Alternative reaksjoner hjelper og straffer unge narkotikalovbrytere

Dette forteller forsker Thomas Anton Sandøy i en ny podkastepisode på Universitetsplassen. I sin ferske doktorgradsavhandling "Alternative sanctions for young drug offenders. From punishment to help?" har Sandøy skrevet om straff og hjelp i narkotikasaker for ungdom.

I podkasten forteller han om hvordan unge opplever å få alternative straffereaksjoner som sosialfaglig oppfølging og ruskontroll i stedet for forelegg. I episoden deltar også professor Morten Holmboe fra Politihøgskolen, som har forsket på teori og praksis i norsk straffeutmåling, i grenselandet mellom fengsel og mildere reaksjoner. Han har også skrevet artikler om ungdomsstraff og engasjert seg i debatten om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika.

Helsehjelp som «straff»

Unge mennesker i Norge har tradisjonelt blitt bøtelagt for bruk og besittelse av illegale rusmidler. På 2000-tallet har imidlertid påtalemyndigheten bevegd seg bort fra denne praksisen, til et økende fokus på helse- og sosialfaglig oppfølging og kontroll. Det vil si påtaleunnlatelse med vilkår.

- Da Stortinget behandlet forslaget til rusreform i fjor vår var det et flertall mot selve reformen, men det var et bredt flertall for at rusavhengige mennesker ikke skulle møtes med straff, forteller Holmboe.

- Det førte til at Høyesterett allerede sommeren 2021 konkluderte med at straffenivået nå skulle vesentlig ned for denne gruppen. Deretter fikk vi en rekke dommer i tingretter og lagmannsretter gjennom vinteren, og så avsa Høyesterett tre dommer i april i år hvor man satte straffene veldig ned. De som er i besittelse av narkotika innenfor bestemte kvantumsgrenser og er rusavhengig, skal nå få såkalt straffutmålingsfrafall eller påtaleunnlatelse, altså de mildeste reaksjonsformene vi har, oppsummerer Holmboe.

Sandøy har i sin avhandling, som er skrevet ved Det juridiske fakultet, sett på hvordan det å bli møtt med alternative sanksjoner oppleves av ungdommer, og hva konsekvensene av en slik endring av praksis er for dem.

- Det at man i praksis har gått fra en økonomisk sanksjon, en pengestraff, til et relativt langvarig oppfølgingsopplegg for helt unge narkotikalovbrytere er en ganske stor omlegging. De nye sanksjonene har elementer av både straff og hjelp i seg, noe jeg tenkte var interessant å belyse med forskning.

De unges erfaringer er viktig

Bruk og besittelse av illegale rusmidler eller narkotika er et relativt vanlig lovbrudd blant unge i dag, så dette er reaksjoner som har rammet ganske mange.

Sandøy har gjennomført en rekke kvalitative intervjuer med ungdommer i aldergruppen 15 – 17 år. Det vil si unge under myndighetsalder men over kriminell lavalder.

Sandøy forteller at han fikk kontakt med ungdommene via helse- og sosialtiltak rundt om i kommuner som administrerte disse reaksjonene. For eksempel helsestasjoner hvor ungdommer gjennomfører urinprøvetesting, eller oppsøkende tjenester som utekontakter. Intervjuene ble gjennomført i fire ulike byer i Norge, og Sandøy møtte og intervjuet ungdommene på kontorer, skoler og liknende steder. De fleste var tatt for bruk og besittelse av cannabis men også andre rusmidler, og noen var tatt for omsetning i tillegg til bruk. De fleste var gutter.

- De ungdommene jeg snakket med var alle blitt pågrepet av politiet. Flere ble tatt på fersken, for eksempel da de røykte cannabis i det offentlige rom eller på en fest. Og så var det en del som ble tatt på skolen på bakgrunn av bekymringsmeldinger fra lærer eller lignende. En god del ble også tatt gjennom informasjon politiet hadde fått gjennom ransaking av andre ungdommers mobiltelefoner. Noen ble ransaket, alle ble tatt med til avhør – som oftest sammen med foresatte – og i avhøret ble de pålagt en reaksjon av en påtalejurist i politiet. De samtykket da til en betinget påtaleunnlatelse med vilkår.

Sandøy fant at de unge satte pris på den fleksibiliteten de ble møtt med i tiltaksapparatet av sosialarbeidere og på helsestasjoner.

- Mange av dem jeg snakket med fortalte for eksempel at et brudd på avtalen om å ikke bruke narkotika ikke nødvendigvis ble meldt direkte tilbake til politiet. De møtte i stedet en sosialfaglig logikk basert på tillit. Det var det mange som satte pris på. Men de aller fleste opplevde samtidig disse intervensjonene som en straffereaksjon. De så i mindre grad tilbudet som alternativer til straff, forteller forskeren.

Tiltakene opplevdes som tøffe

Videre fant han at varigheten av reaksjonene og gjennomføringen av urinprøvekontroll ofte oppleves som særlig inngripende av de unge.

- Det som har skjedd her er at man har erstattet forelegget, altså pengestraffen, med en intervensjon som går over tid. Dette er det vi i kriminologien gjerne kaller en velferdssanksjon. Man har sterke ambisjoner om å hjelpe og rehabilitere. Men forskning viser at en slik tilnærming til lovbrudd ikke nødvendigvis fører til mildere straffer, heller tvert imot. Hvis man har høye ambisjoner om å hjelpe og rehabilitere så kan man ofte få vel så inngripende reaksjoner. Hvordan disse ungdommene opplevde det straffende elementet var noe de unge snakket mye om.

De unge fortalte om opplevelser de hadde av tap av verdighet og selvråderett samt om tap av sosiale relasjoner.

- De kom litt ut av takt med andre ungdommer og mennesker rundt seg, ikke bare med dem de pleide å bruke rusmidler med. De som var på urinprøvetesting snakket også om tap av verdighet. Urinprøvene ble avlagt foran en helsearbeider som skulle passe på at de ikke jukset, og det opplevdes veldig ubehagelig for mange. Og så har jeg også beskrevet noe jeg kaller tap av selvråderett. Dette rammer gjerne dem som har litt større tiltakstrykk i et såkalt ungdomsoppfølgingsforløp. De hadde veldig mange avtaler i løpet av en uke. De opplevde at ungdomstiden ble en «politigreie», forteller Sandøy.

Hovedgrunnen til å erstatte bøter med alternative reaksjoner er å motivere til varig endring av adferd, forteller Holmboe.

- Når man begynner med disse velferdsstraffene er det nok lett at man tenker at «det er nok best for deg at dette tiltaket varer over en stund». Mens man vanligvis ser det som et gode for lovbryteren at straffetiden blir kortest mulig, så er det fort gjort å tenke at det er vanskelig å løse rusproblemet på mindre enn «så og så mange måneder». Slik kan det oppstå gråsoner mellom straff og hjelp som kan føre til mer inngripende sanksjoner enn det man ville ilagt dersom man kun så det som en tilførelse av et onde, som er den klassiske definisjonen av straff.

Forebyggende straff

Samtidig viser Sandøys analyser av registerdata for narkotikasiktede på 2000-tallet at betingede påtaleunnlatelser reduserer tilbakefallsrisikoen til registrert kriminalitet sammenlignet med bøter. Han argumenterer for at den forebyggende effekten av alternative reaksjoner kan være et resultat av positive møter med helse- og sosialarbeidere så vel som negative straffeopplevelser. Samtidig var forholdet til foresatte svært viktig for de unge under oppfølgingen, forteller Sandøy.

- De snakket mye om endring, og de var bekymret for relasjonene sine. Det som gikk mest igjen var forholdet til foreldre og andre omsorgspersoner. De snakket mye om å gjenopprette brutte tillitsforhold. Og ved å gå inn i et alternativt reaksjonsforløp og gjennomføre det uten å avbryte, så håpet de å gjenopprette tillitsforholdet til foresatte. Dette understreker viktigheten av nære relasjoner i endringsprosesser, noe som igjen reiser spørsmål om sosial ulikhet i straffegjennomføring. Foreldre har ulike forutsetninger for å involvere seg i sine barns strafferettslige prosesser.

Disse historiene og opplevelsene mener Sandøy er viktige å reflektere over når man implementerer nye reaksjoner spesielt overfor barn og unge.

I podkast-episoden kan du også høre om

- Bekymringer for politiattester og hva som kommer på rullebladet
- Politiets tradisjonelle tvangsmidler i møte med ungdom og rus
- Sanksjoners forholdsmessighet
- Straffens formål i samfunnet
- Rusreformen som bakteppe