«Det passe uvanlige»

I media kan vi stadig både lese og høre om barn og unge som opplever vansker. Gro Talsethagen i Kirkens Bymisjon i Drammen beskriver for eksempel i sin artikkel «Sammen kan vi gjøre mye for barn som har det vanskelig» ¹, at barn eksempelvis kan ha det vanskelig fordi de har foreldre som sliter psykisk, fattigdom i familien, økonomiske vansker, mobbing, gruppepress, foreldrenes skilsmisse, eller rusmiddelmisbruk.

Torstein Stray, psykolog ved Universitet i Stavanger, påpeker at vanskene som viser seg hos barn og unge, kan ha ulike røtter.² Han presiserer derfor hvor viktig det er å finne fram til barnets unike utgangspunkt for å forstå problemutviklingen og for å kunne gi det den nødvendige støtte.

I Sandefjords Blad ³ i april 2014 skrives det at 70.000 norske barn og unge mellom 3 og 18 år sliter grunnet angst, depresjon og atferdsforstyrrelser. Det stilles derfor spørsmål om hvordan barn og unge kan få det bedre, og Gerd Numme fra utredningsavdelingen etterlyser tettere samarbeid mellom aktuelle parter, og nevner for eksempel fastlege og barnehage som viktige parter og ressurser.

I Sandefjords Blad ⁴ 29. juni 2012 skriver journalist Kristin Bjørntvedt at hundre Sandefjordsbarn gruer seg til ferien fordi de vet at de ikke kommer til å oppleve noe spesielt, og det blir derfor vanskelig å høre om andre klassekameratenes store ferieplanlegginger. Dermed blir ferien en vanskelig tid for dem.

I samme avis 2. august 2012 ⁵ skriver Paal Even Nygaard om 350 barn som har meldt fra om rusede foreldre. Ferietider kan by på store utfordringer for barn fordi mange foreldre i den perioden ruser seg, noe som fører til oppløst struktur i hverdagen.

Barn med foreldre som har psykiske, psykososiale og/ eller sosialøkonomiske utfordringer, kan utvikle symptomatferd som blant annet kan ytre seg gjennom tristhet og utfordringer med å tilpasse seg de ulike sosiale arenaer de ferdes i. Dessverre opplever man altfor ofte at barn ikke blir sett i lys av de kontekster de er en del av og ferdes i. I stedet blir de bedømt etter hva man mener å se.

For eksempel kan et barn ha konsentrasjonsvansker eller være meget urolig i timene på skolen. For læreren er dette ofte begrunnelse nok for å be om en utredning for ADHD, vel vitende om at en eventuell diagnose kan utløse lovfestede insentiver så som tilskudd til et spesialpedagogisk tiltak.

Barn og unge som blir utredet og diagnostisert uten hensyn til kontekst (kjernefamilien o.l.), vil kunne fremstå som vanskelige. Men de som velger å se barna i kontekst, kan få øye på de mulige forskjellige faktorer som influerer på barnets måte å være på (Hertz & Glomnes, 2011). Er man nysgjerrig nok, kan det hende at man i samtale med barnet får øynene opp for de vanskelige oppvekstvilkårene som barnet kan ha bli utsatt for. Et barn som lever alene med en mor som er rusmiddelmisbruker, vil sannsynligvis ha konsentrasjonsvansker, men ikke fordi dette er en egenskap hos barnet, men mer fordi barnet er redd for hva som kan skje med mor når hun er alene hjemme.

Det vi ønsker å oppnå med denne artikkelen, er å få leseren til å vurdere en annen og etter vår mening mer hensiktsmessig holdning og tilnærming til barn og unge.

Barn og unge er ikke født vanskelig

Vi tenker at barn og unge ikke blir født vanskelige, umulige eller med avviker-atferd. Dette går ikke i arv, men innlæres (utvikles) gjennom sosialisering sammen med andre mennesker. Den norske sosialpsykiateren Tom Andersen påpeker at vi blir til i samspill med andre mennesker (Andersen, 1990, s. 29). Dette betyr at vi blir mer lik dem vi omgås og interagerer med. Med det i bakhodet kan vi understreke hvor viktig det blir hvem vi omgås – vi blir jo til i samspill med dem!

Fra et pragmatisk synspunkt kan man stille seg noen spørsmål: Hvilken nytte har hele debatten om såkalte vanskelige, umulige og avvikende barn og unge? Hvorfor har vi egentlig denne debatten i det hele tatt? Blir det fordi noen ikke passer godt nok inn i et eller annet system, skolen eller barnehagen? Bør vi ikke også stille spørsmål ved de økte utgiftene til spesialundervisning i den norske skolen? Hva er det som gjør at disse utgiftene øker? Hvilken nytte tenker skolen denne undervisningsformen har når det uttrykkes i loven at alle barn skal få tilpasset opplæring?

I stedet for stadig å spørre hvorfor barnet oppfører seg på en bestemt måte, kan hende det kan være mer fruktbart å spørre hva det er ved skolen som system som gir disse resultatene. Kanskje vi må sette fokus et annet sted enn å lete etter manglende egenskaper og ferdigheter hos eleven. Kanskje vil det være nyttig at skolen også setter mer fokus på sine egne forestillinger, uten at de velger å gå i de berømte skyttergravene?

Tom Andersen (1936 – 2007), mannen bak veiledningsmodellen «Reflekterende Team», anvender et etter vår mening interessant begrep i sin bok Reflekterende Prosesser (Andersen, 1994, s. 28): «Det passe uvanlige.»

Mange forskjellige måter å framtre på

Mennesker fremtrer på ulike måter. Noe er vi nødt til å overse for å kunne bli oppmerksom på de avgjørende forskjellene, som medfører en forskjell, og dermed kan skape en endring. Dette har særlig relevans innenfor samtalene vi har med barn og unge, nemlig at vi må respektere hans/ hennes grunnleggende behov for å kunne bevare sin integritet. Dette kan vi kun gjøre ved at vi blir lyttende, slik at vi kan være mottagelig for de subtile signaler som viser om vårt bidrag til samtalen har vært for uvanlig.

Det er viktig å gå så langsomt frem at det mennesket vi samtaler med, har nok tid på seg til å vise oss sine reaksjoner, og at vi har nok tid til å bli oppmerksomme på dem (Andersen, 2013, s. 29). Vi kan bli oppmerksom på avgjørende forskjeller når vi kan skille (lage distinksjon(er)) ut noe fra resten. En forandring er en forskjell over tid forårsaket av en forskjell (Andersen, 2013; Bateson, 1972, s. 453).

Et barn kan lukke seg dersom forstyrrelsen er for uvanlig, for å beskytte seg selv.

Ulike forskjeller

Andersen (1990) og Bateson (1972) snakker om tre typer forskjeller:

• En liten/vanlig forskjell som er for liten til å bli lagt merke til og mennesket forblir det samme:
• En for stor/uvanlig forskjell, noe som fører til avstand, forvirring, og låser for inspirasjon og oppleves som truende
• En passe uvanlig forskjell som skaper en forskjell.

 «Hvis mennesker utsettes for det vanlige, pleier de å forbli det samme. Hvis de møter noe for uvanlig, lukker det for inspirasjon.» (Tom Andersen (Andersen, 2013, s. 28).

Det Tom Andersen mener med inspirasjon, er at ethvert menneske har sitt repertoar som referanseramme. Blir en forskjell for stor, slik at den ikke kan korrespondere med, i vår sammenheng, barnets iboende repertoar, så vil barnet lett kunne føle seg utilstrekkelig og dermed truet.

Av den grunn kan man risikere at barnet lukker seg. Et barn kan lukke seg dersom forstyrrelsen er for uvanlig for å beskytte seg selv (s. 29), og for å bevare sin organisasjon som han representerer. I klinisk språkbruk vil dette si å bevare sin integritet (s. 29). Om barnet slipper til en forstyrrelse som er for uvanlig i forhold til dets egen organisasjon, som han representerer, så vil forstyrrelsen fører til at barnet blir desintegrert (s. 29).

Med andre ord, barn tenderer til å lukke seg, når de blir utfordret på noe de ikke har i sitt repertoar. Med det kan selve utfordringen bli tolket som en trussel, og barnet lukker seg.

Mennesker blir noe i relasjon til andre

Mennesker blir født inn i sosiale relasjoner til andre, og av den grunn blir de formet gjennom samhandling i disse relasjonene. Det er mange barn og unge som vokser opp i hjem som ikke viser optimale samværsformer. Det kan være snakk om rusmiddelmisbruk, vold i nære relasjoner, kriminalitet, seksuelle overgrep osv. Når barn og unge sosialiseres innenfor slike for uvanlige atferdsmønstre, så er det høy sannsynlighet for at de kan utvikle seg i retninger som medfører vansker og utfordringer.

Det ville derfor være galt å snakke om vanskelige barn og unge. Barnepsykiateren Søren Hertz mener at vi må ta høyde for at de fremtredelsesformer (atferd) barn og unge utviser, er akkurat der og da det beste de har å by på: de har ikke fått innlært et alternativt, mer hensiktsmessig repertoar (Hertz & Glomnes, 2011). 

I denne sammenhengen tenker vi at biologene Maturana & Varela (1992) har noen konstruktive tanker å bidra med, når de postulerer at det ikke finnes kun ett «univers», men et «multivers» av virkeligheter. De mener at virkeligheten blir det vårt nervesystem skiller ut – at virkeligheten dannes i den enkeltes biologiske enhet. Med andre ord, det finnes så mange virkeligheter som det er biologiske enheter. Med det kan det derfor sies, at virkeligheten ikke er noe som er, men noe som konstrueres og oppleves av den enkelte person – verden som et multivers fremfor et univers.

Innenfor reflekterende prosesser kan dette bety, at det finnes så mange virkeligheter og subjektive sannheter, som det er personer ogeller deltagere, og at disse personers virkeligheter er styrende for den måten de sanser og handler på. Denne epistemologi kan innenfor det postmoderne paradigmet betraktes som en påstand om at vi som mennesker ikke kan bedømme noe som objektivt eller entydig. Vi må derimot erkjenne at det vi betrakter som virkelighet er avhengig av den som betrakter, og dette kaller Maturana & Varela for å sette objektivitet i «parentes». Objektiv sannhet kan kun dannes for dem som skaper en konsensus om denne sannheten. Da blir det slik at det som betraktes som objektivt sannhet gjelder kun for dem som har vært med på å danne denne konsensus. 

Når barn eller unge blir opplevd som for uvanlige i sin fremtredelsesmåte på skolen, barnehagen eller i familien blir det ofte søkt om utredning hos psykolog, BUP, PPT, psykiater for å få satt en diagnose på atferden. Dette er etter vår mening en lineær og kausal tilnærming på sirkulære livsutfordringer. Barnet kan på den måten få klistret på seg at det er årsaken til alle problemer på skolen, i familien osv.

Forklaringer blir tillagt som egenskaper ved barnet, mens det i virkeligheten er en reaksjon på en for uvanlig omgivelse. Det man da etter vår mening glemmer, er at barn kan utvise symptomatferd på store problemer som ikke finnes i barnet, men i det miljøet barnet er en del av, og som det står i samspill med. Dette blir en mer helhetlig og sirkulær måte å betrakte barnets utfordringer på. Vi tenker at problemene ikke ligger i barnets hode, men imellom hodene – i språket og meningsdannelsen mellom barnet og det nettverk de til enhver tid er en del av og interagerer med.

Barn og unge blir sendt til utredning for angivelig vanskelig og for uvanlig atferd. Fokus kan bli satt på barnets innlæringsvansker. Det blir ofte stilt spørsmål fra et spørreskjema, og barnet kan bli utsatt for et fagspråk som er pakket inn i en retorikk (språk) som for de fleste barn og unge kan oppleves som uforståelig. Diagnoser blir så ofte gitt på bakgrunn av hva disse barn og unge viser utad gjennom deres måte å framtre på, og hva de svarer på spørreskjema.

Barna opplever at det sjelden blir spurt om deres livshistorie, livserfaring og oppvekstog levevilkår. At barn og unge sjelden opplever å bli hørt, fører ytterligere til at den diagnostiske retorikk blir en direkte trussel mot deres integritet. I et slikt perspektiv blir ikke barn eiere av sin egen livshistorie, den skrives av den andre. Denne tilnærmingen tar ikke nok på alvor at eleven er født inn i en relasjon. Den ovenfor beskrevne tilnærmingen oppleves for ensidig individfokusert, da det jaktes på årsaker inne i eleven. Hva om fokuset ble rettet mot tosidigheten og at man kanskje våget å lete etter vansker påført av miljøet rundt barnet. Her vil nok bl.a. PPT måtte gå noen runder med seg selv.

Den for uvanlige frosne retorikk

Behandlerne besitter en makt gjennom sine vedtatte diagnosemanualer. Diagnoser har ikke en uavhengig eksistens, men er konsepter som binder det biologiske, sosiale og det levde liv sammen. I tillegg har diagnoser historisk sett vært knyttet til legeyrket, noe som ikke er problemfritt i og med at legeyrket er knyttet til en forestilling om makt i kraft av kunnskap og yrkesstatus. Tom Andersen (2013) kalte diagnoser for frosne ord – de var stort sett ikke nyttige fordi det var frosne ord som skulle appliseres på levende mennesker. Frosne ord kan bidra til at mennesket kan føle seg usynliggjort. Dette skjer fordi de ikke opplever seg hørt, sett og forstått på sine egne premisser (Hertz & Glommes, 2011).

Fremfor å bli sett i lys av de dynamiske relasjoner og de sosiale arenaer som barnet er født og sosialisert inn i, blir de tatt ut av sine sammenhenger og blir bedømt etter frosne ord i spørreskjema. Problemet med det er at disse skjemaene ikke kan fange opp de dynamiske livserfaringer som barn og unge gjør seg i hverdagen. Den biomedisinsk orienterte psykiatrien med sitt individfokus inntar mer en posisjon som er preget av avstand til barn og unge som studeres og forklares som objekter. Den anvendte retorikken blir dermed altfor fort patologiserende.

Wittgenstein poengterer at vi ikke vil være i stand til å forstå mennesker for hvem de er og for hvordan de utvikler seg, med mindre de begynner å utvikle en likeverdig gjensidig «ansikt til ansikt»-interaksjon ledsaget av en uavlatelig nysgjerrighet (Hertz & Gloomes, 2011) – en nysgjerrighet som gjør at vi ønsker å «se etter … mer, gang etter gang». Søren Hertz (2011) mener at det er på denne måten vi kan få øye på de uante mulighetene som ikke ligger i et dikotomisk enten-eller, men i et både-og. Her kan uante muligheter befinne seg, men som man ikke får øye på hvis man har mistet nysgjerrigheten sin (Hertz & Gloomes, 2011).

Retorikken som brukes i mange skoler og barnehager, i psykiatrien osv., utgjør ingen passe uvanlig forskjell for barn og unge nettopp fordi språket som anvendes innebærer og formidler et budskap om ensidig hjelp til endring av atferd; retorikken er for uvanlig.

Mye anvendt retorikk i de forskjellige profesjonelle fagdisipliner som handler om barn og unges framtredelsesmåter, er etter vår mening «naiv» og dehumaniserende.

Naiv, fordi retorikken formidler en forventning om at barn og unge skal oppføre seg normalt, dvs. som oss. Dehumaniserende fordi retorikken ikke er tilpasset barn og unges begrepsrepertoar om hva som blir sagt og ment.

Språket kan da ofte oppleves som undertrykkende fordi barn og unge ikke forstår og derfor ikke opplever at de blir sett, hørt og forstått. En kausal virkning av faglig retorikk som handler om barnet, kan etter vår mening lett skape opplevelser av avmakt. For å beskytte seg selv kan barnet lukke seg og med det låse samtalen. Da er det etter vår mening ikke snakk om et vanskelig barn, men om et barn som lukker og låser seg, for å beskytte seg selv, og hvem har vel ikke lov til det?

Problemene ligger ikke i hodet men, imellom hodene

Noe av kjernen i den systemiske tenkningen er at et problem hører hjemme i interaksjonen mellom systemets (en familie, en skole, osv.) medlemmer, og ikke i et bestemt medlem. Medlemmene i et system er med det hverandres «årsak» til problemdanning, og dermed også til løsning av problemet (Anderson, 1997, 2003, 2007).

Når såkalte eksperter (de som vet) benytter seg av en uforståelig retorikk når de snakker til og om barn og unge, i stedet for med barnet eller den unge, så medvirker det også til at de lett føler seg anonymisert fra den samtalen de burde være en del av. Uten en felles livsverden, forståelig språkog uttrykk, forsvinner et grunnleggende fundament for samvær og fellesskapsopplevelser.

Vi tenker at i fravær av en felles livsverden, uttrykk og språk vil diverse former for negative projeksjoner kunne florere. Metaforisk sett kan språk også betraktes som noe vi ikler oss: språk som påkledning. Når språket blir for uvanlig, kan det miste både sin kraft, hensikt og mål.

Avslutning

Vårt anliggende med denne artikkelen er at vi må bli oss mer bevisst vår retorikk, vår ordbruk som påkledning. Som fagperson i møte med andre mennesker, må vi bli mer oppmerksom på hverandres reaksjoner: reaksjoner som influerer på menneskers fremtredelsesmåter (atferd), og retorikk som igjen kan være med på å marginalisere ulike gruppe mennesker med forskjellige utfordringer. Vi tenker at det som kjennetegner et godt fungerende system (skole, barnehage, psykiatrien, familien osv.) er dets egen evne til å tilpasse seg de forskjellige endringer som dukker opp underveis.

Er retorikken og/eller påkledningen/ytre framtoning for uvanlig kan det bidra til avstand, mistenksomhet, frykt og innelukking. Er retorikken derimot avpasset det passe uvanlige – slik at barn og unger kan forstå det, så vil vi kunne være i en likeverdig, åpen og fryktløs dialog. Det er disse dialoger som er annerledes enn monologer, og utgjør av den grunn en passe forskjell som gjør en forskjell!