Betydning av sosial sjenanse i barndommen

Sosial sjenanse

Sjenanse er benyttet og definert på ulike måter innen forskning. Det er benyttet innen temperaments- og personlighetspsykologien (Rothbart & Mauro, 1990), men kan også være knyttet til angst (Snyder, Smith, Augelli & Ingram, 1985). Sjenanse er et uklart begrep, som kan ha ulik betydning for ulike individer, og er ulikt definert av teoretikere (Coplan & Rudasill, 2016; Spooner, Evans & Santos, 2005). En av årsakene til at forskere har definert sjenanse på ulike måter er at det innebærer emosjoner og adferd som ikke nødvendigvis er knyttet til sjenanse, men kan være symptom på et annet underliggende personlighetstrekk eller reaksjon på en spesifikk situasjon. Dessuten kan sjenanse defineres både som en tilstand og som et trekk (Cheek & Briggs, 1990). Som tilstand kan sjenanse være noe som dukker opp i gitte situasjoner som føles ekstra sosialt truende, over en kortere periode. Sjenanse forstås da som noe som endrer seg over tid og situasjon. Sjenanse kan også forstås som et trekk, altså en del av individets personlighet, uavhengig av en spesifikk situasjon. Et personlighetstrekk er ofte forstått som relativt stabilt, og vil også kunne påvirke individets emosjoner, kognisjoner og adferd (Coplan & Rudasill, 2016).

Fellestrekk ved de fleste definisjoner av sjenanse er at de er satt sammen av affektive, kognitive og adferdsmessige komponenter (Spooner et al., 2005). De affektive komponentene består av anspenthet, bekymring og ubehag, de kognitive av negative forventninger om andres reaksjoner, og de adferdsmessige av nedslått blikk, unngåelse og tilbakeholdenhet ved tilstedeværelse av andre, eller ved sosiale situasjoner som er ukjente, skremmende eller prestasjonsfokuserte. Sjenanse er altså ikke kun en følelse eller en adferd, men noe som kommer til uttrykk på flere nivåer.

Asendorpfs teorier om sosial tilbaketrekning

En av de mest brukte måleinstrumentene for sosial sjenanse, Child Social Preference Scale (CSPS) er utviklet av Coplan et al. (2004) for å skille sosial sjenanse fra sosial uinteresse (Coplan, Prakash, O'neil & Armer, 2004). CSPS er oversatt og tilbakeoversatt i Norge av Tina Gravdal og Mona Kristiansen (2008) i forbindelse med prosjektet «Det første vennskap». Dette prosjektet var også det første som brukte CSPS helt ned i barnehagealder, da skalaen tidligere kun er brukt for barn i skolen.

Kategoriseringen av sosial sjenanse og sosial uinteresse i CSPS bygger på Asendorpf’s teori om sosial motivasjon (Asendorpf, 1990; Coplan et al., 2004). I følge denne teorien står sjenerte barn i en motivasjonskonflikt, der de på samme tid viser både høy unngåelses- og tilnærmingsadferd. De ønsker sosial kontakt med andre barn, samtidig som de blir hemmet av angst og bekymring i sosiale situasjoner. Sosialt uinteresserte barn, derimot, antas å ha både lav unngåelses- og tilnærmingsadferd. Disse barna er fornøyd med å leke alene, men har ikke problemer med å oppsøke andre dersom en attraktiv invitasjon skulle dukke opp.

Hva er det de sjenerte barna frykter som gjør at de blir så sterkt motivert til å trekke seg unna? Ifølge Asendorpf (1993) er det to faktorer i den sosiale situasjonen som kan skape engstelse hos sjenerte barn: frykt for fremmede og frykt for sosial evaluering. Frykt for fremmede kan se ut til å være noe som kommer til syne tidlig i livet og er relativt stabilt over tid og situasjoner. Derfor mener Asendorpf at denne formen for sjenanse kan bli sett på som et temperamentstrekk. Støtte for denne teorien finner vi blant annet gjennom studier som viser fysiologiske forskjeller mellom sjenerte og usjenerte barn, der man ser en tendens til at sjenerte barn har en lavere terskel for fysisk stimuli enn usjenerte barn (Coplan et al., 2004).

Frykt for sosial evaluering forutsetter en viss grad av selv-bevissthet, og kommer derfor noe senere til syne enn frykt for fremmede. Dette er en frykt sjenerte barn må håndtere mer hyppig fordi det er sjelden man er i situasjoner med ukjente mennesker, mens frykten for å bli negativt vurdert av andre kan dukke opp i flere sitasjoner i hverdagen. Derfor mener Asendorpf også at det er en større risikofaktor knyttet til frykt for sosial evaluering. Denne formen for sjenanse kan være tegn på høy sensitivitet for å ikke bli anerkjent eller inkludert av jevnaldrende. Dette kan igjen bidra til et negativt selvbilde, og internaliserende problemer (Asendorpf, 1993). På den annen side behøver ikke ukjente situasjoner bare å dreie seg om nye bekjentskaper (Coplan & Rudasill, 2016). Selv om det er særlig i starten av skoleåret at man må forholde seg til ukjente mennesker og nye rutiner, kan sjenanse og sosial engstelse dukke opp i flere situasjoner i skolehverdagen. For noen barn vil det kreve flere uker eller måneder å føle seg komfortabel på en ny skole, i en ny klassesituasjon, eller med en ny lærer. Andre ukjente situasjoner kan også oppstå, for eksempel ved at man får en ny klassekamerat, nye rutiner for spisepauser og friminutt, gruppeprosjekter, bytte av plass i klasserommet eller et ukjent, krevende materiale for pensum. For enkelte barn kan alle disse endringene oppleves som stressende.

Relaterte begreper

Rubin og kolleger (2009) argumenterer for at begrepet sosial tilbaketrekning kan brukes som en paraplybetegnelse for flere former for ensom adferd. Blant de konstruktene som kan plasseres under sosial tilbaketrekning finner vi for eksempel adferdsinhibisjon, tilbakeholdenhet, engstelig ensomhet og sosial fobi. Disse overlapper hverandre, og blir ofte definert på nesten samme måte. For eksempel defineres tilbakeholdenhet som passivitet og adferd bestående av å stå lenge og observere andres lek på avstand (Coplan, Rubin, Fox, Calkins & Stewart, 1994). Engstelig ensomhet beskrives som en konflikt mellom sosial angst og ønsket om å leke, som resulterer i valget om å være alene (Gazelle & Ladd, 2003). Adferdsinhibisjon kan defineres som en tendens til å reagere med bekymring og tilbaketrekning i møte med ukjente personer, situasjoner og objekter (Clauss & Blackford, 2012). Her er det altså vanskelig å trekke klare skillelinjer mellom begrepene. Et konsept som skiller seg noe mer fra de andre begrepene er sosial fobi. Sosial fobi beskrives som en sterk, vedvarende frykt for sosiale situasjoner, der man kan risikere å ydmyke seg selv, og der man føler seg observert av andre (Furmark, 2002). Dette er altså et begrep som innebærer mange av de samme symptomene som sjenanse, men likevel i en sterkere grad. Sosial fobi kan med andre ord betegnes som en ekstrem form for sjenanse, og det er funnet at 90 % av førskolebarn som ble kategorisert som «ekstremt sjenert» møtte kriteriene for en angstlidelse (Rapee, Kennedy, Ingram, Edwards & Sweeney, 2005; Rubin et al., 2009).

Fysiologiske forskjeller

En rekke funn tyder på at det er fysiologiske forskjeller mellom de barna som er sosialt tilbaketrukne og barn som er sosialt trygge. For eksempel er det funnet en sterkere link til allergier og fordøyelsesproblemer hos ekstremt sjenerte enn hos ikke-sjenerte (Schmidt & Fox, 1995). Det er også funnet forskjeller i EEG-aktivering i frontale hjerneområder hos småbarn (Calkins, Fox & Marshall, 1996), hjerterateakselerasjon ved moderat stress og kortisolnivå i spyttet om morgenen (Kagan, Reznick & Snidman, 1988). Enkelte fysiologiske forskjeller er i midlertid noe mindre logiske. For eksempel har studier funnet at sjenerte barn har størst sannsynlighet for å ha blå øyne. Dette er funnet hos både spedbarn, småbarn og barn i skolealder (Coplan & Rudasill, 2016). Det er så langt ikke funnet noen forklaring på dette, men det spekuleres i om det kan dreie seg om produksjon av nevromelanin i sentralnervesystemet, som er forbundet med både øyefarge og med kortisol- og noradrenalin-nivå (Coplan, Coleman & Rubin, 1998). En annen teori er at det rett og slett kan dreie seg om etniske og kulturelle faktorer. I områder som Nord-Europa der det er vanligere å ha blå øyne er også kulturen og adferden mer reservert enn i Sør-Europa, der det er vanligere å være mer utadgående. Likevel er det gjort studier som viser at fenomenet eksisterer selv når det kontrolleres for etnisitet (Coplan & Rudasill, 2016). Det er altså foreløpig usikkert hva som er mekanismene bak en sammenheng mellom øyenfarge og sjenanse, så det er et tema som kan være interessant å undersøke videre.

Hvorfor er noen barn sjenerte?

Er sjenanse et trekk som enkelte barn er født med, eller er det et resultat av miljøet vi vokser opp i? Er det mulig å oppdra et barn til å ikke være sjenert? Det er vanskelig å finne et entydig svar på disse spørsmålene, men under følger noen av faktorene som kan spille inn i utviklingen av sjenanse.

Biologiske faktorer

Enkelte teorier legger vekt på at sjenanse kan forklares ut ifra biologiske faktorer. En genetisk disposisjon til å reagere med frykt og tilbakeholdenhet på ny stimuli kan komme til utrykk som sjenanse. Med andre ord henger graden av fysisk reaktivitet og sensitivitet sammen med hvor sjenert barnet er (Rubin, Coplan, Bowker & Menzer, 2004). En rekke fysiologiske studier tyder også på at det er biologiske forskjeller mellom sjenerte og ikke-sjenerte barn (Fox, Henderson, Marshall, Nichols & Ghera, 2005). Det er funnet forskjeller i hjerterate (Kagan et al., 1988), kortisolnivå (Schmidt et al., 1997), hjernebølgeasymmetri (Fox, Henderson, Rubin, Calkins & Schmidt, 2001) og noradrenalin-konsentrasjon (Kagan et al., 1988). Sjenanse har dessuten vist seg å være et av de mest stabile personlighetstrekkene fra barndom til ungdom og til og med opp i voksenalder (e.g. Coll, Kagan & Reznick, 1984; Fordham & Stevenson-Hinde, 1999; Fox et al., 2005). I den norske TOPP-studien (Karevold, Ystrom, Coplan, Sanson & Mathiesen, 2012) ble det funnet at stabiliteten i sjenanse økte med barnets alder, noe som stemmer overens med funn fra andre studier (Asendorpf, 1990; Degnan, Henderson, Fox & Rubin, 2008).

Familiemiljø og oppdragelse

Ulike miljømessige faktorer har også vært undersøkt som årsaker til sjenanse. Blant annet har man funnet at familiemiljø og oppdragelse er assosiert med sosial sjenanse (Hastings, Nuselovici, Rubin & Cheah, 2010). Særlig oppvekst preget av lav aksept trekkes frem som en risikofaktor for utvikling av sjenanse (Eastburg & Johnson, 1990). Rubin (2002) fant at tilbaketrekning hos toåringer predikerte sjenanse overfor jevnaldrende i fireårsalder dersom mødre hadde en kontrollerende og hånlig tilnærming til barna. På den annen side er det funnet evidens for at en streng foreldrestil med høy grad av grensesetting kan bidra til redusering av sosial tilbaketrekning (Fox et al., 2005). Mindre tilbaketrekning i treårsalder var mer sannsynlig dersom mødre var strengere i barnets andre år, samt dersom fedre var mindre sensitive og kjærlige, og uttrykte mer negativ affekt (Park, Belsky, Putnam & Crnic, 1997). En forklaring på dette kan være at sensitiv og aksepterende oppdragelse gir barnet et signal om at det er bra nok som det er, mens negativ og kontrollerende adferd gir barnet et påskudd til å endre seg.

Foreldres respons på sine barns sjenanse kan også påvirke hvordan barnet videre utvikler og håndterer det å være sjenert. Overbeskyttende foreldre kan tendere til å ønske å minske barnets ubehag i sosiale og ukjente situasjoner ved å rett og slett isolere dem fra disse situasjonene. De kan også ta kontroll over situasjonen slik at barnet skal få slippe å håndtere en situasjon det ikke føler seg trygg i. Begge disse fremgangsmåtene lærer barnet at det ikke er i stand til å takle sosiale utfordringer på egenhånd, og gir dem derfor heller ingen trening og selvtillit når det gjelder sosiale ferdigheter (Miller, Tserakhava & Miller, 2011). Dessuten er det å flykte fra en skremmende situasjon med på å opprettholde angsten (e.g. Salkovskis, 1991).

Det finnes altså ulike hypoteser om hva som forårsaker at enkelte barn blir sjenerte. I likhet med en rekke andre utviklingspsykologiske fenomener, er det sammensetningen av flere genetiske, sosiale og psykologiske faktorer som fremmer og opprettholder sjenanse. Genetiske disposisjoner viser seg blant annet gjennom barnets adferd. Denne adferden vil vekke ulike responser hos mennesker man omgås. Deres responser vil igjen tas imot av barnet på ulike måter avhengig av personlighet, tidligere erfaringer og sårbarhet. Det er på denne måten lite hensiktsmessig å forklare sjenanse ut ifra én årsak, fordi det gjerne er et samspill av faktorer som gjør at barnet utvikler eller opprettholder sjenanse.

Hvilken betydning kan sosial sjenanse ha for barnet?

Studier har funnet at sosial sjenanse og tilbaketrekning kan ha en betydning for barnets mentale helse på både kort og lengre sikt (e.g. Clauss & Blackford, 2012; Findlay, Coplan & Bowker, 2009; Fordham & Stevenson-Hinde, 1999; Sanson, Pedlow, Cann, Prior & Oberklaid, 1996). The Waterloo Longitudinal Project var ett av de tidlige forskningsprosjektene som undersøkte hva sjenanse kan ha å si for internaliserende vansker senere i livet. Datainnsamlingen startet opp i 1980 og fulgte to kohorter av barn i alderen fem til elleve år (Rubin, 1993). Blant annet ble det funnet at de barna som jevnaldrende vurderte som de mest sosialt tilbaketrukne, var også de barna som lærerne vurderte at hadde flest symptomer på internaliserende vansker, som angst, negativt selvbilde, usikkerhet og muligens depresjon. Dette var en relativt stabil tendens, som ble funnet i førskolealder, åtteårsalder og i ti-elleveårsalderen. I tidlig barndom ble ikke de tilbaketrukne barna vurdert som mindre attraktive lekekamerater, og ble dermed ikke avvist av jevnaldrende. Dette mønsteret endret seg i midlertidig i sen barndom, da sosial tilbaketrekning ble mer synlig og mer negativt vurdert av jevnaldergruppen. Videre ble det funnet at passiv-, men ikke aktiv sosial tilbaketrekning i barnehagen og andre klasse var assosiert med ensomhet, depresjon og manglende selvrespekt i fjerde og femte klasse (Rubin, 1993). Dette er i tråd med Asendorpf (1990) og Coplans (2004) skille mellom sosial tilbaketrekning grunnet sjenanse eller uinteresse. Sterkere assosiasjoner til internaliserende problemer er funnet for den gruppen barn som er sosialt sjenerte fremfor sosialt uinteresserte (Coplan et al., 2004).

Videre forskning på datamaterialet fra The Waterloo Longitudinal Project viste at sosial tilbaketrekning i syvårsalder også predikerte internaliserende vansker i form av negativt selvbilde, ensomhet og følt usikkerhet så sent som i 14-årsalderen (Rubin, Chen, McDougall, Bowker & McKinnon, 1995). Selvbilde i syvårsalder kunne ikke alene predikere negative tanker og følelser om seg selv, noe som kan tyde på at det var en direkte predikativ sammenheng mellom sosial tilbaketrekning og internaliserende vansker.

Mulige negative konsekvenser assosiert med sjenanse og sosial tilbaketrekning har vært undersøkt i flere studier. Imidlertid er det stor variasjon mellom funnene, noe som kan ha sammenheng med uklare definisjoner og variasjon i forskningsdesign, samt aldersspenn. Blant annet er det funnet sammenheng mellom engstelig og tilbaketrukken adferd i åtteårsalder og angst- og depresjonslidelser i 16- 21 årsalder. Selv etter at det ble kontrollert for sosiale, familie- og individuelle faktorer var effekten tilstede (Goodwin, Fergusson & Horwood, 2004). En annen studie fant at barn som hadde et inhibert temperament som to-åringer var predisponert for å utvikle sosial angst som ungdom, samt at de smilte mindre og var mindre spontane i samtaler (Schwartz, Snidman & Kagan, 1999).

Forskning har vist en forhøyet risiko for utvikling av sosial angst for barn med høy grad av sjenanse (Clauss & Blackford, 2012). Blant annet er det funnet at ekstremt sosialt sjenerte barn mellom ett og syv år har fire ganger større sannsynlighet for å utvikle sosial angst en gang i løpet av livet enn det barn som ikke er sosialt sjenerte har (Chronis-Tuscano et al., 2009). Lignende funn er rapportert fra flere andre studier (e.g. Findlay et al., 2009; Heiser, Turner & Beidel, 2003; Schwartz et al., 1999). Det er særlig i ungdomsalderen at disse symptomene dukker opp, enten på et subklinisk nivå eller som diagnose. Sosial angst er knyttet til en rekke negative utfall, som svake akademiske prestasjoner, vanskeligheter i sosiale forhold, somatiske plager, rusmisbruk, depresjon og andre komorbide lidelser (Coplan & Rudasill, 2016).

På hvilke måter kan sosial sjenanse ha betydning for psykiske helseproblemer?

Det er vanskelig å si noe om hvorfor sjenanse kan føre til psykiske helseproblemer. En mulig forklaring kan gå gjennom mestringsstil. Forskning viser at sjenerte barn ofte bruker en internaliserende eller emosjonsfokusert mestringsstil i konflikter med jevnaldrende (Findlay et al., 2009; Kingsbury, Coplan & Rose‐Krasnor, 2013). De vil altså forsøke å unngå situasjonen ved å trekke seg unna, eller de vil gå inn i seg selv og føle nedstemthet. Denne formen for mestringsstrategi forsterker barnets angst ved å fokusere på de negative emosjonene, og er også vist å ha en forsterkende effekt på forholdet mellom sjenanse og sosial angst (Findlay et al., 2009; Kingsbury et al., 2013).

Mangelen på sosiale ferdigheter er en annen faktor som kan være med på å forklare sammenhengen mellom sjenanse og psykiske vansker som sosial angst (Coplan & Rudasill, 2016). Fordi sjenerte barn har en tendens til å trekke seg unna andre barn, går de glipp av en del læring som oppstår naturlig i samhandlingen mellom barn. Gjennom andre barn kan man tilegne seg kunnskap om sosiale normer, som hva som er «riktig» når det gjelder talemåter, klesstil og interesser. Det er også ved hjelp av andre barn at man lærer seg sosiale ferdigheter som samarbeid, turtaking, forhandling og konfliktløsning (e.g. Wentzel, 1998). Barn som tilbringer lite tid sammen med andre barn, vil fort henge etter når det gjelder å tilegne seg disse ferdighetene. Dette vil kunne ha en kumulativ effekt fordi et barn med manglende sosiale ferdigheter vil ha en enda høyere terskel for å ta initiativ til interaksjon med andre barn. Barn som allerede synes sosial kontakt er utfordrende, vil altså få en forsterket utfordring ved at de har lav selvtillit på sine sosiale ferdigheter (Coplan & Rudasill, 2016). I tillegg til å selv føle seg sosialt ukomfortabel, blir sjenerte barn ofte møtt med negative responser fra jevnaldrende. Blant annet har studier vist at tilbaketrukne barn er mindre attraktive lekekamerater og blir oftere møtt med avvisning og uvillighet (Chen, DeSouza, Chen & Wang, 2006; Coplan, Girardi, Findlay & Frohlick, 2007).

Transaksjonsmodell

Hvilke faktorer som kan fremme eller forsterke et barns sjenanse, og konsekvensene av å være sjenert, trenger ikke nødvendigvis å være separate elementer. For å forstå et barns utviklingsløp er det nyttig å se hendelser og utfall gjennom et transaksjonelt perspektiv. Transaksjonsmodeller viser at prosesser som skjer hos enkeltindividet er påvirket av et samspill mellom ulike faktorer i personens omstendigheter. Utviklingen er altså ikke et utfall av hverken individet selv eller av de erfaringene man gjør seg, men en kombinasjon av og et samspill mellom disse (Sameroff & Mackenzie, 2003).

Rubin og kolleger bruker transaksjonsmodellen til å forklare hvilke faktorer som påvirker både tilløp til og konsekvenser av et barns sosiale tilbaketrekning (se figur 1). De understreker at det kan være biologiske faktorer som ligger til grunn for barnets sjenanse, men at barnets adferd som uttrykk for denne sjenansen vil vekke sosiale responser hos både foreldre og jevnaldrende. Disse responsene vil igjen vekke en reaksjon hos barnet som bidrar til å opprettholde eller modifisere de fysiologiske forutsetningene som i utgangspunktet har fremmet sjenanse (Rubin et al., 2009).

Som modellen viser er det mange faktorer som kan påvirke et barns utviklingsløp i forhold til sosial sjenanse eller tilbaketrekning. Et barns biologiske disposisjoner for utrygghet og sensitivitet vil kunne påvirke foreldre til å opptre overbeskyttende. Gjennom den allerede tilstedeværende tendensen til forsiktighet og tilbaketrekning, vil foreldrenes adferd kunne føre til videreutvikling av sosial usikkerhet. I skolealder vil barnets sosiale usikkerhet kunne «plukkes opp» av jevnaldrende og eventuelt føre til mobbing eller avvisning, som igjen vil gi barnet enda lavere sosial selvtillit samt et negativt selvbilde. I verste fall kan de negative konsekvensene av sjenansen resultere i psykopatologi, som angst og depresjon eller vanskeligheter med å inngå gode vennskapsrelasjoner (Rubin et al., 2009).

Konklusjon og praktiske implikasjoner

Forskningen som er presentert i denne artikkelen viser at negative utfall er assosiert med sjenanse i barndommen. Sammenhenger er funnet mellom sjenanse og ulike former for psykiske helseplager både på kort sikt og på lengre sikt. Det er også presentert ulike teorier på hvilke faktorer som kan ligge til grunn for at sjenerte barn er i en større risiko for å utvikle psykiske helseproblemer. Det er imidlertid usikkert om det å være sjenert er en risikofaktor i seg selv, eller om det er slik at de samme mekanismene som ligger bak utviklingen av både sosial sjenanse og psykiske helseplager. Til slutt er det foreslått en transaksjonsmodell, der en forstår årsaker til og virkninger av sjenanse som ikke-separate elementer, men som sammenvevde faktorer i et barns utviklingsløp.

Funnene som er presentert i denne artikkelen gir indikasjoner på at sosialt sjenerte barn er disponert for å utvikle emosjonelle vansker i barndom og ungdomstid. Å vite at det kan eksistere en slik sammenheng gir oss en mulighet til å være i forkant, og tidlig sette inn tiltak for å hindre en negativ utvikling for disse barna. Gjennom transaksjonsmodellen som er beskrevet i denne artikkelen ser vi at måten omgivelsene møter barnet på kan ha en innvirkning på barnets videre utvikling av sjenanse. Dette indikerer at det er mulig å hjelpe barnet å takle sosiale situasjoner på en mer hensiktsmessig måte, som igjen vil kunne hjelpe barnet å stå tryggere i lignende situasjoner neste gang.

Som Coplans studier viste er interaksjon med andre barn en forutsetning for å tilegne seg sosiale ferdigheter (Coplan & Rudasill, 2016). De voksne har derfor en viktig rolle i å lede det sjenerte barnet inn i lek og samhandling med jevnaldrende. I skolen kan fokus på klassemiljø og psykisk helse være viktige tiltak for å forebygge emosjonelle vansker hos de sjenerte barna. Blant annet kan skolerettede programmer som Zippys venner (Neumer, Mathiassen & Bjørknes, 2018), Psykologisk førstehjelp (Neumer, 2016) og PALS (Asheim, Patras, Eng & Natvig, 2018) være nyttige verktøy for å fremme sosial kompetanse og stressmestring.

Ulike fremgangsmåter kan benyttes for å hjelpe barn å takle, eller komme ut av sin sjenanse. Det viktigste er at disse barna blir sett, til tross for at de ikke er like synlige som sine ikke-sjenerte jevnaldrende. Denne artikkelen har presentert studier som viser sammenhenger mellom sosial sjenanse og emosjonelle vansker. Disse studiene, samt videre forskning på temaet, vil forhåpentligvis kunne bidra til mer fokus på forebygging av emosjonelle vansker hos de sjenerte barna.