Karakterer er ikke et premiss for læring i kroppsøvingsfaget
Debatt: Karakterene er heller ikke et premiss for vurdering i faget.
Artikkelen er hentet fra Utdanningsnytt
Sæle, Gyring og Engelsrud hevder at debatten om karakterer i kroppsøving «diskuteres på feil premisser» og etterlyser en større prinsipiell diskusjon om man burde ha vurdering i kroppsøving.
Jeg mener treffsikkerheten i deres argumentasjon for «riktige premisser» og prinsippfasthet er varierende.
Nødvendig perspektiv
Først til et av de bedre treffene. Debatten om karakterer i kroppsøving har vært preget av elevstemmer som beskriver faget som et idrettsfag. Vi får høre om et fag med utstrakt testing av idrettslig ferdighetsnivå og kapasitet knyttet til fysiske egenskaper. Og videre at dette ferdighetsnivået i stor grad forstås som samsvarende med kompetansen i faget.
Les også: Selvsagt skal det være karakterer i faget kroppsøving
Jeg er enig i at det blir feil at karaktersetting ut fra dette utgangspunktet skal være debattens omdreiningspunkt. Likevel mener jeg disse historiene fra elevene fortsatt er relevante og opplysende i en karakterdebatt. Alle gjeldende styringsdokumenter beskriver et kroppsøvingsfag i god avstand fra slike beskrivelser. Det har de imidlertid gjort lenge.
Hva er et feil premiss?
Erfaringene som beskrives av elevene er dermed ikke «feil premisser», selv om premissene i debatten så langt har vært mangelfulle. Et premiss kan forstås som en påstand eller forutsetning som danner grunnlaget for en slutning. Eksempelvis «ja» eller «nei» til karakterer i kroppsøving.
Det er tankevekkende at mange elever fortsatt beskriver dette «idrettsferdighetsfaget». Den nye læreplanen som ble tatt i bruk for de fleste elevene inneværende skoleår, er nemlig langt fra så revolusjonerende som mange hevder.
I den utgående læreplanen som kom i 2012 (små endringer knyttet til svømmeopplæring i 2015) kan vi lese i formålsbeskrivelsen at elevene skal utvikle allsidighet og kompetanse gjennom et bredt utvalg av lek og aktivitetsformer. Videre at faget også skal «stimulere til eksperimentering og kreativ utfoldelse». I den snart 9 år gamle teksten finner vi også at faget skal bidra til utvikling av selvfølelse, positiv oppfatning av kroppen, selvforståelse og identitetsforståelse.
Rundskriv 08-2012 ga også kroppsøvingslærere følgende klare beskjeder om testing:
«Bruk av tester kan være problematisk og være i strid med prinsippene for vurdering». (…) Kompetansemålene er ikke formulert på en måte som angir at eleven skal vise styrke, løpe fort eller hoppe høyt. Omfattende bruk av resultater på tester som et grunnlag for å sette karakter i kroppsøving kan stride mot det målrelaterte vurderingsprinsippet i forskrift til opplæringsloven § 3-3».
Manglende samsvar
I lys av dette gir det ikke mening å tegne et bilde av at vi først nå har en situasjon der vi har fått et læringsfag, eller et fag der styringsdokumenter tar et oppgjør med denne testkulturen. Fremfor å plassere lærere i kategorier som enten «moderne/oppdaterte» og «gammeldagse/utdaterte» kan det gi mening å prøve å forstå hvorfor denne undervisningspraksisen fortsatt ser ut til å være utbredt.
Les også: Dropp karakterer i kroppsøving
Selvsagt kan det handle om at noen lærere vil fortsette en praksis de er opplært i og føler de mestrer. Men samtaler med studenter og praksislærere i faget over flere år har gjort at jeg tror det det i stor grad handler om noe annet også. Nemlig om en forståelse av manglende samsvar i læreplaner og styringsdokumenter.
Kompetansemål som at elevene skal «trene på og bruke ferdigheter (…)» fra utgående plan, og «trene på og utvikle ferdigheter (…)» fra ny plan blir ofte trukket fram. Og resonnementet blant mange studenter og lærere er i tråd med følgende formulering:
Når kompetansen er knyttet til ikke bare å trene – men også enten å bruke eller utvikle ferdigheter på en god måte – da må vi bruke spesielt mye tid på det. Ellers er det ikke å forvente at (alle) elevene får det til. Derfor preger dette målet kroppsøvingstimene mine i stor grad.
Noen legger også til:
Og for at jeg skal kunne vurdere på hvilket kompetansenivå elevene enten bruker eller utvikler ferdigheter – ja da må jeg teste det …
For ordens skyld er jeg ikke enig i den siste formuleringen, men jeg skjønner delvis logikken i den første. Selv om det er bevegelsesaktiviteter det nå skal utvikles ferdigheter i – og idrettsferdigheter er bare en del av denne kategorien. Steinar Brattenborg og jeg har flere ganger foreslått å endre kompetansemålet til «(…) trene mot å utvikle (…). Det tror jeg hadde løst dette opplevde samsvarsproblemet for mange lærere.
Utdanningsdirektoratet har nettopp valgt å fjerne en sentral setning i den siste utgaven av sitt støtteskriv om vurdering. Formuleringen «Det er ikke selve resultatene i prestasjoner eller ferdigheter på et visst nivå som skal ligge til grunn ved vurdering» er borte. Isolert sett kan det gi lærere inntrykket av at ferdighetsnivået – også i idrettsaktivitet - er relevant.
Karakter – premiss for læring?
Innledningsvis antydet jeg at Sæle, Gyring og Engelsrud også var mindre treffsikre i deres beskrivelse av «riktige» premisser i debatten. En påstand som ikke bør være en gyldig forutsetning for en slutning om hvorvidt det er fornuftig med karakterer i kroppsøving, er denne:
Å hevde at faget ikke skal ha karakter, vil bli det samme som å si: «vi har ingen spesifikke kvaliteter, innsikter, forståelser og læringserfaringer som vi vil ha våre elever med på – og vi vil ikke verken bruke elevmedvirkning, formative og muntlige tilbakemeldinger som over tid og i prosessen skal føre fram mot en sluttvurdering og kunnskap elever skal sitte igjen med».
Det holder med å vise til kroppsøvingsfaget, og alle andre fag, på barnetrinnet. Der får lærerne elevene med på innsikter, forståelse og læringserfaringer. Elevmedvirkning og formative tilbakemeldinger blir også tatt i bruk.
Underveisvurdering gir elevene mulighet til refleksjon over egen læring og faglige utvikling, en forståelse av hva de skal lære, hva de mestrer og hva som er forventet av dem. I tillegg innebærer det at elevene skal få veiledning om hvordan de kan arbeide videre for å øke kompetanse sin.
En lærer som er god på dette, har god vurderingsevne. Uavhengig av om det gis en sluttvurdering eller halvårsvurdering i form av en tallkarakter.
Karakter – premiss for vurdering?
Karaktersetting er vurdering. Vurdering er ikke nødvendigvis karaktersetting. Andre utdrag fra teksten til Sæle og hans medforfattere, viser også at denne distinksjonen kunne kommet tydeligere fram:
Den utdannede kroppsøvingslærer er fremst av alt en profesjonell pedagog som skal være i stand til å vurdere elevene utfra fagets læringsmål, de vurderingskriterier som gjelder, og på grunnlag av sitt profesjonelle blikk og vurderingsevne.
Jeg er ikke uenig. Men å vurdere elevene utfra fagets læringsmål er altså fullt mulig uten karaktersetting – som vel debatten handler om. Så er det et annet spørsmål om kriteriene er forståelige – selv om de «gjelder». Eksemplet om at elevenes forutsetninger nå skal trekkes inn, tas hensyn til og innvirke på vurderingen – men ikke være en del av vurderingsgrunnlaget – vil gi utfordringer for kroppsøvingslærere helt uavhengig av utdanning og generell «vurderingsevne».
At det finnes «dårlige vurderingspraksiser» er så sin sak, men det kan jo ikke være et argument for at vi ikke skal ha vurdering i et skolefag.
Dette argumentet er igjen nytt for meg. Jeg har kun hørt argument mot karaktersetting. Ikke mot vurdering. Ikke mot kompetansemål i faget. Ikke mot formative tilbakemeldinger. Kun mot tallkarakteren som beskriver sluttkompetansen (eller halvårsvurderingen) med et tall.
Argumenter for karakter
Jeg tror kollegaene mine fra Vestlandet er aller mest opptatt av at læring i kroppsøvingsfaget ikke skal anses som underordnet eller mindre verdt enn læring i andre fag. Og der er vi i tilfelle enige.
Premissene deres synes å være: (lærings)fag har karakter på ungdoms- og videregående trinn. Kroppsøving er et (lærings)fag. Slutningen blir at kroppsøving må ha karakter på disse trinnene.
Logikken er så langt holdbar. Hvis kroppsøvingskarakteren forsvinner vil jo elevens læring i kroppsøving forsvinne fra grunnlaget for opptak til videregående skoler og etter hvert høyere utdanning – selv om den eksisterer og har blitt utviklet gjennom flere år.
Det er kanskje det beste argumentet mot å fjerne karakteren. Det nest beste er muligens at elever uten kroppsøvingskarakter vil tape i konkurransen mot andre elevkull med kroppsøvingskarakter. Det har nemlig gått inflasjon i toppkarakterer i faget.
Argumenter mot karakter
Hvis vi skal fjerne karakter i kroppsøving er det fornuftig å kreve at man må vise til at det er noe som skiller kroppsøvingsfaget fra andre fag. Og det er naturligvis grunner til at det ikke finnes støtteskriv for vurdering i andre fag. Som jeg tidligere har argumentert for, mener jeg kriteriene for hva som skal anses som kompetanserelevant i faget fortsatt er uklart. Både med tanke på elevenes forutsetninger, grad av fremgang og nivå på de ferdighetene elevene både skal trene på og utvikle.
En annen ting som er spesielt med kroppsøving er det høye karaktersnittet. I 2019/20 fikk eksempelvis 30,7 % av elevene på studiespesialiserende Vg3, karakteren 6 i kroppsøving og mer enn 75 % av elevene fikk karakteren 5 eller 6. 10 år tidligere var andelen med toppkarakteren drøye 12 % - og denne andelen har økt hvert år siden.
Karakteren 4 betyr ifølge Udir «god kompetanse». Med slike tall kan likevel mange av elevene som ikke får en av de to toppkarakterene oppleve seg som svake i faget. Innvendinger til dette kan være: - det at noen elever opplever seg som svake i et fag er vel ikke en grunn for å fjerne karakteren? - og er det ikke flott at mange tydeligvis mestrer kroppsøvingsfaget spesielt godt?
Men kanskje er totalopplevelsen av kroppsøvingsfaget spesielt viktig for nettopp denne elevgruppen som ikke oppnår 5 og 6. Naturligvis med tanke på målsetningen om at faget skal stimulere til livslang bevegelsesglede og en fysisk aktiv livsstil. Jeg finner det ikke ulogisk at utelukkende formative tilbakemeldinger, kan være mer fornuftig enn tilhørende tallkarakterer med det bakteppet.
Usikker på konklusjon
Jeg står ved konklusjon om at karakteren midlertidig bør fjernes, da retningslinjene fortsatt er så uklare at det er grunn til å tro at lærernes forståelse av hva som er kompetanserelevant, varierer minst like mye som elevens ulikhet i (det som måtte være) kompetanserelevante kriterier.
Om det bør være karakterer i kroppsøving på lengre sikt, hvis retningslinjene klargjøres, er jeg usikker på. Jeg er imidlertid sikker på er at jeg ikke kommer til å knytte ordet «selvsagt» ved svaret.