Forskningsbasert grunnskolelærerutdanning

Lærerutdanningen er under omlegging til et femårig studieløp med innføring av masteroppgave som en viktig del av utdanningen. Diskusjonen går nå høylytt om innholdet i oppgaven; skal den være et tradisjonelt forskningsrettet svennestykke eller et mer praktisk rettet utviklingsarbeid rettet inn mot utfordringene i skolehverdagen? Og hvilke konsekvenser bør omleggingen ha for undervisningen på lavere grads nivå? Bør den bli mer forskningsrettet som en konsekvens av innføringen av en masteroppgave? Det er et statlig mål at lærerutdanningen skal være forskningsbasert – men hva betyr egentlig det?

I boka «Forskningsbasert utdanning?» (Kyvik og Vågan 2014) har vi diskutert det sistnevnte spørsmålet. Boka gir en analyse av forholdet mellom forskning, utdanning og yrkesutøvelse i allmennlærerutdanningen, samt førskolelærer-, sosialarbeider-, sykepleier- og ingeniørutdanningene. I denne artikkelen presenterer vi resultater fra vår bok. Selv om resultatene baserer seg på den foreliggende fireårige lærerutdanningen, mener vi at de også har relevans for den nye grunnskolelærerutdanningen. Selv om utdanningen skal forlenges fra fire til fem år, og studentene skal skrive en masteroppgave, kan det være god grunn til å reflektere over hvor store konsekvenser denne omleggingen bør få for forskningsinnrettingen av studiet.

Et uklart begrep

Begrepet forskningsbasert utdanning er uklart og blir tillagt ulikt meningsinnhold. Det kan for eksempel både bety at kunnskapen som formidles i utdanningen, bygger på forskning og utviklingsarbeid, og at studenter skal ta del i FoU-virksomheten til ansatte i utdanningene. I tillegg blir ordene forskning og FoU (forskning og utvikling) brukt om hverandre, selv om forskning bare er en avgrenset del av det mer altomfattende FoU-begrepet. Begrepene forskning og utviklingsarbeid brukes også om en rekke ulike aktiviteter.

I fortsettelsen av artikkelen veksler vi på å bruke ordene forskning og FoU og forskningsbasert og FoU-basert, dels for å tilpasse oss rådende språkbruk og dels for å kunne presisere at begrepene har ulikt meningsinnhold. I den internasjonale litteraturen på dette feltet blir det for øvrig anbefalt at forskningsbasert utdanning på lavere grads nivå bare gir mening dersom et vidt FoU-begrep legges til grunn (Prince, Felder og Brent 2007, Healey og Jenkins 2009, Brew 2013). I boka har vi skilt mellom åtte fortolkninger av forskningsbasert utdanning:

• Undervisningen er knyttet til et forskningsmiljø
• Undervisningen utføres av lærere som driver forskning
• Undervisningen utføres av lærere som driver forskning som er relevant for praksisfeltet
• Undervisningen bygger på og formidler forskningsresultater
• Undervisningen formidler kunnskap om vitenskapsteori og forskningsmetode
• Studentene lærer (om) hvordan forskning utføres og fører til ny kunnskap
• Studentene deltar i lærerpersonalets forskningsprosjekter
• Studentene utfører egen forskning som ledd i utdanningen

I det som følger skal vi belyse noen av disse fortolkningene empirisk.

Lærerutdannernes forskningsaktiviteter

En utbredt fortolkning av forskningsbasert utdanning er at undervisningen bør være forankret i et forskningsmiljø. Dette er også et krav i forskriftene for akkreditering av lærerutdanningene. Alle lærerutdannere trenger imidlertid ikke å være aktive forskere. I lærerutdanningene er det også vesentlig at det forskes på temaer som er av relevans for utdanningene og praksisfeltet. I de tidligere allmennlærerutdanningene er det godt dokumentert at de aller fleste driver en eller annen form for FoU-arbeid (Larsen & Kyvik 2006, Hatlevik m.fl. 2011), men under halvparten klassifiserte dette som forskning. Det er derfor mer presist å si at hovedparten av undervisningen utføres av lærere som driver FoU-arbeid, snarere enn forskning. Mange vil dessuten mene at det FoU-arbeidet som drives, bør styrke kunnskapsgrunnlaget for utdanningen. Her viser tidligere undersøkelser at en stor andel av lærerpersonalet er mer orientert mot disiplinfaglige problemstillinger enn mot praksisfeltets utfordringer.

Formidling av forskningsresultat, vitenskapsteori og forskningsmetode

Det burde være selvsagt at undervisningen baserer seg på forskningsbasert kunnskap, men allmennlærerutdanningen har ofte blitt kritisert for å være for dårlig på formidling av forskningsresultater fra eget og andres arbeid (se for eksempel Lid 2012). En konsekvens av dette er at studenter får for lite kunnskap om forskningen ved høgskolen. Undersøkelser tyder likevel på at en stor andel av personalet knytter eget FoU-arbeid til undervisningen (Hatlevik m.fl. 2011). Personalet mener også at formidling av forskning forbedrer undervisningen og gjør den mer relevant for yrkesutøvelsen.

Undervisningen skal også formidle kunnskap om vitenskapsteori og forskningsmetode. Emnene er obligatoriske og knyttes nært opp til studentenes arbeid med bacheloroppgaven. Sentrale begrunnelser for betoningen av slik kunnskap er at studenter skal kunne lese og forstå forskningslitteratur og dermed kunne anvende forskning i egen praksis. En spørreskjemaundersøkelse blant allmennlærere som har vært tre år i arbeidslivet, viser derimot at bare 30 prosent er enige i utsagnet om at de i utdanningen har fått trening i å lese og forstå forskningslitteratur. Dette understøttes også av intervjuer med sisteårsstudenter fra allmennlærerutdanningen.

Studentenes deltakelse i forskning

Det er et uttalt statlig mål at profesjonsstudenter i større grad skal få mulighet til å delta i forskning. Blant annet heter det i den siste forskningsmeldingen (Meld. St. 18 (2012-2013), s. 66) at «det er ønskelig at studentene involveres i forsknings- og utviklingsarbeid allerede på bachelornivå». Dette kan eksempelvis foregå gjennom deltakelse i lærerpersonalets FoU-prosjekter og ved å utføre eget FoU-arbeid. Evalueringen av allmennlærerutdanningen i 2006 viste at studenter sjelden engasjeres i lærernes forskning (Lid 2012). Også andre undersøkelser blant lærerpersonalet, studenter og allmennlærere dokumenterer at studentdeltakelse i lærerprosjekter bare i beskjeden grad finner sted. Dette gjelder så langt omtrent en femtedel av studentene.

En mer utbredt måte å delta i aktiviteter relatert til forskning er gjennom studentarbeider og øvelser, i hovedsak gjennom arbeidet med bacheloroppgaven. Det stilles imidlertid spørsmål ved om bacheloroppgaven (eller andre oppgaver) kan karakteriseres som FoU-arbeid i tradisjonell forstand. På tross av at slike oppgaver har likhetstrekk med FoU-arbeid utført av kompetente personer, kan de neppe betegnes som FoU, med mindre man stiller de samme krav til studentoppgaver som til ordinære FoU-prosjekt. De aller fleste studentoppgaver kan bedre beskrives som FoU-lignende aktiviteter, det som i engelsk litteratur betegnes som «inquiry-based learning», og som ikke kan sammenlignes med det amerikanske begrepet «undergraduate research».

Studentdeltakelse i lærernes FoU-prosjekter

Et av de kritiske spørsmålene vi stiller, er om det er realistisk og hensiktsmessig å oppfordre til økt studentdeltakelse i FoU på lavere grads nivå. Fra lærerhold er det trukket frem eksempler på hvordan studenter kan involveres i FoU-prosjekter på en måte som er fruktbar både for lærere og studenter (Fiva & Krogtoft 2008). Andre lærere er mer kritiske. For eksempel har Haara og Jenssen (2013) spurt hva som egentlig menes med involvering, og hvilken type involvering som kan være mest hensiktsmessig. De hevder at studentinvolvering kan tenkes gjennomført på tre nivåer; at studenter er vitenskapsassistenter i forbindelse med innsamling av FoU-data, at de er bidragsytere i produksjon av data (som studieobjekt) og at de er bidragsytere i analyse av data.

De to førstnevnte formene for studentinvolvering vil være praktisk mulig å gjennomføre, ifølge forfatterne. De stiller seg imidlertid tvilende til studentenes læringsutbytte på grunn av manglende innsikt i hele forskningsprosessen. Den sistnevnte formen ville ideelt sett ha vært den mest givende for studentene, men samtidig krevende for lærerne, blant annet fordi studenter på dette nivået ikke vil ha den nødvendige kompetansen. Haara og Jensen (2013) stiller derfor spørsmål ved intensjonen som ligger til grunn for involvering av lavere grads studenter i lærernes FoU-arbeid, om den er praktisk feilslått i sin nåværende form, og om den i stor grad bare vil fortsette å eksistere på intensjonsnivået. Intervjuene våre med lærerpersonalet peker dessuten på en rekke utfordringer med å involvere studenter i forskningsprosjekter. For eksempel kan studentenes manglende forskningskompetanse påvirke kvaliteten på de data som samles inn. Det er også svært arbeidskrevende for personalet å organisere slike prosjekter.

Et meningsfullt begrep?

Vi spør videre om begreper som «forskning», «forskningsbasert» og «studentenes deltakelse i forskning» gir en god beskrivelse av innholdet i kunnskapen som produseres, undervisningen som gis, og av læringsformene som benyttes. Deler av undervisningen som beskrives som forskningsbasert, er basert på utviklingsarbeid og ikke forskning, definisjonen av utviklingsarbeid er ofte i utakt med internasjonale definisjoner, og formuleringen «studentdeltakelse i forskning» er til dels misvisende for det arbeidet studentene faktisk gjør.

Begrepene FoU og FoU-basert utdanning er mer presise og dekkende begreper. Samtidig vet vi at FoU-basert utdanning defineres og realiseres veldig ulikt. Dette fremgår blant annet av gjennomgangen av NOKUT-evalueringene av profesjonsutdanningene (Lid 2012). Gjennomgangen finner at utdanningene har lagt til grunn både en streng og en bred fortolkning av FoU-basert utdanning. Den strenge fortolkningen legger stor vekt på at studenter skal utføre egen forskning og komme i direkte kontakt med FoU-arbeid og aktive forskere. I tillegg betones lærerpersonalets FoUkompetanse og omfanget av personalets forskningsaktivitet.

Den brede fortolkningen innebærer en større vektlegging av at studieplaner og pensum baseres på oppdatert kunnskap fra forskning og yrkeslivet, og at studenter, gjennom ulike læringsaktiviteter, får kjennskap til forskning. Den mest sentrale forutsetningen for å realisere FoU-basert utdanning på denne måten, er ikke lærernes eget FoU-arbeid, men at undervisningen baseres på oppdatert kunnskap om relevant FoU innen ulike fag, og anvendelsen av slik kompetanse i tilrettelegging av studentaktive arbeidsformer. Forskningslitteraturen viser for øvrig at forskningsbasert eller FoU-basert lærerutdanning i bred forstand, som er orientert mot praksisnære problemstillinger, har positiv innvirkning på lærerstudenters utvikling av grunnleggende akademiske kunnskaper og ferdigheter med høy overføringsverdi til yrkesfeltet.

Betydning for profesjonsutøvelsen

En hovedbegrunnelse for å drive med forskningsbasert utdanning er at kvaliteten på yrkesutøvelsen vil bli bedre. Ved å tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og innsikt om forskning og hvordan dette kan komme til nytte i profesjonell praksis, vil profesjonsutøverne gjøre en bedre jobb enn de ellers ville ha gjort.

Det foreligger likevel lite kunnskap om den forskningsbaserte utdanningens betydning for studentenes fremtidige yrkesutøvelse, og på hvilke måter forskningsinnslaget i utdanningen kommer til nytte i profesjonsutøvelsen. Vi har ikke funnet studier som undersøker om studenters kontakt med forskning i utdanningen hever kvaliteten på arbeidet de utfører etter endt utdanning. En grunn til at slike studier mangler, er at det er vanskelig å undersøke effekten av forskningsbasert utdanning på yrkesutøvelsen. Vi har i boka derfor forsøkt å belyse dette spørsmålet indirekte ved å undersøke lærerpersonalets, studentenes og profesjonsutøvernes synspunkter på nytten og relevansen av forskningsbasert utdanning.

Lærerpersonalet argumenterer for at forskningsbasert utdanning i sine ulike former kan bidra til at studenter forholder seg kritiske til kunnskap og praksis i sin fremtidige jobb, at de holder seg faglig à jour, og at de dermed blir bedre profesjonsutøvere. Studentene selv mener også at kunnskap om forskning kan bidra positivt til hvordan man underviser i skolen. Men selv om mange studenter er positive til forskningsbasert undervisning, er det stor variasjon i deres syn på hvor viktig det er å holde seg oppdatert på forskning for å utøve yrket sitt.

En tredjedel av allmennlærerstudentene var enige i dette (Hatlevik 2009). I undersøkelsen blant allmennlærere tre år etter endt utdanning oppgir 64 prosent at de ville hatt mye større vekt på praktisk fagkunnskap i utdanningen. 50 prosent ville ha hatt mye større vekt på praksisopplæring. Bare 8 prosent mente at utdanningen burde gitt mye mer trening i å skrive bacheloroppgave, og mellom 4 og 7 prosent ga uttrykk for at utdanningen i mye større grad burde lagt vekt på forskning/utviklingsarbeid, forskningsforståelse, forskningsmetode og vitenskapsteori, og det å kunne lese forskningsarbeider.

Forskning versus praktisk fagkunnskap

Det er stilt spørsmål ved om loven om høyere utdanning i for stor grad vektlegger forskning på bekostning av faglig utviklingsarbeid og erfaringskunnskap i profesjonsutdanningene. Karseth (2012) argumenterer for at loven som helhet «skriver profesjonsutdanningene inn i en akademisk diskurs som representerer en annen referanseramme enn den vi tradisjonelt forbinder med disse utdanningene» (Karseth 2012:84). Heggen (2010) og Lid (2012) peker på at akademiseringen i mange tilfeller fører til at studenter ikke opplever forskning og teori som yrkesmessig relevant.

Statlige retningslinjer baserer seg på en forventning om at kontakt med forskning styrker studenters læringsutbytte. En vanlig antakelse er at lavere grads studenter er interessert i å få kjennskap til forskning og i å delta i forskningsaktiviteter.

Men spørsmålet om studentene er motivert og har teoretiske forutsetninger for dette er lite diskutert eller undersøkt. Den internasjonale forskningslitteraturen og våre egne intervjuer og spørreskjemadata viser at interessen varierer mye blant studentene. Undersøkelsen blant allmennlærere tre år etter endt utdanning forteller at bare et lite mindretall kunne ha tenkt seg en mer forskningsorientert utdanning. De aller fleste syntes det var tilstrekkelig, og et lite mindretall var sterkt negative.

Selv om den siste forskningsmeldingen diskuterer noen av disse bekymringene (Meld. St. 18 (2012–2013) er hovedinntrykket at målet om forskningsbaserte profesjonsutdanninger forsterkes enda mer. Formuleringer om at studenter, også på lavere grads nivå, skal involveres i forsknings- og utviklingsarbeid, er et uttrykk for dette. Samtidig vet vi at deler av lærerpersonalet i utdanningen har lav forskningskompetanse, at mange forsker på emner som har liten relevans for utdanningen og praksisfeltet, at studentdeltakelse i ansattes FoUarbeid kan være krevende og problematisk, og at mange studenter mangler faglige forutsetninger og interesse for å kunne delta på en meningsfull måte i tradisjonelle forskningsprosjekter.

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved hvor relevant vår studie av allmennlærerutdanningen er for den nye grunnskolelærerutdanningen. Et sentralt argument for omleggingen til en femårig masterutdanning er nettopp å styrke forskningsbaseringen av utdanningen. Men når to tredjedeler av allmennlærerne tre år etter endt utdanning oppgir at de ville ha foretrukket en mye større vektlegging av praktisk fagkunnskap i studiet, og bare et lite mindretall ville lagt tilsvarende mye vekt på FoU, bør dette gi grunn til refleksjon blant politikere, forskere og lærerutdannere over hvor stor forskningskomponenten bør være, og ikke minst hva denne bør inneholde, for å heve lærerstudentenes sluttkompetanse før de begynner å undervise i grunnskolen.