Tema: Norsk som andrespråk

Elever forstår flerspråklighet på en annen måte enn skolens styringsdokumenter. Mens de utdanningspolitiske tekstene tar utgangspunkt i at elevene har ett enkelt morsmål som er fastlagt fra fødselen og assosierer «minoritetsspråklig» og «flerspråklig» med manglende norskkunnskap og ikke-vestlig bakgrunn, viser samtaler mellom elevene at de har mer nyanserte forestillinger om hva det vil si å være flerspråklig.

Tospråklige morsmålslærere og faglærere må ofte arbeide ved flere skoler på en gang. Det gir mangel på kontinuitet og gjør det vanskeligere å samarbeide med de andre lærerne. Et eksempel viser hvordan det blir ekstra vanskelig å gi et forsvarlig undervisningstilbud når den tospråklige læreren dertil ikke har relevant faglig bakgrunn og faglæreren ikke har kunnskaper om tospråklighet.

I denne artikkelen blir det satt søkelys på to grupper som befinner seg i det artikkelforfatterne kaller «spesialpedagogikkens grenseland»: Utenlandsadopterte barn og unge og innvandrere. Begge gruppene kan betraktes som minoritetsgrupper, noe som innebærer en risiko for marginalisering i majoritetssamfunnet. I denne artikkelen vil vi prøve å belyse noen spesialpedagogiske dilemmaer knyttet til disse to gruppene.

Elevgrunnlaget i dagens skole er mer språklig og kulturelt sammensatt enn tidligere. Uten en undervisning som tar hensyn til elevenes språklige og kulturelle forutsetninger, vil retten til tilpasset opplæring bli et krav om tilpasning til opplæringen, ikke en tilpasning av opplæringen.

Stadig flere barn som begynner i barnehage, har minoritetsspråklig bakgrunn. De fleste av disse barna tilegner seg det norske språket godt nok til at de senere klarer seg igjennom det norske skolesystemet, men ikke alle. De kan dermed stå i fare for å mislykkes i en stadig mer krevende skolehverdag. Denne artikkelen handler om hvordan barnehagen med tidlig og god språkstimulering kan være med på å forhindre dette.