De minste barna må få utfolde seg mer fritt om de skal utvikle robusthet

Sikkerherhetsfokuset rundt barn har økt sterkt siden 90-tallet både nasjonalt og internasjonalt.

I Norge gir rammeplan for barnehager rom for mer fri lek enn i mange andre land. Likevel er det blitt et stadig større sikkerhetshysteri og økende grad av overbeskyttelse rundt barn de siste 30 årene.

Det forteller forsker Steffen Tangen fra Høgskolen i Østfold.

Sammen med Alexander Olsen fra Høgskolen i Østfold og Ellen Beate Hansen Sandseter fra Dronning Maads Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, har han forsket på hvordan barn helt ned i 17-25 måneders alderen løser små og store utfordringer når de får bevege seg fritt i naturen.

Studien viser at barn i denne aldersgruppen har overraskende høy kompetanse i å vurdere og håndtere risiko når de får tid og rom til det.

– Barn trenger å bygge robusthet og bli flinkere til å gjøre vurderinger av risiko i ulike situasjoner. Leken allerede fra de er ganske små er med på å bygge erfaringen og risikomestringen, forteller Tangen.

Overaskende observasjoner

Forskerne utstyrte syv barn med go-pro-kamera på hodet eller mage og lot dem få utforske naturen fritt innenfor et avgrenset område i naturen en to-timers periode. De voksne fikk i oppgave å observere og kun blande seg inn om det var høyst nødvendig.

Et viktig prinsipp i datainnsamlingen var at de voksne skulle prøve å stoppe seg selv fra å stoppe barna.

– Dette er noe både studentprosjekter og fagansatte ved Fakultet for lærerutdanning ved HiØ har jobbet med i ulike prosjekter tidligere, forteller Tangen.

Gjennom videoanalysen i etterkant ser forskere hvordan barna flytter på hode og titter seg rundt etter alternative veier.

Det de så vil nok være uventet for noen.

– Vi så at barna vurderte og håndterte risiko i situasjonene de møtte på, ved at de for eksempel merket seg om underlaget var vått og glatt, og at de da fort fant andre veier eller justerte sine bevegelser slik at de kunne fortsette, forteller Tangen.

Han forteller om et annet eksempel der ett av barna gikk med raske skritt mot et lite stup (1-2 meter høyt), og når barnet nærmet seg kanten, bremset det litt opp, pekte og så seg rundt, før hun snudde seg og valgte å gå en annen vei.

– Vi tolker det slik at de faktisk tar en vurdering og velger en annen vei i de tilfellene barna anser utfordringen for stor, forteller Tangen.

Forskerne så også at barn som gikk på en smal sti, gjorde tilpasninger ved å gå sidelengs for å komme seg frem.

– Dette viser at de er i stand til å gjøre nødvendige tilpasninger utfra utfordringer de møter på og de omgivelsene de er i, mener Tangen.

Forskerne så også at barna så på hverandre, og hermet etter hvordan andre gjorde ting. Ved et tilfelle ser de at en gutt velger å ta en annen vei når han ser at de andre sklir. Han velger altså en annen vei på bakgrunn av observasjon av andre som sliter.

Ikke gi barna unødvendige begrensninger

I forkant av forskningsprosjektet, hadde forskerne og de voksne som jobbet med barna, gjort en grundig risikovurdering av området og sjekket at det var så sikkert som nødvendig, men ikke så sikkert som mulig.

– Hensikten var at det skulle være noen former for utfordringer og variasjoner, og små risikoelementer, uten at det var risiko for at det kunne skje alvorlig skade, forklarer Tangen.

Vi hadde et ganske åpent sinn når vi startet med datainnsamlingen. Vi ønsket å se hva som skjedde. Det var bløtt og flere steder glatt underlag på grunn av regn. Det vi så var at barna var gode på å finne sine egne veier, som gjør at de mestrer omgivelsene.

Får erfaring gjennom lek

Det er tidligere forsket på at barn ønsker spenning i lek, men det er ikke gjort forskning på så små barn og deres utforskning og risikovurdering i naturen, verken i Norge eller internasjonalt.

Ifølge Tangen vil forskningen de nå har gjort være nyttig for alle som har barn eller jobber med barn. Målet er blant annet å kunne påvirke praksis i barnehager, ved at de i større grad tar de yngste barna mer med ut i naturen og lar de få utforske mer fritt enn det som er tilfellet mange steder i dag.

Tangen forteller at barn har en progressiv tilnærming til risiko. Det vil si at barn i hovedsak velger utfordringer som er tilpasset deres nivå. Han mener også at forskningen deres viser at barna ikke ønsker å slå seg, og at til tross for at de ønsker spenning, så oppsøker de i hovedsak situasjoner de i forkant tror de vil mestre.

– Det er nyttig å få erfaringer med hvordan barna gjør ulike vurderinger. Gjennom lek bygger

barn erfaring og risikomestring. De trenger å bygge robusthet ved å selv få mulighet til å vurdere risiko, sier Tangen.

– Den beste ulykkesforsikringen

Barna er det kjæreste vi har, og tanken om å beskytte dem er god. Men ifølge forskeren kan det fort bli til at vi gjør dem en bjørnetjeneste om vi frarøver dem muligheten til å utvikle egen vurderingsevne.

– Risikomestring er den beste ulykkesforsikring. Mye bedre enn å gi barna masse restriksjoner på hva de kan gjøre og ikke gjøre. For å oppnå robusthet og risikomestring, må man altså utsettes for litt risiko i lystbetonte former i lek.

– Den subjektive risikovurderingen blir mer realistisk om de får mulighet til å starte med dette fra de er veldig små, mener Tangen.

Alle mennesker har ulike grenser for hvor mye utfoldelse barn skal få. Prinsippet er å vise at det er nyttig at barn får erfaringer. Poenget er ikke at de skal skade seg. Og barn lærer ikke nødvendigvis mer av om de får veldig vondt enn litt vondt.

– Ønsket er at de skal bygge opp evne til risikomestring og evne til å gjøre gode vurderinger, forteller Tangen.

Barn og unge kommer garantert i situasjoner i oppveksten der det er risiko involvert. Da er det en stor fordel at de er i stand til å gjøre gode risikovurderinger.

– En slik for utforskende lek vil være med på å bygge denne risikovurderingsevnen, mener Tangen.