandlingen i prosjektet var i samsvar med personvernlovgivningen.

Undersøkelsen ble i februar 2020 lagt ut via en link på gruppens hjemmeside. I et vedlegg ble det informert om hensikten med studien, og hva funnene skulle brukes til. Det ble også presisert at all deltagelse var basert på frivillighet, og at informantene når som helst kunne trekke seg uten at dette ville få noen konsekvenser for dem. Det ble i samme skriv presisert at dersom man åpnet lenken til spørreundersøkelsen og likevel ikke ønsket å fullføre, ville ingen svar bli registrert. Samtidig ble det påpekt at studien er anonymisert, slik at ingen svar kan spores tilbake til informantene.

For å sikre respondentenes anonymitet inneholder ikke undersøkelsen spørsmål om respondentene, dvs. barnas foresatte. Vi har imidlertid stilt spørsmål om barnas kjønn og alder. Resultatene viser at det er en viss overrepresentasjon av gutter i undersøkelsen (61 prosent). Samtidig er det usikkert hvorvidt det faktiske er en lik kjønnsfordeling blant barn/unge som sliter med skolevegring. Det fremgår videre at barna/ungdommenes gjennomsnittsalder er 13 år, men dette varierer fra seks år og opp til 19 år.

Det var 256 foresatte som svarte på spørreundersøkelsen. Det var på denne tiden rundt seks hundre medlemmer i Facebook-gruppen, men leder for gruppen forteller at bare er et mindretall er inne på siden daglig, og svarprosent er derfor usikker, og i ettertid ser vi at linken burde ligget ute over en lengre periode.

Hovedargumentene for å bruke sosiale media er at man når grupper som ellers er vanskelige å komme i kontakt med, og det er også mulig å få en raskere innsamling av data (Whitaker, Stevelink & Fear 2017). Desroches (2020) viser imidlertid til at utvalget i denne type studier kan ha skjevheter i forhold til kjønn, alder og utdanning sammenlignet med populasjonen som helhet. Det er imidlertid liten grunn til å tro at vi har vesentlige aldersskjevheter, siden utvalget er foresatte til barn i skolealder, og aldersspennet derfor begrenser seg selv.

Det kan imidlertid være at utvalg som er trukket fra Facebook-gruppen har en skjevhet i forhold til tema for undersøkelsen, f.eks. deres synspunkter på skolevegring, holdninger til skolen, erfaringer etc. Det betyr at resultatene må tolkes med en viss forsiktighet. Samtidig viser undersøkelsen at det er stor variasjonsbredde i svarene. For eks. er det vel så mange som er fornøyde med hjelpetilbudet som er misfornøyde. Dette tyder på at vi i undersøkelsen har en viss bredde i representasjonen, noe som gir muligheter for å studere interessante sammenhenger i svarene som gis.

En annen utfordring med bruk av Facebook-grupper for å trekke utvalg, er at gruppen i seg selv kan ha en normdannende virkning på deltakerne, dvs. at diskursen i gruppen kan påvirke holdningene til temaet. Siden vi finner såpass stor variasjon i svarene, er det lite som tyder på at gruppen har hatt en sterk normdannende virkning på medlemmene. Dessuten er det mange spørsmål om faktaopplysninger, noe som i liten grad påvirkes av subjektive oppfatninger og felles normer.

Presentasjon av funn

Utsatthet for mobbing

I undersøkelsen fremgår det at hele 56 prosent av foreldrene som har svart på spørreundersøkelsen, oppgir at deres barn har blitt utsatt for mobbing på skolen. Dette til sammenligning med f.eks. Elevundersøkelsen 2019 som viser at seks prosent har blitt mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere (Wendelborg 2019).

Funnene viser videre at 60 prosent av de som har blitt mobbet, ikke opplevde å bli tatt på alvor, og 55 prosent oppgir at skolen ikke satt inn tiltak for å stoppe mobbingen. Selv om Elevundersøkelsen også viser at mange som mobbes ikke opplever å bli tatt på alvor (Utdanningsdirektoratet 2019), tyder våre funn på at dette gjelder spesielt for de som strever med skolevegring. En forklaring kan være at fraværet knyttes til andre årsaksfaktorer enn skolen og skolemiljøet, noe som tyder på at opplæringslovens krav til at alle skal ha et godt skolemiljø i liten grad blir ivaretatt for denne elevgruppen.

Opplevelse av skolemiljøet

Som nevnt innledningsvis er vår antakelse at skolevegrere som har vært utsatt for mobbing, har større problemer med skolemiljøet enn andre som strever med skolevegring. Dette ut fra antakelsen om at skolevegring kan ha flere og sammenfallende årsaker som igjen kan variere fra sak til sak. I studien stilte vi derfor spørsmål relatert til elevenes forhold til skolemiljøet, bl.a. om de opplevde skolemiljøet som trygt, deres relasjoner til lærerne, og om de har venner på skolen.

Tabell 1. Utsatt for mobbing og vurdering av utryggheten på skolen

		Har blitt mobbet på skolen
		Nei	Ja	Alle
Barnet mitt opplever at skolen er et utrygt sted å være	Svært uenig	11 %	3 %	7 %
	Litt uenig	12 %	7 %	9 %
	Litt enig	39 %	18 %	27 %
	Svært enig	38 %	72 %	57 %
Total		100 %	100 %	100 %
Kji-kvadrat = 28,1; p = 0,000

På spørsmål om deres barn opplever skolen som et utrygt sted å være, svarer 84 prosent av de foresatte at de er enige eller svært enige, mens 16 prosent er svært uenig eller uenig i dette.

Samtidig framgår det av tabell 1 at elever som har vært utsatt for mobbing, i langt større grad opplever skolen som utrygg sammenlignet med de som ikke har vært utsatt for mobbing. Av de som har vært utsatt for mobbing, oppgir 90 prosent at de er svært enige eller enige i at deres barn opplever at skolen er et utrygt sted å være, mens dette gjelder 77 prosent av de som har barn som ikke er blitt mobbet.

Selv om det er signifikante forskjeller mellom de som har blitt mobbet og de andre, er det få foresatte som oppgir at deres barn opplever skolen som et trygt sted å være. Mens 23 prosent av de som har barn som ikke er blitt mobbet er svært eller litt uenige i at deres barn opplever skolen som en utrygg oppvekstarena, gjelder dette bare ti prosent av de som har barn som blir eller har vært utsatt for mobbing.

Det er ikke så overraskende at elever som har vært utsatt for mobbing opplever at skolen er et utrygt sted å være, men kanskje nettopp derfor er det verdt å merke seg at disse funnene tyder på at mobbing alene ikke kan være årsaken til at en så høy andel av elevgruppen opplever skolen som en utrygg oppvekstarena.

Tabell 2. Utsatt for mobbing og relasjoner til lærere.

		Har blitt mobbet på skolen
		Nei	Ja	Alle
Barnet har gode relasjoner til noen av lærerne	Uenig	38 %	61 %	51 %
	Enig	62 %	39 %	49 %
Total		100 %	100 %	100 %
Kji-kvadrat = 11,7; p = 0,001

På spørsmål om barnet har gode relasjoner til noen lærere, oppgir 49 prosent av de foresatte at de er enige, mens 51 prosent er uenige i dette.

Blant de som har barn som er utsatt for mobbing, er det verdt å merke seg at hele 61 prosent er uenige i at deres barn har gode relasjoner til noen av lærerne, mens dette gjelder 38 prosent av de som har barn som ikke er utsatt for mobbing.

Dette betyr at de som blir eller har vært utsatt for mobbing har dårligere relasjoner til lærerne enn de som ikke blir eller har blitt mobbet.

Tabell 3. Utsatt for mobbing og nære venner på skolen.

		Har blitt mobbet på skolen
		Nei	Ja	Alle
Barnet mitt har noen nære venner på skolen	Svært uenig	13 %	27 %	21 %
	Litt uenig	12 %	25 %	19 %
	Litt enig	31 %	29 %	30 %
	Svært enig	45 %	20 %	31 %
Total		100 %	100 %	100 %
Kji-kvadrat = 22,3; p = 0,000

På spørsmål om barnet har noen nære venner på skolen, svarer 31 prosent av de foresatte at de er svært enige, mens 30 prosent er litt enige. 40 prosent av de foresatte er svært uenige eller litt uenige i at deres barn har noen nære venner på skolen.

Blant barn og ungdom har vennskap stor betydning for trivsel, og dette vil derfor også være et viktig kjennetegn ved et skolemiljø. Tabell 3 viser at en forholdsvis stor del av elevene har nære venner på skolen. I alt er det 61 prosent som svarer at de er litt enig eller enig i dette.

Tabell 4. Hjelp fra skole eller hjelpeapparat

		Har blitt mobbet på skolen
		Nei	Ja	Alle
Opplever du at skolen eller det øvrige hjelpeapparat har bidratt til å hjelpe ditt barn med å komme tilbake til skolen?	Nei/i liten grad	57 %	70 %	64 %
	I noen/stor grad	43 %	30 %	36 %
Total		100 %	100 %	100 %
Kji-kvadrat = 4,2; p = 0,039

Når det gjelder spørsmål om hvorvidt de opplever at skolen eller det øvrige hjelpeapparatet har bidratt til å hjelpe barnet deres til å komme tilbake til skolen, svarer 64 prosent av de foresatte benektende, mens bare 36 prosent opplever at deres barn har fått hjelp til å komme tilbake til skolen.
Men, igjen ser vi at det er forskjell mellom de som er utsatt for mobbing og de andre som også strever med skolevegring. Blant de som har barn som har vært utsatt for mobbing opplever 30 prosent at deres barn har fått hjelp, mens tilsvarende er 43 prosent for de som ikke har vært utsatt for mobbing.

Drøfting av funn

Utsatt for mobbing

Når nesten seks av ti elever som strever med skolevegring er utsatt for mobbing, tyder dette på at det er en sammenheng mellom skolevegring og mobbeproblematikk. Som vi viste til innledningsvis samsvarer dette med tidligere forskning. Til sammenligning viser Elevundersøkelsen at rundt seks prosent av elevene i den norske skolen opplever å bli mobbet på en eller annen måte av sine medelever (Utdanningsdirektoratet 2019), noe som betyr at andelen som mobbes i elevgruppen som vegrer seg for å være på skolen, er nesten ti ganger så høy som i elevgruppen generelt.

Men selv om en urovekkende høy andel av de som strever med skolevegring, har vært utsatt for mobbing, er det likevel fire av ti elever som strever med skolevegring som ikke utsettes for mobbing. Vi har ikke undersøkt nærmere hva som kjennetegner de som ikke er mobbet, men mye tyder på at det bl.a. kan handle om lærevansker. Dette antyder at årsakssammenhengen ofte kan være kompleks og situasjonsbetinget, noe som betyr at i ett tilfelle vil de individspesifikke faktorene dominere (f.eks. lærevansker), mens i andre tilfeller vil miljøfaktorene spille en større rolle.

Hjelp fra skole eller hjelpeapparat

At mer enn seks av ti foresatte ikke opplever at deres barn har fått hjelp fra skole eller hjelpeapparat til å komme tilbake til skolen, er svært alvorlig. Samtidig ser vi at det også her er forskjeller mellom de som har barn som har vært utsatt for mobbing, og de andre. Mens 70 prosent av de som har barn som har vært utsatt for mobbing ikke eller i liten grad har fått hjelp, gjelder dette 57 prosent av de andre.

Det sentrale spørsmålet blir derfor hvorfor de som utsettes for mobbing opplever å få mindre hjelp enn andre. Et mulig svar på dette kan være at skolevegring er et komplekst problem, og i de tilfeller hvor skolemiljøet spiller en betydningsfull rolle, er både forståelsen og virkemidlene dårligere utviklet på skolen og i hjelpeapparatet. Når vi likevel ser at 30 prosent av de som er utsatt for mobbing, opplever å ha fått hjelp, er det imidlertid grunn til å tro at hjelpen tross alt varerier mellom skoler og kommuner. Noe av forklaringen kan være at vi etterhvert har fått forskning som nettopp har pekt på at skolevegringens årsaker er ulike fra situasjon til situasjon, og at det er sammensatt av flere og gjerne overlappende årsaker. Dette betyr i praksis at når vi skal se etter mulige årsakssammenhenger, er det viktig å ta hensyn til både individuelle- og miljømessige faktorer.

Relasjon til lærerne

Det er verdt å merke seg at de som er utsatt for mobbing har dårligere relasjoner til lærerne enn de som ikke blir mobbet. Det er grunn til å tro at gode relasjoner til lærerne er spesielt betydningsfullt for elever som engster seg for å være på skolen, og som derfor er ekstra sårbare.

Betydningen av anerkjennelse i skolen løftes fram av Jordet (2020:115) som viser til at alle elever trenger bekreftelser på sin verdi som den de er, uavhengig av hva de presterer. Gode relasjoner oppstår når læreren forstår elevene, kjenner deres interesser og vet hva som motiverer for læring. At lærerne viser elevene anerkjennelse, er også grunnleggende for at det skal oppstå et gjensidig tillitsforhold mellom lærer og elev.

Gode lærer-elev relasjoner har ikke bare stor betydning for trivsel og læring. Gode relasjoner til de voksne i skolesamfunnet kan også bidra til forebygge og avdekke mobbeproblematikk, fordi elevene får noen de kan betro seg til hvis de er utrygge, og har behov for hjelp og støtte.

Venner på skolen

Blant de som har barn som har vært utsatt for mobbing, er det noe under 50 prosent som er enige i at barnet har nære venner på skolen. Til sammenligning er det 76 prosent av de som ikke er utsatte for mobbing, som er enige i at barnet deres har nære venner på skolen. Det er med andre ord slik at blant elever som vegrer seg for å gå på skolen, har de som er utsatt for mobbing større risiko for å stå uten venner på skolen enn de som ikke er utsatt for mobbing.

Gode vennskapsrelasjoner har stor betydning for barn og unges helse. Barn og ungdom setter forholdet til sine jevnaldrende høyt, og det å ha venner fører til økt opplevelse av sosial inkludering og tilhørighet til skolesamfunnet. Å bli stående utenfor det sosiale fellesskapet på skolen, fører lett til økt grad av sårbarhet, mistrivsel og utrygghet. Lund (2014) konkluderer med at langvarig sosial isolasjon også kan føre til lav selvfølelse, depresjon og sosial angst. Funnene i denne studien tyder på at dette er forhold som har spesielt stor betydning for elever som vegrer seg for å gå på skolen og som er utsatt for mobbing.

Skoletilknytning

Selv om det er signifikante forskjeller mellom den gruppen som har blitt mobbet og de andre, er det få foresatte som mener deres barn opplever skolen som et trygt sted å være. Mens 23 prosent av de som har barn som ikke er blitt mobbet er uenige i at deres barn opplever skolen som en utrygg oppvekstarena, gjelder dette bare ti prosent av de som har barn som har vært utsatt for mobbing.

Det er ikke overraskende at elever som har vært utsatt for mobbing opplever at skolen er et utrygt sted å være, men nettopp derfor er det verdt å merke seg at funnene tyder på at mobbing alene ikke kan være årsaken til at en så høy andel av elevgruppen opplever at skolen er en utrygg oppvekstarena.

Funnene i denne studien tyder på at når skolevegringen har bakgrunn i mobbeproblematikk, spiller skolemiljøet en større rolle enn for andre som strever med skolevegring. At gruppen som helhet har dårlige relasjoner til skolen, er ikke overraskende. Det interessante er at de som ikke er utsatt for mobbing, har bedre forhold til skolen enn de som er utsatt for mobbing. Vi ser at for de som utsettes for mobbing, betyr miljøforholdene mer enn for de som ikke utsettes for mobbing, noe som kan forklares med at mobbing i stor grad kan handle om skolemiljøet.

Det er forståelig at elever som blir mobbet ikke trives like godt på skolen som elever som ikke blir utsatt for mobbing, men årsakssammenhengen er likevel uklar. Uavhengig av dette er det likevel slik at en høy andel av de som strever med skolevegring har dårlige relasjoner til skolen uavhengig av om de er utsatt for mobbing eller ikke. Dette i kontrast til resultatene fra Ungdataundersøkelsen som viser at de aller fleste har gode relasjoner til skolen (Aase, Bentsen & Møller 2015). Dette er kanskje ikke så overraskende i og med at vi har fokus på elever som engster seg for å gå på skolen, og som derfor på et eller annet vis har et problematisk forhold til skolesamfunnet.

Det interessante spørsmålet er imidlertid hvorfor de som er utsatt for mobbing har systematisk dårligere opplevelse av skolen og skolemiljøet. Eller, sagt med andre ord, hvorfor har de som ikke er utsatt for mobbing et bedre forhold til skolen? Noe av forklaringen handler sannsynligvis om det vi har vært inne på tidligere, nemlig at skolevegring har mange, sammensatte og overlappende årsaker.

Avslutning

Når vi ser at det er en klar sammenheng mellom mobbing og skolevegring, samsvarer dette med tidligere forskning. Det mest interessante er kanskje at de elevene som har vært utsatt for mobbing, i mindre grad opplever å ha fått hjelp til å komme tilbake til skolen enn de andre som også strever med skolevegring. Siden skolen er forpliktet til å ha en handlingsplan når mobbing avdekkes, er det urovekkende at en høy andel opplever at det ikke settes inn tiltak for å stoppe mobbing når dette avdekkes.

Når det i Meld. St. 6 (2019-2020) vises til at mobbing, manglende tilrettelegging og utrygghet kan være bakenforliggende årsaker til høyt skolefravær, støttes dette også av funnene i denne studien. I denne forbindelse er det verdt å merke seg at Farmer, Lines og Hamm (2011) påpeker at når det gjelder skolevegring, må skolen i større grad ha fokus på elevrelasjoner og sosial inkludering. Dette er til ettertanke også fordi foresatte opplever at fagansatte i stor grad legger ansvaret på hjemmet når deres barn engster seg for å være på skolen (Amundsen 2019). Samtidig er det slik at selv om tiltak settes inn umiddelbart for å stoppe mobbing, er det viktigste tiltaket likevel det forebyggende arbeidet som må rettes inn mot klasse- og skolemiljøet. Dette arbeidet må anses som en kontinuerlig prosess. Selv om det kan være tidkrevende, er det en god investering med tanke på sosial trivsel og læring, og da ikke bare for de som strever med skolevegring, men for hele elevgruppen.

I lys av at litteraturen om skolevegring tradisjonelt sett har vektlagt individuelle- og familiære faktorer som årsaksforklaring, har også intervensjonene vært rettet mot disse nivåene. Dette kan forklare hvorfor de som har vært utsatt for mobbing får mindre hjelp enn de andre. Samtidig utgjør denne gruppen over halvparten av respondentene, og funnene indikerer derfor at et mer tilpasset hjelpetilbud kan bidra til å hjelpe elever tilbake til skolen. I denne forbindelse er det til ettertanke at lærerne ikke har så gode relasjoner til elever som vegrer seg for å være på skolen, og at dette gjelder spesielt til de som er utsatt for mobbing. Dette kan trolig også være en medvirkende forklaring på hvorfor skolemiljøet oppleves som så utrygt at elevene ikke våger å være der.

Nyere litteratur har pekt på betydningen av miljøfaktorene, og i kjølvannet av dette er det grunn til å håpe og tro at flere i praksisfeltet også blir mer oppmerksomme på at både årsaker og løsninger på skolevegring finnes i skolen.